Skipsfart

Farleder - "veier på sjøen"

Havet er Norges viktigste portal for eksport og import av varer. For å sikre effektiv sjøtransport, er det etablert farleder som fungerer som «veier» på sjøen. I farledsforskriften er det fastsatt hvilke farleder som er hovedleder og bileder etter havne- og farvannsloven (hfl.). Forskriften regulerer farledenes arealmessige utstrekning. De fleste steder inne langs kysten går sjøtransporten i farvann som fra naturens side har tilstrekkelig dybde. Enkelte steder er det gjennomført farvannstiltak med utdypning og utviding av leden, slik at sikkerheten og fremkommeligheten blir bedre for ferdsel til sjøs. Dagens ledsystem er etablert kystnært (i sjøareal innenfor en nautisk mil fra grunnlinjen).

Rutetiltak

Utenfor norskekysten går det også en del gjennomgangstrafikk som skal til/fra utenlandske havner og til/fra nordområdene og Russland. Det er i hovedsak fartøyer over 5000 brutto tonn, atomdrevne fartøyer eller fartøy med farlig eller forurensende last som bruker rutetiltakene.

Fartøy i internasjonal trafikk må følge rutetiltak som fører disse fartøyene lenger ut fra kysten. Rutetiltak som er etablert i norsk økonomisk sone er utarbeidet av Kystverket, og godkjent av FNs sjøfartsorganisasjon, International Maritime Organization. 

Norge har i dag ett rutesystem bestående av trafikkseparasjonssystem (se Kystinfo), rapportering og Sjøtrafikksentraltjenesten, "Vessel Traffic Service" (VTS), og anbefalte ruter mellom disse.  Bruken av et trafikkseparasjonssystem er regulert internasjonalt gjennom COLREG og SOLAS. Slike rutetiltak finnes over hele verden. Rutesystemet er et risikoreduserende tiltak som gir norske myndigheter bedre responstid dersom en uønsket situasjon skulle oppstå. Avstanden fra kysten vil også bidra til å redusere konsekvensene av et eventuelt oljesøl om en ulykke skulle skje.

Ved utarbeidelsen av de norske rutetiltakene ble det tatt hensyn til alle næringsinteresser i norsk økonomisk sone, annet internasjonalt regelverk (for eksempel ballastvannkonvensjonen) og de internasjonale standardene for utforming av rutetiltak. I alt arbeid med å etablere rutetiltak er det også påkrevd å samarbeide med land med tilstøtende sjøområder. Dette for å sørge for at sjøsikkerheten og fremkommeligheten for skipstrafikken er helhetlig ivaretatt på tvers av landegrensene.

Ved utbygging av vindkraftverk til havs er det viktig å sikre at anleggene ikke skaper brudd i trafikkmønster ved landegrenser, eller at det mangler ruter gjennom et havvindområde.

Vindkraftverk til havs vil kunne påvirke de interessene Kystverket er satt til å ivareta ved at vindkraftverk vil kunne fungere som hindre for sikker ferdsel og fremkommelighet. Videre kan etablering av vindkraftverk med tilhørende arealbeslag føre til at skipsfarten får dårligere rammevilkår gjennom lengre utseilt distanse og økt forbruk av drivstoff (økte klimagassutslipp).     

Vindkraftverkenes påvirkning på skipstrafikken vil variere. Areal hvor selve turbinene etableres vil være en eksklusiv arealbruk, mens det ligger til rette for sameksistens i områdene med undervannsinfrastruktur (forankring og kabler) når disse ligger dypt nok til at de ikke påvirker sikker ferdsel og fremkommelighet for skipstrafikken.

Sjøtrafikksentraler

Sjøtrafikksentraler, kalt «Vessel Traffic Service» (VTS), er en internasjonalt standardisert tjeneste som skal bidra til sikker og effektiv navigasjon, og verne om miljøet i kystsonen. I Norge har Kystverket fem sjøtrafikksentraler som informerer, organiserer og overvåker skipstrafikken i definerte tjenesteområder langs kysten. Sjøtrafikksentralen i Vardø har et spesielt oppdrag med å overvåke maritim aktivitet i våre havområder. Ett av verktøyene som sjøtrafikksentralene benytter er radarer.

Det er usikkert hvordan vindkraftverk til havs vil påvirke stasjonære radarer som skal overvåke større havområder. For eksempel kan etablering av vindturbiner føre til at radarene tidvis mister tracking på fartøyer. Dette må derfor utredes og vurderes nærmere for konkrete prosjekter. Mannskap på skip som arbeider med vindkraftverk til havs, har imidlertid erfart at det ikke har vært store utfordringer knyttet til radarer de har om bord når det gjelder dette. Her kan du lese mer om radar. 

Havner og losbordingsfelt

Havner og terminaler er sammen med farledene avgjørende for å sikre en effektiv sjøtransport. Trafikk som skal inn til havnene kan benytte seg av etablerte farleder og digitale referanseruter. Imidlertid kan trafikken også benytte annet areal i noen grad, utfra en vurdering av hva som er hensiktsmessig for den enkelte seilas (farledsbevis/losplikt, farlig last mv.).  

Definerte innseilingskorridorer leder inn til såkalte losbordingsfelt (se temalaget los og farledsbevis i Kystinfo), som er områdene der fartøyene border eller kvitter seg med los. Ettersom losbordingsfeltene ligger relativt nærme land, vil disse sannsynligvis ikke komme i konflikt med vindkraftverk til havs. Det understrekes likevel at vindkraftverk ikke vil kunne etableres innenfor områder som brukes som losbordingsfelt, siden dette er en risikofylt aktivitet hvor losen entrer skipet via en leider hengende utenfor skipssiden.

Det finnes noen få losbordingspunkt utenfor grunnlinjen, hvor det i enkelte tilfeller brukes helikopter under losbording. Disse punktene brukes til bording av store fartøyer, slik at de får los ombord før de kommer inn i krevende farvann. Det vil være meget konfliktfylt med vindkraftverk i nærheten av disse losbordingspunktene, fordi fartøyene som skal ha los trenger store arealer uten begrensinger i manøvreringsfriheten, samt at det vil komme krav relatert til flysikkerhet.  

Beredskap mot akutt forurensning

Kystverket er myndighet for akutt forurensning, og ansvaret gjelder blant annet tiltak ved større tilfeller av akutt forurensning. I de tilfeller hvor forurenser ikke har kapasitet til å håndtere en hendelse selv, kan Kystverket iverksette statlig aksjon. Dette kan for eksempel være skipsulykker som fører til store oljeutslipp.

For vindverk til havs er det særlig to scenarioer som krever ekstra oppmerksomhet. For det første mindre hendelser/forurensing fra selve vindturbinen (hydraulikkolje, elektriske anlegg, batterier mv.). Det andre scenarioet er at fartøy kan kollidere med installasjoner som vindturbiner. Enten at fartøyet feilnavigerer (maskineri operativt), eller at fartøyet er drivende (maskineri havarert). For situasjoner der fartøy treffer installasjoner, vil både størrelsen på fartøyet og størrelsen på installasjonen ha betydning for omfanget av akutt forurensning. Det bør utredes videre sannsynlighetsanalyser for ulike scenarioer, basert på faktisk utforming av det enkelte vindkraftverk. Faktorer som trafikkmengde, typer last og utforming av installasjoner vil være viktig å vurdere.

Trafikkseparasjonssystemer

Trafikkseparasjonssystemer (TSS) kan være effektivt der hvor det finnes tydelige trafikkmønster og hvor det er ønskelig å etablere forutsigbare rammer for trafikkavviklingen. Rutetiltak utenfor territorialfarvannet godkjennes som nevnt over av IMO, og sørger for en internasjonal aksept av tiltaket. Sjøveisreglene (COLREG) beskriver tydelig hvordan en skal seile i og i nærheten av en TSS.  Nasjonalt er rutetiltakene i norsk økonomisk sone regulert i sjøtrafikkforskriften kapittel 4, mens COLREG er regulert i Sjøveisreglene.

Det er viktig at vindkraftverk ikke etableres i eller i umiddelbar nærhet av etablerte rutetiltak. Det følger av SOLAS regel V/10, at Norge så langt som mulig skal sikre at faste installasjoner ikke etableres i eller i umiddelbar nærhet av trafikkledene i et rutetiltak som er godkjent av IMO. Videre følger det også av punkt 3.14 at det skal sikres tilstrekkelig manøvreringsrom på hver side av en trafikkled når denne er etablert i nærheten av faste innretninger, slik at fartøy kan foreta unnvikelsesmanøver og nødvendig beredskapstiltak uten å komme i konflikt med de faste installasjonene. Ut fra dette er det klart at det må settes av et «bufferareal» på siden av TSS og anbefalte ruter. I utarbeidelser av bufferareal forholder Norge seg til Pianc sine retningslinjer.

Etter Kystverkets vurdering kan det på bakgrunn av dette ikke etableres faste innretninger i eller i en buffersone rundt rutetiltak etablert av IMO. Etablering av installasjoner i direkte konflikt med trafikken som går mellom ulike rutetiltak, vil påvirke både sjøsikkerheten og klimaet negativt gjennom blant annet flere kursendringer og økt utseilt distanse.

Infrastruktur under havoverflaten, for eksempel ankerfester, er mindre problematisk, så lenge dybden på innretningene er slik at de ikke vil kunne komme i kontakt med skipstrafikk. Normalt vil en kunne ivareta svært stor andel av skipstrafikken med en sikkerhetsmargin for dypgående på 25 meter. Kun slep av spesialtonnasje/petroleumsinnretninger eller vindkraftverk kan forventes å ha større dypgående.

Nye seilingsruter og rutetiltak

Ved etablering av vindkraftverk til havs kan det bli nødvendig å etablere nye seilingsruter/mønstre for å sikre at dagens trafikkmengde kan opprettholdes eller økes. Dersom samme mengde trafikk samles innenfor et mindre areal, vil trafikktettheten øke. Dette kan føre til en endring i risikobildet (flere nærsituasjoner, potensielt kollisjoner skip/skip eller skip/installasjon). Et avbøtende tiltak kan da være å regulere trafikken gjennom blant annet seilingsruter, forbudsområder eller aktsomhetsområder.

Tilpasninger med trafikkorridorer

Dersom det blir aktuelt å etablere vindkraftverk som kommer i direkte konflikt med etablerte farleder eller trafikkorridorer, vil aktuelle avbøtende tiltak kunne være å endre formen/utstrekningen til vindkraftverket eller å etablere tilpassede korridorer for sjøtransport gjennom området til vindkraftverket. Dette kan være aktuelle tiltak i noen områder, men ikke alle steder. Eksempelvis vil dette ikke være gjennomførbart for allerede etablerte rutetiltak, som rutetiltakene utenfor norskekysten, fordi dette er internasjonalt godkjente rutetiltak som henger sammen med andre ruter utenfor Norges grenser.

Når det gjelder etablering av vindkraftverk i kystnære områder, må det gjøres vurderinger etter havne- og farvannsloven av om dette er forenlig med hensynet til blant annet sikker ferdsel og fremkommelighet, som etablerte farleder. Avbøtende tiltak vil kunne være en tilpasset utforming av vindkraftverket (for eksempel plassering av vindturbiner) og/eller en endring av merkesystemet i farvannet.

Merking, presentasjon i sjøkart og digitale referanseruter

Vindkraftverk til havs skal merkes med synkrone lyssignal og ID-skilt. Turbinfundament har krav til gul farge fra 0-15 meter over høyeste astronomiske tidevann (HAT), jf. forskrift om merking av og etablering av sikkerhetssoner tilknyttet innretning for fornybar produksjon. Lyssignal monteres mellom 6-15 meter over HAT for en fast innretning for fornybar energiproduksjon, eller over vannlinjen for en flytende vindenergiinnretning.

Forskriften stiller krav til hvordan innretninger for fornybar energiproduksjon og ytterkantene av vindkraftverk til havs skal merkes. Det kan settes krav til ekstra merking, som radarsvarer (RACON) eller AIS navigasjonsinnretning. Dette vil måtte vurderes konkret i de prosjektspesifikke utredningene. I kombinasjon med presentasjon av vindkraftverk i sjøkart vil dette sørge for en god deteksjon av anleggene. Det kan videre være aktuelt å merke turbiner etter forskrift om rapportering, registrering og merking av luftfartshinder. Merking av vindkraftverk er nærmere omtalt på siden om Luftfart.

Digitale referanseruter utarbeides av Kystverket og er et hensiktsmessig verktøy for å dele kvalitetssikrede seilingsruter med skip. Rutene er detaljplanlagt i sjøkart, med et fastsatt dypgående. De er utviklet med utgangspunkt i navigasjonsveiledningen i området, som kan brukes under seilasen (stevnemerker osv.), samt info om lokaltrafikk og lokale vind/strøm-forhold (loskunnskap). Dette gjør at fartøy tidlig kan laste ned en rute som er den samme som en los vil bruke for seilasen. Ved etablering av et vindkraftverk til havs, vil Kystverket på tilsvarende måte kunne utarbeide digitale referanseruter innenfor de aktuelle områdene.

Overvåkning og kontroll

Kystverket legger til grunn at fremtidige vindkraftverk til havs vil være overvåket og kontrollert av operatør. I den forbindelse er det viktig at det etableres gode rutiner for samarbeid (for eksempel varsling, datadeling mv.) mellom aktørene og sjøtrafikksentraltjenesten til Kystverket, tilsvarende det som er etablert med petroleumsindustrien på norsk sokkel.

Kystverket er en nasjonal etat for kystforvaltning, sjøsikkerhet og beredskap mot akutt forurensning. Kystverket tar ansvar for sjøveien, og produserer viktige fellesgoder for samfunnet. Hovedmålet er å sørge for sikker og effektiv ferdsel i farleder langs kysten og inn til havner, og sørge for en nasjonal beredskap mot akutt forurensning.

Dersom det skal etableres nye tiltak eller nye næringer som kan påvirke sikkerheten, ferdselen eller forsvars- og beredskapsinteresser i sjøen, kreves det tillatelse etter havne- og farvannsloven. Etablering av vindkraftverk til havs faller inn under dette regelverket, og Kystverket er ansvarlig myndighet for å godkjenne slike etableringer dersom de plasseres innenfor 12 nautiske mil fra grunnlinjen.