Lovverk

Havenergilova trådte i kraft 1. juli 2010. Havenergilova gir myndighetene det rettslige rammeverket for åpning av områder for fornybar energiproduksjon til havs. Det følger av havenergilova § 1-3 at retten til å «utnytte fornybare energiressursar til havs» tilhører staten.

Havenergilova har som formål å legge til rette for utnytting av fornybare energiressurser til havs i samsvar med samfunnsmessige målsetninger samt sikre at energianlegg blir planlagt, bygget og drives slik at hensynet til energiforsyning, miljø, sikkerhet, næringsvirksomhet og andre interesser blir ivaretatt, jf. havenergilova § 1-1. Ifølge forarbeidene til § 1-1 må de samfunnsmessige målsetningene defineres gjennom overordnede politiske prioriteringer. Loven legger dermed opp til en politisk styrt havvindutbygging.

Det er lagt til grunn at energiloven og havenergilova ikke skal ha overlappende geografisk virkeområde. Havenergilova gjelder i utgangspunktet utenfor grunnlinjen og på kontinentalsokkelen. I juni 2020 ble det imidlertid vedtatt en forskrift (havenergilovforskrifta) som slår fast i § 1 annet ledd at «for havområde innafor grunnlinja gjeld havenergilova § 2-2, kapittel 5–6 og kapittel 9–10.»

Dette innebærer at havenergilovas regler om åpning av areal (§ 2-2), sikkerhet (kapittel 5), nedlegging og ekspropriasjon (kapittel 6), erstatning til fiskere (kapittel 9) og diverse øvrige bestemmelser (kapittel 10) også gjelder i sjøområdene innenfor grunnlinjen.

Havenergilova kapittel 2 inneholder bestemmelser om planlegging og åpning av areal med sikte på tildeling av konsesjon. Det følger av havenergilova § 2-2 at etablering av fornybar energiproduksjon til havs bare kan skje etter at Kongen i statsråd har åpnet bestemte geografiske områder for søknader om konsesjon. Det følger også av samme paragraf at før et område kan åpnes for søknader om konsesjon, skal det gjennomføres en konsekvensutredning for området.  Det er dermed staten som er ansvarlig for å kartlegge hvilke områder som egner seg for havenergi, og deretter å lyse ut disse områdene for utbygging til private aktører.

Norske havområder er svært store, og kunnskapsnivået om de ulike miljø- og samfunnsinteressene varierer. Også for økonomiske og teknologiske forhold er det behov for utredninger før havområder kan åpnes for fornybar energiproduksjon til havs, jf. forarbeidene til havenergilova.

Havenergilova kapittel 4 inneholder saksbehandlingsregler for konsekvensutredninger, herunder regler om konsekvensutredninger ved grenseoverskridende virkninger, jf. plandirektivet (direktiv 2001/42/EF) artikkel 7 og Espookonvensjonen. Lovgiver har valgt å ikke knytte havenergilova opp mot konsekvensutredningsforskriften, jf. forarbeidene til havenergilova. Anlegg for energiproduksjon til havs vil i stedet konsekvensutredes etter bestemmelsene i havenergilova. I tillegg er det gitt nærmere bestemmelser om prosjektspesifikk konsekvensutredning i havenergilovforskrifta.

Det er foreløpig ikke vedtatt nærmere forskriftsbestemmelser om innholdet i strategiske konsekvensutredninger. Forarbeidene til havenergilova forutsetter at konsekvensutredningen etter havenergilova skal tilfredsstille kravene i EU-direktiv 2001/42/EF om utredning av miljøeffekter av visse planer og programmer (plandirektivet), rådsdirektiv 85/337/EØF jf. 97/11 om vurderinger av miljøvirkninger av visse offentlige og private prosjekt (prosjektdirektivet) og OSPAR sine retningslinjer for vurdering av miljøvirkninger av vindkraft til havs.

Utredning og drøfting av areal for åpning av fornybar energiproduksjon til havs, herunder mulige arealavgrensninger grunnet tekniske og økonomiske forhold, miljø og andre arealinteresser, kan ifølge forarbeidene til havenergilova tenkes gjennomført på tre til fire ulike stadier i prosessen, jf. forarbeidene til havenergilova:

1. «Ved avgrensing av havområde som skal inkluderast i strategisk konsekvensutgreiing
2. som del av ei strategisk konsekvensutgreiing i medhald av lovforslaget § 2-2 andre ledd eller
3. som del av ei prosjektspesifikk konsekvensutgreiing knytt til ein søknad om konsesjon og/eller detaljplan, jf. lovforslaget § 3-1».

Det er dermed to ulike typer konsekvensutredninger under havenergilova:

1. Konsekvensutredningen før åpning av areal (strategisk konsekvensutredning), jf., havenergilova § 2-2 annet ledd, samt §§ 4-1 og 4-2.
2. Prosjektspesifikk konsekvensutredning, som er en konsekvensutredning for det aktuelle energianlegget (se også havenergilovforskrifta § 2 bokstav a, § 3, § 4 og § 6).

Når det gjelder den strategiske konsekvensutredningen før åpning av et område, står det i havenergilova § 2-2 annet ledd at denne «skal inkludere vurderingar av miljømessige og samfunnsmessige konsekvensar av fornybar energiproduksjon, så som konsekvensar for andre næringsinteressar».

OED la i september 2022 frem forslag om endringer i havenergilova gjennom en ny § 2-3 om utlysning og tildeling av areal etter åpning av havområder, jf. Prop. 143 L (2021-2022) Endringar i havenergilova (utlysning og tildeling av areal). Lovendringsforslaget ble vedtatt, og trådte i kraft 1. januar 2023. Det følger av havenergilova § 2-3 at områder som er åpnet etter § 2-2, som hovedregel skal lyses ut og tildeles gjennom konkurranse. Videre følger det av § 2-3 annet ledd at ved utlysingen skal departementet avgjøre om tildelingen av et område skal skje ved auksjon, ved en vurdering av søkerne på grunnlag av objektive og ikke-diskriminerende vilkår eller ved en kombinasjon. Regjeringen har vedtatt at auksjon er hovedmodellen for tildeling av areal for fornybar energiproduksjon til havs.

Havenergilova kapittel 3 inneholder bestemmelser konsesjoner for produksjons- og nettanlegg, krav til konsesjonssøknad, saksbehandlingsregler for konsesjonssøknader mv. Våren 2020 vedtok OED en ny forskrift til havenergiloven (havenergilovforskrifta). Havenergilovforskrifta inneholder mer detaljerte bestemmelser om konsesjonsprosessen og innholdet i den prosjektspesifikke konsekvensutredningen. OED vedtok en rekke endringer i forskriften mars 2023, herunder særlig et nytt kapittel 2A med nærmere bestemmelser om utlysing, tildeling og kvalifikasjonskrav.

I tillegg til havenergilova, er det også en rekke andre lover og konvensjoner som er relevante ved konsekvensutredning og åpning av arealer. Havenergilova § 1-2 tredje ledd slår uttrykkelig fast at den gjelder med de begrensninger som følger av folkeretten. Om annet nasjonalt lovverk eller folkerettslige forpliktelser er til hinder for eller legger begrensninger for en avgjørelse etter havenergilova § 2-2 om å åpne havarealer for fornybar energiproduksjon til havs, må utredes som en del av en strategisk konsekvensutredning. Dette er nærmere beskrevet i forslaget til utredningsprogram. Nedenfor følger en kort, overordnet omtale av aktuelt nasjonalt og folkerettslig regelverk.

Nasjonalt regelverk

Grunnloven § 112 – retten til miljø

Grunnloven § 112 slår fast at «[e]nhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares.» Naturressursene skal også «disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» Høyesterett har bekreftet at Grunnloven § 112 «tvillaust er relevant for tolkinga av lover og for skjønnsutøvinga i forvaltninga», jf. HR-2020-2472-P premiss 138 Klimadommen.

Klimaloven

Formålet med lov om klimamål (klimaloven) er å fremme gjennomføring av Norges klimamål som ledd i omstilling til et lavutslippssamfunn i Norge i 2050, jf. § 1. Den lovfester Norges klimamål for 2030 og 2050 under Parisavtalen i henholdsvis §§ 3 og 4.

Ved lovens ikrafttredelse i 2018, var Norges klimamål for 2030 at klimagassutslippene skulle reduseres med minst 40 prosent fra utslippsnivået i referanseåret 1990.

Klima- og miljødepartementet foreslår å oppdatere det lovfestede klimamålet for 2030 til minst 55 prosent utslippsreduksjon i forhold til utslippsnivået i 1990, slik at det lovfestede 2030-målet samsvarer med det Norge har meldt inn under Parisavtalen, jf. Prop. 107 L (2022–2023) Prop. 107 L (2022–2023) - regjeringen.no. Klimamålet for 2030 kan gjennomføres i samarbeid med EU.

Regelverk om Norges maritime jurisdiksjonsområder

FNs havrettskonvensjon fra 1982 deler havet inn i soner, basert på nærhet til kyststaten. Beliggenhetene til de fleste sonene bestemmes av avstanden til grunnlinjen, som er en serie med punkt trukket mellom en kyststats ytterste holmer og skjær. Rette grunnlinjer kan trekkes der det går dype fjorder eller er øyriker. For hver sone er det gitt folkerettslige regler for statens handlingsrom, med mer omfattende begrensninger på statens jurisdiksjon jo lengre ut sonen er fra land. Dette gjelder også for Norges del. Norge har vedtatt nasjonalt regelverk om de ulike sonene, basert på føringene i Havrettskonvensjonen.

Det er vanlig at norske lover og forskrifter har bestemmelser om det geografiske virkeområdet til regelverket, som presiserer hvilke av de ulike sonene som regelverket gjelder for.

Territorialfarvannsloven

Det følger av territorialfarvannsloven § 1 at Norges territorialfarvann består av sjøterritoriet og de indre farvann. Videre følger det av territorialfarvannsloven § 1 at grunnlinjene danner yttergrensen for de indre farvann og utgangspunktet for beregningen av sjøterritoriet og jurisdiksjonsområdene utenfor i samsvar med folkeretten. Territorialfarvannet innenfor grunnlinjene betegnes som indre farvann, jf. territorialfarvannsloven § 3. Skillet mellom sjøterritoriet og indre farvann går ved grunnlinjene, som trekkes fra punkt til punkt langs kysten. Grunnlinjene er angitt i egen forskrift.

Sjøterritoriet omfatter havområdet fra grunnlinjene ut til 12 nautiske mil fra disse, jf. lov om territorialfarvann § 2.

Grensen for sjøterritoriet angir yttergrensen for Norges territorium, og betegnes som territorialgrensen. Innenfor denne grensen har Norge suverenitet. Utgangspunktet er at kyststaten har samme myndighet i sjøterritoriet som på sitt landterritorium. Nasjonal lovgivning vil dermed normalt kunne anvendes og det kan utøves tvangsmakt. Det viktigste unntak for sjøterritoriets vedkommende, er fremmede fartøyers rett til uskyldig gjennomfart, jf. lov om territorialfarvann § 2 annet ledd.

Lov om økonomisk sone

I den økonomiske sonen har kyststaten suverene rettigheter til å utnytte alle ressurser og til å sikre at ressursene ikke overbeskattes. Norges økonomiske sone er regulert i lov om økonomisk sone.

Lov om økonomisk sone § 1 slår fast i første ledd at «det opprettes en økonomisk sone i havområdene utenfor Kongeriket Norge. Kongen fastsetter tidspunktet for opprettelsen av den økonomiske sone, og hvilke havområder den skal omfatte.»

Videre fremgår det av lov om økonomi sone § 1 annet ledd at «[y]ttergrensen for den økonomiske sone trekkes i en avstand av 200 nautiske mil (én nautisk mil = 1852 meter) fra de grunnlinjer som til enhver tid er fastsatt, likevel ikke ut over midtlinjen i forhold til andre stater med mindre annet følger av overenskomst med vedkommende stat.»

Opprettelsen av økonomisk sone medfører ingen endring i reglene for Norges sjøterritorium, jf. lov om økonomisk sone § 1 tredje ledd.

Det følger videre av lov om offentlig sone § 7 bokstav e at Kongen kan innen folkerettens grenser fastsette nærmere bestemmelser for sonen. Dette gjelder blant annet utforskning og utnytting av sonen for andre økonomiske forhold, herunder produksjon av energi.

Lov om Norges kontinentalsokkel

Kontinentalsokkelen er forlengelsen av landmassene ut i havet. Alle kyststater har uten videre en kontinentalsokkel på 200 nautiske mil fra grunnlinjen, dersom den ikke må avgrenses mot andre lands sokkel. Lov om Norges kontinentalsokkel definerer Norges kontinentalsokkel i tråd med havretten og legger til rette for at Kongen i forskrift kan fastsette de nøyaktige koordinatene for grensene for denne.

Lov om Norges kontinentalsokkel slår fast i § 1 at:

«Norges kontinentalsokkel er havbunnen og undergrunnen i de undersjøiske områder som strekker seg ut over norsk sjøterritorium gjennom hele den naturlige forlengelse av landterritoriet til ytterkanten av kontinentalmarginen, men ikke kortere enn 200 nautiske mil fra grunnlinjene som sjøterritoriets bredde er målt fra. Avgrensningslinjen for kontinentalsokkelen mot en annen stat følger av overenskomst med vedkommende stat. Hvor intet er avtalt, følger avgrensningslinjen midtlinjen eller den linje som følger av folkerettens regler for kontinentalsokkel utenfor 200 nautiske mil fra grunnlinjene.»

Lov om Norges kontinentalsokkel trådte i kraft i 2021, og er dermed av langt nyere dato enn de øvrige lovene om rammene for riket. Ifølge forarbeidene til loven, er den modellert etter gjeldende lover for Norges grunnlinjer og 200 mils soner. Loven vil ikke regulere ressursutnyttelse, miljøforhold eller forskning på sokkelen. Dette vil fortsatt reguleres av gjeldende lovgivning for petroleumsaktivitet, mineralaktivitet, miljøforhold og forskning på sokkelen. Loven presiserer den geografiske utstrekningen for Norges suverene rettigheter til å utforske og utnytte ressursene på kontinentalsokkelen og bidrar slik til forutsigbarhet og klare rammevilkår for virksomhet på sokkelen.

Naturmangfoldloven

Naturmangfoldloven har som hovedformål å sikre bærekraftig bruk og vern av naturmangfoldet. Det geografiske virkeområdet til loven er definert i § 2. I bestemmelsen er det lagt til grunn at loven gjelder fullt ut innenfor territorialfarvannet. På kontinentalsokkelen og i den økonomiske sone gjelder bestemmelsene i §§ 1,3 til 5, 7 til 10 (prinsipper for offentlig beslutningstaking), 14 til 16, 57 og 58 så langt de passer, jf. § 2 tredje ledd. Dette innebærer at naturmangfoldloven i større eller mindre grad vil kunne være av betydning for områder som vurderes åpnet for fornybar energiproduksjon til havs.

Her kan du lese mer om naturmangfold. 

Forurensningsloven

Forurensningsloven har til formål å verne det ytre miljø mot forurensning og å redusere eksisterende forurensning, å redusere mengden av avfall og å fremme en bedre behandling av avfall, jf. § 1 første ledd. Den skal også sikre en forsvarlig miljøkvalitet, slik at forurensninger og avfall ikke fører til helseskade, går ut over trivselen eller skader naturens evne til produksjon og selvfornyelse, jf. § 1 annet ledd.

Det saklige virkeområdet til loven er forurensning og avfall i det ytre miljø, jf. § 3 første ledd. Lovens geografiske virkeområde er definert i § 3 annet ledd og i § 4. Etter § 3 annet ledd kommer loven til anvendelse på forurensningskilder og avfall, og kilder for avfall som befinner seg her i riket, samt for forurensninger som truer med å inntreffe i riket. Grensen for territorialfarvannet angir den ytre grensen for riket.

I økonomisk sone kommer loven til anvendelse for forurensningskilder som befinner seg i eller forurensning som truer med å inntreffe i den økonomiske sonen, forutsatt at forurensningskilden er norsk fartøy eller innretning, eller for øvrig i den utstrekning Kongen bestemmer, jf. forurensningsloven § 3 annet ledd nr. 3 første setning. Etter § 4 omfattes også kontinentalsokkelen av lovens geografiske virkeområde. På kontinentalsokkelen kommer loven imidlertid kun til anvendelse for undersøkelser etter og utvinning og utnytting av undersjøiske naturforekomster, jf. forurensningsloven § 3 annet ledd nr. 3 annen setning, jf. § 4.

Havressurslova

Havressurslova har som formål å sikre en bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av de viltlevende marine ressursene og det tilhørende genetiske materialet og å medvirke til å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene, jf. § 1. 

Det saklige virkeområdet til loven er definert i § 3. I bestemmelsen er det lagt til grunn at loven gjelder all høsting og annen utnyttelse av viltlevende marine ressurser og tilhørende genetisk materiale. Etter § 4 er lovens geografiske virkeområde norsk sjøterritorium, indre farvann, kontinentalsokkelen og i områder opprettet med hjemmel i lov om økonomisk sone §§ 1 og 5.

Petroleumsloven

Petroleumsloven har som hovedmålsetning å sikre at petroleumsressursene forvaltes i et langsiktig perspektiv slik at de kommer hele det norske samfunn til gode, jf. § 1-2 annet ledd. 

Det generelle virkeområde til loven er angitt i § 1-4. Bestemmelsen angir at loven kommer til anvendelse på petroleumsvirksomhet knyttet til undersjøiske petroleumsforekomster underlagt norsk jurisdiksjon. Loven gjelder også petroleumsvirksomhet i og utenfor riket og norsk kontinentalsokkel når det følger av folkeretten eller av overenskomst med fremmed stat.

Havbunnsmineralloven

Havbunnsmineralloven skal legge til rette for undersøkelse og utvinning av mineralforekomster på kontinentalsokkelen i samsvar med samfunnsmessige målsettinger, slik at hensynet til verdiskaping, miljø, sikkerhet ved virksomheten, øvrig næringsvirksomhet og andre interesser blir ivaretatt, jf. § 1-1.

Lovens geografiske virkeområde følger av § 1-3. Her står det at loven gjelder for mineralforekomster i Norges indre farvann, Norges sjøterritorium og på norsk kontinentalsokkel, jf. § 1-3 første ledd.

Med sjøterritoriet menes havområdet fra grunnlinjene ut til tolv nautiske mil som opprettet i medhold av territorialfarvannsloven, jf. § 1-3 annet ledd. Indre farvann omfatter havområdene innenfor grunnlinjene. Loven gjelder ikke for den delen av sjøen som er undergitt privat eiendomsrett.

Med kontinentalsokkelen menes Norges kontinentalsokkel som fastsatt i lov om Norges kontinentalsokkel, jf. § 1-3 tredje ledd.

Kongen kan gi forskrift om eller fastsette i enkeltvedtak at loven også skal gjelde for videre bearbeiding av mineraler fra en utvunnet undersjøisk mineralforekomst som foregår på norsk landterritorium eller sjøgrunn underlagt privat eiendomsrett, når slik bearbeiding er nødvendig for eller utgjør en integrert del av utvinningen.

Kongen kan gi forskrift om lovens geografiske virkeområde.

Forskrift om utnyttelse av undersjøiske reservoarer på kontinentalsokkelen til lagring av CO₂ og om transport av CO₂ på kontinentalsokkelen (CCS-forskriften)

CCS-forskriften har ifølge § 1-1 som formål å bidra til bærekraftig energi- og industriproduksjon, ved å legge til rette for utnyttelse av undersjøiske reservoarer på kontinentalsokkelen til miljøsikker lagring av CO₂ som et tiltak for å motvirke klimaendringer.

Forskriftens geografiske virkeområde er nærmere beskrevet i § 1-3. CCS-forskriften kommer til anvendelse på undersøkelse og leting etter undersjøiske reservoarer for lagring av CO₂, og utnyttelse, transport og lagring av CO₂ i slike reservoarer i områder underlagt norsk jurisdiksjon. Forskriften gjelder også transport av CO₂ og utnyttelse av undersjøiske reservoarer til lagring av CO₂ i og utenfor riket og norsk kontinentalsokkel når det følger av folkeretten eller av overenskomst med fremmed stat.

Havne- og farvannsloven

Havne- og farvannsloven har som formål å fremme sjøtransport som transportform og legge til rette for effektiv, sikker og miljøvennlig drift av havn og bruk av farvann, samtidig som det skal tas hensyn til et konkurransedyktig næringsliv. Loven skal også ivareta nasjonale forsvars- og beredskapsinteresser, jf. § 1 første ledd. Loven gjelder her i riket, medregnet sjøterritoriet og de indre farvann.  Kongen i statsråd kan bestemme at loven helt eller delvis skal gjelde i Norges økonomiske sone og i jurisdiksjonsområder etablert i medhold av lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone, jf. § 2 fjerde ledd.

Plan- og bygningsloven

Plan- og bygningslovens overordnede formål er å fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner, jf. § 1-1 første ledd. Det geografiske virkeområdet til loven strekker seg ut til 1 nautisk mil utenfor grunnlinjene. Dette innebærer at plan- og bygningslovens geografiske virkeområde overlapper havenergilovas geografiske virkeområde fra grunnlinjen og en nautisk mil utover. Havenergilova gjelder normalt fra grunnlinjen og ut, men kan i enkelttilfeller eller generelt vedtas å få virkning helt inn til land.

Konsekvensutredningsforskriften

Både plan- og bygningsloven og havenergilova har egne bestemmelser om konsekvensutredninger. Plan- og bygningslovens forskrift om konsekvensutredninger har som formål å sikre at hensynet til miljø og samfunn blir tatt i betraktning under forberedelsen av planer og tiltak, og når det tas stilling til om og på hvilke vilkår planer eller tiltak kan gjennomføres, jf. § 1. Virkeområdet til konsekvensutredningsforskriften er nærmere presisert i § 2. Her står det at for planer etter plan- og bygningsloven følger forskriftens geografiske virkeområde av plan- og bygningsloven § 1-2. For tiltak og planer etter andre lover følger forskriftens geografiske virkeområde av den aktuelle loven. Konsekvensutredningsforskriften gjelder ikke for anlegg for energiproduksjon til havs. Disse vil i stedet konsekvensutredes etter bestemmelsene i havenergilova.

Akvakulturloven

Akvakulturloven har som formål å fremme akvakulturnæringens lønnsomhet og konkurransekraft innenfor rammene av en bærekraftig utvikling, og bidra til verdiskaping på kysten, jf. § 1. Det saklige virkeområdet til loven omfatter produksjon av akvatiske organismer (akvakultur), jf. § 2. Lovens geografiske virkeområde omfatter landterritoriet, territorialfarvannet, norsk økonomisk sone og på kontinentalsokkelen, jf. § 3. 

Kulturminneloven

Kulturminneloven har som formål å sikre at kulturminner og kulturmiljøer med deres egenart og variasjon vernes både som en del av vår kulturarv og identitet og som ledd i en helhetlig miljø- og ressursforvaltning, jf. § 1 første ledd.  Loven angir ikke eksplisitt noe stedlig virkeområde, men omfatter også kulturminner og kulturmiljø på sjøbunnen. Kulturminneloven gjelder innenfor norsk territorialfarvann, det vil si ut til 12 nautiske mil fra grunnlinjen, jf. H- 6/18 Lover og retningslinjer for planlegging og ressursutnytting i kystnære sjøområder. 

Folkerettslig regelverk

Havrettskonvensjonen

FNs havrettskonvensjon er den folkerettslige overbygningen for all utøvelse av aktivitet i havet, og omtales gjerne som «havets grunnlov». Havrettskonvensjonen omfatter alle havområder, luftrommet over disse, havbunnen og undergrunnen under havbunnen. Den regulerer statenes rettigheter og plikter innenfor disse områdene og gir bestemmelser om blant annet skipsfart, ressursutnyttelse og miljøvern.

Havrettskonvensjonen gir et bredt handlingsrom for staten til å forvalte energiressurser i sjøterritoriet, på kontinentalsokkelen og i den økonomiske sone. Norge har vedtatt flere lover og forskrifter i medhold av Havrettskonvensjonen, jf. gjennomgangen over av Norges maritime jurisdiksjonsområder. Konvensjonen skiller i utgangspunktet mellom statens rettigheter og plikter i sjøterritoriet og i økonomisk sone. Innenfor sjøterritoriet har staten tilnærmet full suverenitet og kan regulere nær tilsvarende som på land, jf. artikkel 2 (se territorialfarvannsloven).

I den økonomiske sone (se lov om økonomisk sone) har staten suverene rettigheter til å utnytte og forvalte ressursene, herunder for eksempel energiproduksjon fra vind, jf. artikkel 56. Videre har staten etter artikkel 60 innenfor dette området en enerett til å oppføre og til å tillate og regulere oppføring, drift og bruk av innretninger og anlegg for blant annet energiproduksjon. Artikkel 80 viser til at artikkel 60 gjelder tilsvarende for innretninger og anlegg på kontinentalsokkelen.

Havrettskonvensjonen legger begrensninger på statens myndighet over disse områdene. Etter konvensjonen artikkel 17 har skip fra andre stater har rett til en alminnelig gjennomfart i sjøterritoriet. Artikkel 24 pålegger derfor staten en plikt til ikke å hindre slik alminnelig gjennomfart.

Innenfor den økonomiske sone bestemmer artikkel 56 at staten skal ta “tilbørlig hensyn” til andre staters rettigheter og plikter. Artikkel 58, jf. 87 angir hvilke aktiviteter det skal tas hensyn til i den økonomiske sonen. I forbindelse med åpning av havareal for energiproduksjon, vil det særlig være hensynet til andre lands skipsfart og kabler/rørledninger som må hensyntas. Staten har etter artikkel 60 nr.7 en plikt til ikke å etablere anlegg i den økonomiske sonen slik at de kommer i konflikt med «anerkjente skipsleder som er av vesentlig betydning for internasjonal skipsfart». Videre innebærer artikkel 58 i konvensjonen at staten har plikt til ikke å skade andre staters undersjøiske rørledninger og kabler. Havrettskonvensjonen inneholder også bestemmelser om retten til å legge undersjøiske kabler og ledninger på kontinentalsokkelen (artikkel 79) og i det åpne hav (artikkel 112). Se også i den forbindelse lov om beskyttelse av undersjøiske kabler og rørledninger utenfor sjøterritoriet.

Havrettskonvensjonen har også regler knyttet til beskyttelse av miljøinteresser, herunder regler om vern og bevaring av det marine miljøet i konvensjonens del XII. Disse bestemmelsene har indre farvann, sjøterritoriet, den økonomiske sone og det åpne hav som sitt virkeområde Dette innebærer at de i praksis vil ha virkning innenfor hele virkeområdet til havenergilova. 

Havrettskonvensjonen angir en generell plikt for staten til å verne og bevare det marine miljøet, jf.  artikkel 192. Videre følger det av Havrettskonvensjonen artikkel 193 at statene har suveren rett til å utnytte sine naturforekomster i overensstemmelse med sin miljøpolitikk og i samsvar med sin plikt til å verne og bevare det marine miljø.

SOLAS (The safety of Life at Sea Convention)

SOLAS er en konvensjon som omhandler sikkerhet til personell og skip på sjøen. Hovedmålet med SOLAS er å fastsette minimumskrav for konstruksjon, utstyr og drift av skip for dermed å bidra til å øke sjøsikkerheten. Flaggstaten er ansvarlig for at skip som seiler under dens flagg tilfredsstiller kravene i konvensjonen, jf. artikkel II. SOLAS Kapittel V gjelder sikkerhet i forhold til navigering. Kapitlet er viktig ettersom det - i motsetning til resten av SOLAS - får anvendelse på alle skip på alle reiser («all ship on all voyages»), jf. regel 1. De andre kapitlene får kun anvendelse på skip av en viss størrelse som seiler i internasjonal fart, jf. kapittel I regel 1 og 3. Kapitlet gir regler om faremeldinger, værtjeneste, ispatruljetjeneste og seilingsruter for skip, samt regler om nødsignaler, søk og redning.

OSPAR – Konvensjonen om vern av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhavet

OSPAR-konvensjonens formål er å beskytte det marine miljøet i det nordøstlige Atlanterhavet mot forurensning og annen skadelig påvirkning.

Konvensjonen har geografisk virkeområde i statenes indre farvann, sjøterritoriet og økonomisk sone, og vil slik sett kunne komme til anvendelse på avgjørelser som tas etter havenergilova. Forarbeidene til havenergilova forutsetter at konsekvensutredninger etter havenergilova tilfredsstiller OSPARs retningslinjer for miljøvurderinger ved utbygging av havenergianlegg.

Staten skal etter konvensjonen artikkel 2 gjøre det som er mulig for å hindre og stanse forurensning i de marine områder. Videre skal staten gjøre de tiltak som er nødvendige for å beskytte maritime områder mot skadelige virkninger av menneskelig aktivitet. Dette skal gjøres for å ivareta hensynet til menneskers helse og bevaring av marine økosystemer. Videre skal konvensjonen bidra til at marine områder som har blitt skadet kan gjenopprettes der det er mulig.

OSPAR har vedtatt egne retningslinjer for vurderingen av miljøvirkninger av offshore vindkraft. I havenergilovas forarbeider er det lagt til grunn at disse retningslinjene vil være førende ved konsekvensutredninger, konsesjonsbehandling og ved eventuell nedleggelse av offshore energianlegg.  

Konvensjon om konsekvensutredninger for tiltak som kan ha vesentlige grenseoverskridende miljøvirkninger (Espoo)

Espoo-konvensjonen gir bestemmelser om konsekvensutredninger for tiltak som kan ha vesentlige grenseoverskridende miljøvirkninger. Norge har ratifisert konvensjonen og vil derfor være bundet av konvensjonens bestemmelser. Kjernen i konvensjonen er at den forplikter staten å varsle nabostater om planlegging av bestemte typer tiltak som kan få vesentlige grenseoverskridende miljøvirkninger. Videre innebærer den en plikt til å inkludere myndigheter og befolkning i berørt stat i konsekvensutredningsprosessen.

Konvensjonens vedlegg I lister opp hvilke tiltak som omfattes av plikten til å varsle og involvere nabostater. Store vindkraftverk er ført opp på denne listen, jf. vedlegg I, punkt 22. Videre står det i havenergilova § 4-2 at:

«Dersom tiltak eller planar som blir handsama etter denne lova kan få vesentlege negative miljøverknader i ein annan stat, skal departementet varsle relevante styresmakter i vedkommande stat, og gje høve til å medverke i plan- eller utgreiingsprosessen etter denne lova.»

I merknadene til havenergilova § 4-2 står det at:

«Føresegna slår fast at dersom tiltak eller planar som blir handsama etter denne lova kan få vesentlege negative miljøverknader i ein annan stat, skal departementet varsle relevante styresmakter i vedkommande stat, og gi høve til å medverke i plan- eller utgreiingsprosessen etter lova. Føresegna tek vare på Noregs folkerettslege plikter på dette området, jf. Mellom anna Espoo-konvensjonen.»

Espoo-konvensjonens krav skal dermed være ivaretatt gjennom havenergilova § 4-2.

EUs direktiver om konsekvensutredninger

Norge er gjennom EØS-avtalen bundet av EUs direktiv 2001/42/EF om vurderinger av virkninger for bestemte planer og programmer (plandirektivet) og direktiv 2014/52/EU om vurdering av visse offentlige og private prosjekters miljøvirkninger (prosjektdirektivet). Direktivene pålegger staten å sikre konsekvensutredninger av tiltak som har vesentlige virkninger for miljøet. Disse direktivene er i all hovedsak gjennomført i norsk rett gjennom plan- og bygningsloven og dens forskrift om konsekvensutredninger. Som tidligere redegjort for, har lovgiver valgt å ikke knytte havenergilova opp mot konsekvensutredningsforskriften. Det står imidlertid i forarbeidene til havenergilova at:

«Føresegnene i lovframlegget om konsekvensutgreiingar skal, innanfor verkeområdet av EØS-avtala, ta vare på Noregs plikter etter rådsdirektiv 2001/42/EØF om vurderingar av verknader av bestemte planar og program og rådsdirektiv 85/337/EØF jf. 97/11/EF om vurderingar av miljøverknader av visse offentlege og private prosjekt.»

Vi ser her at forarbeidene til havenergilova viser til direktiv 2002/42/EØF og direktiv 85/337/EØF.  Direktiv 85/337/EØF er opphevet, og er erstattet av direktiv 2011/92/EU, som igjen er endret ved direktiv 2014/52/EU. Havenergilova forutsettes dermed å være i tråd med EUs direktiv 2001/42/EF om vurderinger av virkninger for bestemte planer og programmer og direktiv 2014/52/EU om vurdering av visse offentlige og private prosjekters miljøvirkninger.

EUs energi- og klimaregelverk

Norge er en del av EUs indre energimarked gjennom EØS-avtalen. Siden begynnelsen av 2000-tallet har klimahensyn fått en stadig større plass i utviklingen av EUs energipolitikk, og det har nå en helt sentral rolle. Det har vært en rask utvikling innen EUs energi- og klimapolitikk. En rekke strategier (herunder for fornybar energiproduksjon til havs), handlingsplaner, rettsakter og meldinger og er blitt vedtatt fra EUs side. Planer som står sentralt i den grønne omstillingen, er EUs grønne giv, Klar for 55 og REpowerEU. EUs rettsakter er imidlertid ikke blitt tatt inn i EØS-avtalen i samme tempo. Det er flere eksempler på at første generasjon av rettsakter er inntatt i EØS-avtalen, men hvor etterfølgende endringer i rettsaktene ikke er inntatt i EØS-avtalen. Videre er det flere rettsakter som ikke er tatt inn i EØS-avtalen, og hvor spørsmålet om EØS-relevans fortsatt ikke er avklart.