Sjøpattedyr

Sjøpattedyr er som alle andre pattedyr varmblodige, har lunger og puster luft. De henter næring fra sjøen og føder levende unger. Ungene er avhengige av melk fra moren inntil de kan fange sin egen mat. Noen sjøpattedyrarter er viktige ressurser som kan høstes bærekraftig, slik som vågehval, mens andre er tallrike og viktige komponenter i økosystemene som toppredatorer. Det finnes også arter som er svært fåtallige og sterkt truet (1) (se referanseoversikt nederst på siden).

Farvannene langs Norges kyst besøkes av flere arter av sjøpattedyr, der et fåtall av disse er til stede hele året. De to selartene steinkobbe og havert, og hvalarten nise, er de vanligste artene som forekommer året rundt, til havs og kystnært. Andre arter som trolig er vanlig forekommende året rundt, men da kun i spesifikke områder, er spermhval, grindhval og spekkhogger. Eksempler på arter som forekommer i perioder av året er vågehval, finnhval, springere og knølhval. Langs kysten og i Norskehavet er også klappmyss, grønlandssel, blåhval og seihval til stede periodevis (1).

Vindkraftutbygging til havs kan påvirke sjøpattedyr gjennom forstyrrelser fra støy og elektromagnetisk felt, både i anlegg- og driftsfasen. I den utstrekning vindkraftanlegg potensielt endrer utbredelse og mengde av viktige byttedyr, kan dette indirekte påvirke både utbredelse og vandringsmønster til sjøpattedyrene. Det er rimelig å anta at nedlegging av havvind vil gi tilsvarende forstyrrelser som i anleggsfasen, men her foreligger det foreløpig lite erfaring.

Lyd er svært viktig for sjøpattedyr, da de bruker det både i kommunikasjon og for å finne føde. Bardehvaler, som blåhval, finnhval, knølhval og vågehval, bruker lavfrekvent lyd til å kommunisere over store avstander. Flere arter av tannhval, slik som nise, grindhval og spekkhogger, bruker ekkolokalisering for å finne mat og for å orientere seg. Av hvalartene er nise særlig sensitiv til støy, og det kan dermed være hensiktsmessig å bruke nise som en indikatorart for sjøpattedyrs sensitivitet for vindkraft til havs (2,3).

Effekter av støy i anleggsfasen

Det er trolig anleggsfasen som er mest forstyrrende for sjøpattedyr. I denne perioden er det stor risiko for hørselskader fra støy produsert av bunnfaste turbiner, da fundamentene gjerne bores og pæles i grunnen. Ved lydforstyrrelser, og da spesielt fra pæling, er det vist at hvaler responderer på støyen ved at de avbryter beiteadferd og svømmer vekk fra området (4). Niser er vist å unngå forstyrrelser ved å holde seg unna områdene på avstander helt opp til 25 kilometer (5). Ved bygging av flytende turbiner forventes det mindre forstyrrende støy for sjøpattedyrene, ved at fundamentene ikke nødvendigvis pæles eller bores i grunnen, slik det gjøres for bunnfast teknologi.

Anleggsfasen er også preget av økt skipstrafikk, som kan medføre støy fra båter og rigger som videre kan være med å forstyrre sjøpattedyrene. Før anleggsfasen er det også vanlig å skyte seismikk for planlegging av vindkraftverkenes utforming etter bunnforholdene. Dette produserer impulsiv støy som også kan påvirke sjøpattedyr (4).

Effekter av støy i driftsfasen

I driftsfasen er støynivået lavere enn i anleggsfasen. Støyen er lokal, og dermed forhøyet kun i nærområdet av vindkraftverket. Forankringene til flytende turbiner kan imidlertid gi kraftige smell i driftsfasen (6). For sjøpattedyr som bare tidvis oppholder seg i nærheten av vindkraftverket, vil de derfor ikke være utsatt for forhøyet støy over tid. Sannsynlighet for hørselskade er derfor betydelig lavere i driftsfasen enn under anleggsfasen, med mindre de tiltrekkes vindkraftverket for å beite (7). En gjennomgang av publisert litteratur viste imidlertid at det ikke er noe klar sammenheng på om niser tiltrekkes, eksempelvis på grunn av økt mattilgang, eller holder seg borte fra vindkraftverk (8). Dersom store områder bygges ut vil habitatet til hvalene bli beslaglagt av havvind, slik at de i større grad vil måtte oppholde seg i og rundt vindkraftverkene, og dermed bli utsatt for kontinuerlig støy. Alternativt vil de kunne ekskluderes fra disse områdene, noe som kan medføre mindre beiteområde og dermed lavere energiopplagring. Dette vil i verste fall kunne lede til lavere reproduksjonssuksess. Dette er særlig relevant for nise og vågehval i Nordsjøen, dersom Norge tilslutter seg nærliggende nabolands ambisjoner for havvind i havområdet.

Med utvikling i teknologi forventes turbinene å gå fra å benytte girboks til direkte drevne generatorer. Dette vil innebære lavere støynivåer i driftsfasen, noe som vil være positivt for sjøpattedyrene. Ved å legge til grunn kriteriet som er utviklet av NOAA for adferdsforstyrrelse fra kontinuerlig støy hos sjøpattedyr, er det forventet at generatordrevet turbin vil forårsake adferdsforstyrrelse på en avstand på 1,4 kilometer, mot 6,3 kilometer fra en turbin med gir (9).

Effekter av elektromagnetiske felt fra kabler

Gjennom elektromagnetisme induseres et magnetisk felt rundt elektriske kabler, noe som dermed leder til endringer i det lokale magnetfeltet. Mange sjøpattedyrarter bruker det magnetiske feltet fra jorden (geomagnetisme) til navigasjon (10). For dyr som migrerer over lange avstander kan magnetfeltene fra undervannskablene muligens forstyrre svømmeretning og migrasjon (11) og ett studie påpeker at det kan være en sammenheng mellom masse stranding av hval og lokale geomagnetiske endringer (12). Kunnskapen om eventuelle påvirkninger av elektromagnetisme på sjøpattedyr er derimot svært begrenset.

Ved utforming av vindkraftverkene anbefales det å planlegge med hensyn til pattedyr. Dette er særlig relevant dersom større havområder planlegges for vindkraftverk, eksempelvis i Nordsjøen På denne måten unngår en at store deler av habitatet deres beslaglegges av havvind, ved at det tilrettelegges for korridorer som sjøpattedyrene kan benytte, for å få tilgang til viktige kaste- og beiteområder.

Avbøtende tiltak kan være å unngå eller minimere støy fra pæling og/eller boring. Avbøtende tiltak for å minimere støypåvirkning fra pæling og boring, er å begrense slik aktivitet til tidsperioder på året der tilstedeværelsen av sensitive sjøpattedyr er lavest. Dette krever god kunnskap om utbredelse av ulike arter til ulike tider på året.

Boblegardin er et tiltak som kan minimere støynivået, og da særlig fra pæling av bunnfaste turbiner. Det er vist at boblegarding kan redusere støyen signifikant, og særlig for frekvenser over 1 kHz (13), som er viktig for sjøpattedyr. For flytende turbiner kan også et tiltak være å benytte sugeanker, for å unngå støy fra boring tilknyttet ankerfestene. Slikt tiltak vil være avhengig av bunnforholdene i det aktuelle området.

Det er også påvist at bruk av såkalte «Acoustic Deterrence Device» (ADD) i forkant av pæling vil være effektivt i å holde niser unna, slik at de ikke får hørselskade. Det er viktig at lyden er tilpasset niser, for å unngå at de trekker for langt bort og dermed blir fortrengt fra sitt habitat. Med ADD tilpasset niser er det vist at de kommer raskt tilbake til området (14).

Et avbøtende tiltak i driftsfasen er at det bør etterstrebes å lage turbiner som ikke produserer toner innenfor kommunikasjonsfrekvenser til hval.

Det mangler langtidsstudier på sjøpattedyr for å ha kunnskap om deres habitatbruk i norske- og internasjonale havområder. Selv om det finnes kunnskap om dette for noen arter, mangler det for flere arter som er av betydning for økosystemet. Dedikerte telletokt for hval utføres av Havforskningsinstituttet under et begrenset tidsvindu på sommeren (juni/juli), mens kunnskap fra andre årstider er betydelig mer mangelfullt. På lignende måte utføres observasjonsundersøkelser av kystsel innenfor begrensede tidsvindu når de er tilgjengelig på land (august for steinkobbe, oktober-november for havert). Selv om disse landbaserte kasteområdene for sel er relativt godt kjent, dekkes hvert område langs kysten kun hvert femte/sjette år.

Det er viktig å innhente kunnskap om dette før nye vindkraftverk etableres. Uten slik kunnskapsinnhenting er det vanskelig å sammenligne habitatbruk før og etter etablering, for å kvantifisere effekter. Dette krever økt innsats i form av merking av sel og hval med sendere og ved bruk av passiv akustikk (hydrofoner). Dette bør utføres i nærliggende områder for å dokumentere om planområdet har betydning for sjøpattedyrene, og særlig om det er viktig som beiteområde. Det er spesielt viktige å få kunnskap om nise, vågehval og kystsel (steinkobbe og havert), men også andre vanlig forekommende arter som springere, spekkhogger og grindhval.

Landbaserte kasteområder for sel er relativt godt kjent, men det er betydelige kunnskapshull hva gjelder utbredelse under beitevandringer til havs. Et fåtall merkestudier har gitt informasjon om beitevandringer for noen kolonier, men dette datamateriale gir ikke et representativt bilde av habitatbruk til alle koloniene langs norskekysten. Storskala merkestudier i Storbritannia viser at steinkobben normalt foretar kortere beitevandringer i mer kystnære strøk, mens havert kan vandre over betydelig større områder. Slike merkestudier har i Norge bare blitt foretatt i mindre områder i ytre Oslofjord og i Nord-Norge. Lignende studier bør foretas i andre områder langs kysten, for å belyse vandringsmønster og utbredelse.

Når det gjelder hval viser nyere studier på knølhval og spekkhogger at disse foretar beitevandringer langs store deler av norskekysten (se for eksempel denne nettsiden). Lignende studier har ikke blitt utført på andre viktige arter, eksempelvis for vågehval og grindhval, men satellittmerker for disse er under utvikling. Data fra telletokt på hval viser også at Nordsjøen er beiteområde for vågehval, nise og springere. Vågehval er spesielt knyttet til bankområdene i Nordsjøen, eksempelvis Doggerbank og Vikingbanken der sil (tobis) er viktig føde. Disse overvåkingene viser også at for bardehvalene er områdene i nord (utenfor Troms/Finnmark og i Barentshavet) aktuelle for et flertall arter av både hval og sel. I senere år er kystområdene i Nord-Norge også viktige overvintringsområder for sild som er av stor viktighet for bardehval (hovedsakelig knølhval) og spekkhogger.

Det er liten grad kjent hvordan støyforurensning fra havvind påvirker sjøpattedyr. De fleste studier har satt søkelys på impulsiv støy i anleggsfasen og pæleaktivitet, men man vet lite om hvordan kontinuerlig lyd fra selve driftsfasen påvirker sjøpattedyrenes habitatbruk og adferd, i og rundt vindkraftverkene.

Det er derfor behov for flere studier av hvordan sjøpattedyrs habitatbruk påvirkes av vindkraftverk i drift. Det anbefales også å innhente mer kunnskap om effekter av elektromagnetisk felt på sjøpattedyr, og da særlig hvordan de påvirkes av større vindkraftverk til havs, der tettheten av kablene vil være høyere. 

Ønsker du å lese mer om sel- og hvalartene til stede i norske havområder finner du dette på Havforskningsinstituttets hjemmesider, under Nise, Springer, Spekkhogger, Knølhval, Finnhval, Spermhval, Vågehval, Blåhval, Hvithval, Havert, Steinkobbe, Klappmys og Grønlandssel.