Sjøfugl

Sjøfugler er helt eller delvis avhengige av havet for å skaffe seg næring, og finnes i alle havområder. De mest typiske artene tilbringer mesteparten av livssyklusen sin til havs. De kommer kun til land for å hekke, og finnes da ofte i store kolonier som huser flere arter av sjøfugl. Noen arter er kun avhengige av sjøen i korte perioder av livssyklusen, som for eksempel under myting (fjærskifte) eller under næringssøk i vinterhalvåret (utenfor hekkesesongen).

Sjøfuglene er i dag en av verdens mest truede grupper av fugler. Antallet sjøfugl på verdensbasis er redusert med nesten 70 prosent i perioden 1950-2010 (12 og 25) (se referanseoversikt nederst på siden). På global skala trues de av et vidt spekter av menneskeskapte faktorer, fra fremmede arter og klimaendringer til industriell utvikling i marine og kystnære områder (6 og 14). Samtidig står 63 prosent av norske sjøfuglarter på rødlista. Siden næringstilgang ofte er en begrensende faktor for sjøfugl, er sjøfuglbestander gode indikatorer på marine økosystemforandringer (26).

Norge har et spesielt forvaltningsansvar for sjøfugl siden en fjerdedel av alle europeiske sjøfugler hekker på norske landområder (2), og enda flere bruker norske farvann både i og utenfor hekketiden. I tillegg er norskekysten og andre norske landområder en viktig del av den årlige østatlantiske trekkruten, som binder sammen nordlige hekkeområder og sørlige overvintringsområder for millioner av trekkfugler (1 og 23).

I forbindelse med arbeidet med indentifisering av nye områder for havvind, er sjøfuglers sårbarhet for havvind i de aktuelle havområdene beregnet. Denne beregningen vises i kartet under og er nærmere beskrevet i NINA rapport 2184. 

Den tette bindingen til hav og havområder gjør at mange sjøfuglarter vil kunne påvirkes ved utbygging av havvind (8). Vindkraftutbygging kan påvirke fugl gjennom (20):

1. kollisjoner mellom fugl og turbiner eller andre strukturer
2. forstyrrelser som leder til unnvikelse av områder
3. barriereeffekter som fuglene må fly rundt eller over
4. direkte tap av habitat

Graden av påvirkning er avhengig av en mengde ulike økologiske faktorer, for eksempel fordeling og forekomst av sjøfugl i områdene, forekomst av næring, som gjerne er knyttet til oseanografiske forhold som oppvelling og lignende, sesongmessige variasjoner i byttedyrforekomst, mellomårsvariasjonen i vær- og vindforhold, artsspesifikk og individuelle responser på menneskelig aktivitet (18). I tillegg vil antall turbiner og utforming av vindkraftverket, samt andre industrielle arealbeslag, det vil si den samlede effekten av alle inngrep eller arealbeslag i området, ha innvirkning på graden av påvirkning.

Hvis store områder bygges ut, eller bygges i forlengelse av hverandre, vil dette kunne ha større påvirkning enn enkeltstående, mindre anlegg (8). Påvirkningen fra havvind må derfor evalueres ut ifra et kumulativt perspektiv om samlet belastning.

Fugler som kolliderer med vindturbiner

Få fugler overlever kollisjoner med vindturbiner, uavhengig om de kolliderer med rotorblader, tårn, nacelle eller andre installasjoner i tilknytning til turbinene. Kollisjoner kan øke dødeligheten i en bestand, og bidra til bestandsnedganger (16). Mesteparten av den internasjonale kunnskapen om virkninger av havvind på fugl har sin opprinnelse i risikomodelleringer av bevegelser og flygehøyder, samt data på tilstedeværelse av fugl i områdene under takseringer. Det betyr at det meste av kunnskapen på dette feltet er en kombinasjon av modellering og empirisk data.

Flygehøyde er spesielt viktig for å avgjøre hvor stor risiko ulike arter har for å kollidere med vindturbiner (4 og 17). Fra studier av vindkraftverk på land er det vist at fugl med dårligere manøvreringsevne har større risiko for å kollidere med vindturbiner (7).

Fugl som regelmessig flyr i skumringen og om natten kan ha vanskeligere for å oppdage objekter (10 og 21). I en studie for vindkraftverk på land ble det vist at nattrekkende fugl ikke tar høyde for å fly over turbinene på lik linje som dagtrekkende fugl (24). Pettersson (27) viste at vannfugl gjør unnvikelsesmanøvrer nærmere turbinene om natten enn om dagen. Risikoen for å kollidere med turbinene om dagen avtar dermed noe fordi fuglene til en viss grad aktivt unnviker dem (3), men om natten er kollisjonsrisikoen fortsatt høy.

Fundament for bunnfaste installasjoner eller ankring av flytende turbiner blir raskt kolonisert av marint dyre- og planteliv, noe som igjen kan virke positivt for noen arter sjøfugl. Dette kan også påvirke sjøfugl negativt. Hvis mattilgangen inne i utbygde områder øker attraksjonen for fugl, risikerer man flere kollisjoner.

Fugler som unnviker vindturbiner kan tape habitat

Risikoen for kollisjoner reduseres når fugl unnviker vindkraftverket. For en del sjøfugler medfører denne unnvikelsen tap av habitat, fordi de ikke lenger bruker de utbygde områdene (20). Unnvikelse og tap av habitat kan ha signifikante negative effekter på allerede kraftig reduserte sjøfuglarter og bestander. Unnvikelsesadferd defineres utfra hvor langt unna turbinene unnvikelsen skjer, der mikrounnvikelse er adferd rettet mot å direkte unnvike rotorbladene, mesounnvikelse er responsen til individuelle turbiner, mens makrounnvikelse er responser til hele vindkraftverket mer enn 500 meter fra nærmeste turbin (11).

Radarstudier viser at fugl kan vise unnvikelsesadferd så langt fra et vindkraftverk til havs som flere kilometer unna (9, 10 og 13). Ulike arter sjøfugl responderer forskjellig på forstyrrelser. Havsule, lommer, alkefugl og sjøender viser sterk unnvikelse (19), mens blant annet måker og skarv kan bli tiltrukket av muligheten for å raste på turbinene (11).

Vindturbiner kan gi barriereeffekter for fugl

Vindkraftverk til havs kan utgjøre barrierer for forflytninger der fugl må fly rundt eller over, noe som gir økt energibruk. Dette kan bli spesielt alvorlig for sjøfugl og andre fugler på trekk som har lagret energidepoter for å gjennomføre reisen mellom hekkeplassen, rasteplasser og overvintringsområder.

Sjøfugl er spesielt sårbare i hekketiden, da deres rekkevidde er begrenset til bevegelser til og fra hekkekoloniene. Vindkraftverk som lokaliseres mellom kolonier og næringsområder eller overnattingsplasser, forventes å ha alvorlige effekter på sjøfuglbestandene (15). Å fly rundt eller over turbinene er mer energikrevende. Dette vil ha en klart negativ påvirkning på individet, så vel som bestanden.

De viktigste avbøtende tiltakene må gjennomføres før et vindkraftverk blir bygget. Plasseringen av både anlegget som helhet og enkeltturbiner kan ha stor effekt på hvilken påvirkning et vindkraftverk vil ha på fuglelivet. Ved å vurdere mulige konflikter med naturmiljøet og menneskelig aktivitet før turbinene plasseres, kan fremtidige konflikter reduseres. Gjennom å kartlegge området kan plasseringer som gir store konfliktpotensialer unngås.

Et mulig avbøtende tiltak er visuell merking av turbiner. I vindkraftverk på land har kontrastmaling av rotorblad og tårn i noen sammenhenger vist seg å være et effektivt tiltak for å redusere kollisjonsfaren for fugl. Under forskningsprosjektet INTACT ble det gjennomført eksperimenter for å måle effekten av kontrastmaling av tårn og turbinblader i vindkraftverket på Smøla. I eksperimentet der ett av tre turbinblad ble malt svart, viste analysene at den årlige kollisjonsraten ble redusert med 70 prosent sammenlignet med umalte kontrollturbiner. Ifølge rapporten var effekten av å male turbinblad størst for rovfugl. Datagrunnlaget for analysene var svært begrenset, og det er anbefalt at tilsvarende undersøkelser gjennomføres andre steder for å kunne vurdere om resultatene er gyldige under andre forhold. Dette kan du lese mer om i kunnskapsgrunnlaget om virkninger av vindkraftverk på land for fugl.

Det kan også være en fordel å designe vindturbiner slik at avstanden mellom havoverflaten og rotorbladets laveste punkt, blir stor nok til at fuglene kan passere under rotoren uten risiko for kollisjon. Dette er et aktuelt tiltak for fugler som ikke viser unnvikelsesadferd. Kost/nytte av dette tiltaket må imidlertid vurderes nærmere.

I de siste årene er det forsket mye på radarteknologi som gjenkjenner innflygende fugler, og som kan stoppe driften av turbinen i forkant av eventuelle kollisjoner. Ytterliggere en mulighet er å modellere tilstedeværelse av fugl gjennom året og under ulike værforhold, noe som kan brukes til å forutsi når driften i anlegget burde reguleres eller stanses.

Det bør jobbes videre med utvikling av nye og eksisterende avbøtende tiltak og effektene av disse. Maling av turbinblad er ikke blitt prøvd ut for havvind og sjøfugl. Et slikt tiltak har heller ikke effekt om natten, en tid på døgnet da både trekkfugl og en del sjøfugl har sin høyeste aktivitet. Derfor bør det rettes innsats mot å utvikle avbøtende tiltak som også har effekt under døgnets mørke timer.

Kunnskapsgrunnlaget om virkninger av vindkraftverk til havs er fortsatt mangelfullt. Sammenlignet med vindkraft på land, vet vi for lite om kollisjoner mellom fugl og turbiner og bestandseffektene av unnvikelse og habitattap. Det er per dags dato ikke ferdigutviklet teknologi for å kvantifisere kollisjoner eller unnvikelsesadferd til havs på nattestid og ved dårlige værforhold, noe som gir høy usikkerhet i hvor stor effekt en utbygging faktisk har på sjøfugl. Teknologisk utvikling pågår, men den er ennå ikke utprøvd i stor skala. Kollisjonsrisiko og unnvikelsesmodeller, som ofte benyttes internasjonalt før utbygging, kan dermed heller ikke kalibreres og videreutvikles for bedre presisjon.

Flygehøyde brukes ofte til å lage indekser for å modellere kollisjonsrisiko for ulike sjøfuglarter (18). Det eksisterende datagrunnlaget er derimot mangelfullt, og det er behov for data på flere arter. Flygehøyde varierer med vær- og vindforhold, sesong, mellom år, mellom ulike geografiske lokaliteter og avhengig av om fuglene er på næringssøk eller trekk. Det er behov for undersøkelser fra flere vindkraftverk til havs, og døgnkontinuerlige data som er samlet inn ved alle slags værforhold og tider på året.

For unnvikelseseffekter og barriereeffekter er kunnskapsgrunnlaget stort sett basert på modellering, og gode erfaringsbaserte data er ofte mangelvare. I en studie i Storbritannia ble de modellerte effektene av unnvikelse av turbiner og rotorer, så sterke at de i praksis tilsvarte effektene ved fullstendig tap av habitater (28). AOWFL (3) presenterte nylig nye tall for unnvikelse, men disse kan kun brukes for de fire artene som ble inkludert i studien, for deler av året, samt i dagslys og i godvær. Det mangler tilsvarende empiriske data for flere arter, gjennom året i alle slags vær- og lysforhold.

Per dags dato vet vi fortsatt lite om hvordan sjøfugl og trekkfugler bruker områder til havs. Kunnskapsgrunnlaget om hvorfor selv tilsynelatende vanlige arter av sjøfugl reduseres i et høyt tempo er lite. Sumvirkningene av arealbeslag og menneskelige aktiviteter til havs og i kystnære farvann, er stort sett ukjent, og bør derfor få mer oppmerksomhet i årene framover. Sjøfugler fra vidt forskjellige geografiske områder kan i ulike deler av året bruke både nærliggende og vidt adskilte næringsområder. Havvindutbygging i et område kan derfor påvirke bestander fra store deler av norskekysten, samt fra kolonier i andre land, som omkranser norske havområder.

Utenfor hekkesesongen overvåkes noen arter og bestander sine bevegelser som en del av SEATRACK, men teknologien som brukes gir ikke eksakte lokasjoner og har dermed en stor grad av usikkerhet. Bruk av ny teknologi kan muliggjøre innhenting av mer detaljert kunnskap om sjøfuglers arealbruk gjennom hele året. For mange arter og kolonier er viktige næringssøksområder i hekketiden dårlig kjent. Mange av disse artene har en arealbruk som kan overlappe med utredningsområder for havvind. Studier av fuglers bruk av et konkret område som vurderes for utbygging, kan gjøres ved hjelp av radarstudier av fuglebevegelser. Teknologi med flytende fugleradar er nylig utviklet, og utprøves nå i Nederland.

De overvåkede sjøfuglbestandene i SEAPOP ligger spredt langs norskekysten. Noen arter dekkes forholdsvis godt av overvåkningen, mens andre har lavere dekning (for eksempel terner, fiskemåke og alke). Kunnskap om fordelingen og utviklingen av sjøfuglbestander er viktig for å kunne forstå hvordan de påvirkes av havvind.