Petroleumsvirksomhet og CO₂-lagring

Petroleumsvirksomheten er i dag Norges største næring målt i verdiskaping, statlige inntekter, investeringer og eksportverdi. I loven er virksomheten definert som «all virksomhet knyttet til undersjøiske petroleumsforekomster, herunder undersøkelse, leteboring, utvinning, transport, utnyttelse og avslutning, samt planlegging av slike aktiviteter». Virksomheten omfatter ikke transport av petroleum i bulk med skip.

Petroleumsvirksomhetens arealbruk på norsk kontinentalsokkel omfatter felt, funn og infrastruktur, som plattformer, rigger, brønner og rørledninger, og områder som kartlegges for framtidige petroleumsressurser. På Oljedirektoratets nettsider finnes definisjoner og oversikt over areal på norsk sokkel som er tilgjengelig for aktiviteter under petroleumsloven. Når det gjelder helikoptertransport i forbindelse med petroleumsvirksomhet, er dette omtalt nærmere på nettsiden om Luftfart.

Ifølge FNs klimapanel er fangst, transport og lagring av CO₂, såkalt «Carbon Capture and Storage» (CCS), et sentralt tiltak i arbeidet med å redusere verdens klimagassutslipp. Det er mulig å lagre store mengder CO₂ på norsk sokkel, under havbunnen. Lagring av CO₂ under havbunnen vil beslaglegge areal, blant annet til installasjoner med tilhørende sikkerhetssoner.

Innsamling av seismiske data, som gir en detaljert oversikt over geologiske strukturer i undergrunnen, er den enkeltaktiviteten innenfor både petroleumsvirksomhet og CCS som er mest arealkrevende. Seismikk går ut på å sende lydbølger ned i undergrunnen, som så blir reflektert tilbake til sensorer som enten er plassert på havbunnen eller slepes etter et fartøy. Aktiviteten foregår innenfor avgrensede tidsperioder (typisk noen uker til måneder).

Vindkraftverk til havs vil kunne medføre virkninger for petroleumsaktivitet og lagring av CO₂. Det kan oppstå arealkonflikt ved seismisk innsamling og -overvåkning, ved boring av brønn og ved utbygging og drift av både petroleumsforekomster og CCS-reservoarer. Det er ikke mulig å samle inn konvensjonell 3D-seismikk der hvor det er etablert vindkraftverk.

Ved etablering av vindkraftverk i et havområde vil det bli mer krevende både å lete, bygge ut og drifte en petroleumsforekomst. Dette vil kunne redusere interessen fra petroleumsindustrien, og potensielt store verdier vil derfor kunne forbli uoppdaget. Dette vil også kunne gjelde mindre forekomster av petroleum, som kunne vært lønnsomme å utvinne om de for eksempel var lokalisert nær eksisterende infrastruktur. I tillegg vil ny geologisk kunnskap kunne medføre at områder som tidligere ble vurdert som lite aktuelle for petroleumsaktivitet, likevel er aktuelle. For å sikre at mulige ressurser ikke går tapt, bør en grundig kartlegging av undergrunnen skje før en vindkraftutbygging. Dette er nærmere omtalt nedenfor, under kapitlet om sameksistens.

Ved lagring av CO₂ i undersjøiske reservoarer vil overvåkning være en viktig del av trygg og sikker lagring. Slik overvåkning vil typisk kunne involvere geofysiske/seismiske metoder, og vil i ulik grad legge beslag på areal. Siden geofysiske/seismiske metoder går ut på å sende lydbølger ned i undergrunnen, som beskrevet over, vil overvåkningen derfor være sensitiv for annen støypåvirkning. Det er usikkert om støy fra vindturbiner til havs vil kunne komme i konflikt med overvåkning av reservoarene.

Ressursvurdering og geologisk kartlegging i mulige områder for havvind

For å avdekke eventuell konflikt i arealer som vurderes åpnet for vindkraftutbygging, kan kartlegging av olje- og gassressurser gjennomføres i to faser; før og etter åpning av området til havvind.

I første fase, det vil si før et område er åpnet for havvind, gjøres en overordnet vurdering av olje- og gasspotensialet for hele området. En slik vurdering bør gjøres av myndighetene (Oljedirektoratet), på samme vis som det ble gjort for Sørlige Nordsjø II. Utsira Nord er ikke åpnet for petroleumsvirksomhet, og det ble derfor ikke gjennomført en tilsvarende vurdering for dette området. En overordnet vurdering bør peke på områder med potensial for olje- og gassforekomster, og kan også omfatte ytterligere tiltak som anbefales utført i disse områdene før en eventuell åpning av området til havvind. En slik vurdering vil være viktig både for å ha et godt grunnlag for avveininger av arealbruk, og for å kunne utforme et godt regelverk for mobilitet og tilgjengelighet.

I andre fase, før det eventuelt blir gitt konsesjon til et konkret prosjekt, bør tiltakshaver for havvindprosjektet gjennomføre en mer detaljert kartlegging av petroleumspotensialet. Her vil det normalt være ny og oppdatert geologisk informasjon tilgjengelig, ettersom den første vurderingen av området (som beskrevet i avsnittet over) gjerne er utført flere år i forkant. Konkrete forslag til kartleggingskrav bør framkomme i forslag til konsekvensutredningsprogram for prosjektet, slik at tiltakene/kravene vil kunne modifiseres i lys av høringsinnspill. Konsekvensutredningsprogrammet bør godkjennes av Olje- og energidepartementet, og Oljedirektoratet kan bidra med faglige råd.

Flytting av turbiner 

Dersom det skulle oppstå arealkonflikt etter et vindkraftverk til havs er utbygd, vil det sannsynligvis bli et kostnadsspørsmål om petroleumsindustrien kan jobbe rundt etablerte vindturbiner. Alternativt om vindturbiner, med tilhørende overføringskabler, kan flyttes. Eventuell flytting av vindturbiner vil sannsynligvis kun være mulig for flytende installasjoner, og kostnader forbundet med dette vil måtte vurderes.   

Metode for å samle inn data/seismikk 

Det er ikke mulig å samle inn konvensjonell 3D-seismikk i områder hvor det er installert vindturbiner, men det kan være mulig å samle inn havbunnsseismikk med hjelp av noder. Havbunnsseismikk fører til en merkostnad på opptil 2-4 ganger kostnadene ved konvensjonell 3D-seismikk. Imidlertid vil det også påløpe betydelige kostnader ved å stenge ned, eller midlertidig flytte flytende vindturbiner ved seismisk 3D-innsamling. I et totalkostnadsbilde kan det bety at havbunnsseismikk vil være mest aktuelt.

Metoder for brønnboring 

Hvis det skulle bli aktuelt å bore en letebrønn i nærheten av et vindkraftverk til havs, kan det brukes en dynamisk posisjonert rigg, for å unngå lange ankerkjettinger som strekker seg inn i vindkraftverket. Dagraten (kostnaden) for en slik rigg vil normalt være høyere enn på en oppankret rigg. Hvis posisjonen til vindkraftverket i tillegg fører til at det må bores en horisontal brønn, vil dette ta lengre tid. Kostander for ulike metoder for brønnboring må ses opp mot andre mulige tiltak, som flytting av vindturbiner (ved flytende forankring).

Tidlig planlegging og dialog 

God informasjonsutveksling bidrar til sameksistens mellom ulike næringer. Dialog mellom næringsaktører vil være viktig for å finne de praktiske løsningene. Her har også næringsorganisasjonene en rolle å spille. Dette følges også opp i sektorregelverk. For eksempel inneholder petroleumsregelverket bestemmelser om at rettighetshaverne en viss tid før aktiviteter etter tillatelsene gjennomføres, skal informere relevante myndigheter. Videre sørger Oljedirektoratet for at det finnes digital informasjon i sanntid med oppdatert informasjon om geofysiske undersøkelser, som er tilgjengelig for de ulike aktørene, og som bidrar til å forenkle planleggingen av eksempelvis seismiske undersøkelser.

Om utvinningstillatelser 

Innenfor de områdene som er åpnet for petroleumsvirksomhet (Figur kart) får selskapene tilgang på areal hovedsakelig ved å søke om utvinningstillatelser i nummererte konsesjonsrunder, og under ordningen "Tildeling i forhåndsdefinerte områder" (TFO). Tildeling av areal i forhåndsdefinerte områder skjer på årlig basis. I tillegg har selskapene tilgang på areal gjennom kjøp og bytte av andeler i utvinningstillatelser. Generelt fører dette til en viss dynamikk i omsetning og bruk av areal.

Ved en utvinningstillatelse har rettighetshaverne en eksklusiv rett til å utøve petroleumsvirksomhet. I dette ligger at annen virksomhet som ikke er til hinder for den eksklusive retten til at petroleumsvirksomhet kan utøves.

Om lisenser til lagring av CO₂

Fangst, transport og lagring av CO₂ (CCS) er en ny næring i sterk vekst i Norge. Den norske stat har eiendomsrett til undersjøiske reservoarer på kontinentalsokkelen, for utnyttelse av slike til lagring av CO₂, og eksklusiv rett til forvaltning av disse.

Ved utgangen av 2022 var det utdelt fire lisenser for lagring av CO₂ på norsk sokkel. Areal på norsk sokkel for CO_2-lagring tildeles via såkalt «åpen-dør prinsipp», som vil si at interessenter uten invitasjon kan henvende seg til Olje- og energidepartementet og med en faglig begrunnelse indikere hvilke areal interessenten mener bør utlyses for CO₂-lagring. Olje- og energidepartementet vil på bakgrunn av slike anmodninger vurdere om arealet skal lyses ut.