Modul F3.204: Terskler og buner av løsmasser – Utførelse

Denne modulen forutsetter at

• du har satt deg inn i overordnet informasjon gitt i fase 3: Utførelse av tiltak mot flom og erosjon.
• sikringstiltaket er planlagt og prosjektert etter tilhørende moduler
  
  • modul F2.204: Terskler og bunnforsterkning av løsmasser – Prosjektering 
  • modul F2.205: Buner – Prosjektering
  • modul F4.200: Erosjonssikring med stein – Forvaltning, drift og vedlikehold. 

Her får du en oversikt over metoder og detaljer for hvordan du bygger opp terskler og buner av løsmasser som erosjonssikring.

Terskler og buner av løsmasser bygges som regel opp av lett tilgjengelig materiale som sikres mot erosjon med et dekklag av større stein, der sprengstein er mest vanlig, se figur 1. Avhengig av formål, tilgang på materiale og forventet belastning kan dekklaget bygges opp av:

• Velgradert stein av tilstrekkelig stor størrelse.
• Ensgradert stein lagt i forband med underliggende filter av geotekstil eller grus.

De vanligste terskeltypene er oppsummert i informasjonsboksen under bildet. En mer utfyllende beskrivelse av hver type er gitt i modul F2.204: Terskler og bunnforsterkning av løsmasser – Prosjektering. Her får du en oversikt over metoder og detaljer for hvordan du bygger opp terskler av løsmasser som erosjonssikring.

Utførelse av terskelkonstruksjoner og andre tiltak i vassdrag, byr på spesielle utfordringer sammenlignet med andre typer anleggsarbeid, fordi en ofte må arbeide i rennende vann, og fordi grunnforholdene i og langs vassdrag ofte er utfordrende. Fare for erosjon, isgang, flom eller skred kan skape store utfordringer for sikkerhet og økonomi. Samtidig byr vassdragsnaturen på spesielle og særprega miljøkvaliteter som må tas vare på.

Med tanke på utførelse, anbefaler vi at både prosjekterende og entreprenør spesielt vurderer følgende punkter:

• Egnet tidspunkt for utførelse.
• Adkomst og eventuelt anleggsvei for å komme til tiltaksområdet.
• Kartlegging av rør og kabler i tiltaksområdet – er det spesielle hensyn som må tas?
• Grunnforhold og stabilitet for sikker utførelse – må det gjøres fyllinger/utgravinger som kan svekke stabiliteten?
• Hvordan håndtere en flom i anleggsperioden? Vurder virkninger av eventuell tele, frost, is, isgang med mer.
• Risikoanalyse av anleggsarbeider må gjennomføres – er det behov for risikoreduserende tiltak?

For å ivareta sikkerhet og miljø på en god måte gjennom anleggsperioden, er god planlegging og erfaring fra liknende oppgaver av stor betydning. Dette gjelder både entreprenør og byggeledelse.

Velg egnet tidspunkt for gjennomføring

Alle vassdrag er ulike, og det er viktig å ta hensyn til både vannføring, grunnforhold og miljø ved valg av tidspunkt for utførelse av anleggsarbeider.

For de fleste anleggsoperasjoner i rennende vann, bør perioder med høy vannføring eller stor sannsynlighet for flomvannføring unngås. Vannføring ved oppstart og vannføringsprognoser for anleggsperioden, bør legges til grunn ved forberedelse og gjennomføring. Ofte er tørre perioder vinterstid eller sensommer godt egnet. Arbeidene må legges opp og planlegges med tanke på at arbeidene må avbrytes i kortere eller lengre perioder på grunn av høy vannføring eller flom i anleggsperioden.

Det kan være store fordeler med anleggsutførelse i perioder med tele i bakken på senhøsten eller vinteren. Dette gjelder særlig inntransport av terskelstein. Fornuftig og god planlegging av transport på tele og is, vil redusere behovet for bygging av anleggsveier. Enkelte arbeidsoperasjoner på dårlig grunn kan med fordel utføres i perioder med tele i bakken. Is kan også benyttes som transportvei og arbeidsplattform. Dette kan leses mer om i modul F3.001: Adkomst for utførelse av sikringstiltak i vassdrag. Bygging av selve terskelen bør derimot ikke utføres når det er tele i grunnen.

Tidspunkt for gjennomføring av tiltak i forhold til miljøinteresser er beskrevet i modul F0.101: Miljøtilpassing av sikring i vassdrag. I viktige gyte- og oppvekstområder for laks og ørret, vil vanligvis sen sommer og tidlig høst (juli–september) være den mest skånsomme tida for arbeider ute i vassdraget. Da er rogna klekket og yngelen svømmedyktig nok til å svømme unna områder som påvirkes av anleggsdriften. Arbeid om sommeren er på den annen side lite populært blant fiskerne. Samarbeid med de som forvalter fiskerettighetene og god informasjon til berørte parter er viktig. I vassdrag med andre fiskearter enn laks og ørret, må andre tidspunkt for utførelse vurderes av fagperson.

Eventuell skoghogst som er nødvendig for å få tilkomst til anleggsområdet, bør utføres i perioden september–mars for minst mulig forstyrrelse av vilt, pattedyr og fugl.

Forarbeid

Kabelpåvisning

Før arbeidet starter opp må eventuelle kabler og rør i grunnen påvises, og om nødvendig graves fram og legges om. Bruk den nettbaserte tjenesten Ledningsportalen. Eventuelle private ledninger må påvises av grunneiere i tiltaksområdet.

Skogrydding

Det kan være nødvendig å rydde vegetasjon for å få adkomst til tiltaksområdet. Ut fra hensyn til naturmiljøet, skal minst mulig av eksisterende skog og vegetasjon fjernes. Eventuell fjerning av kantvegetasjon krever dispensasjon fra Statsforvalteren.

Skogrydding skjer ved hogstmaskiner eller manuelt. Skogen som felles kan flises, kjøres bort eller legges til side for henting. Dette må avklares før oppstart.

Deponering av vegetasjon og sikringsmasser

I forbindelse med sikringsarbeidene er det ofte behov for deponi for midlertidig lagring av sikringsmasser og eventuell vegetasjon/vekstmasser som skal tas vare på for gjenetablering av vegetasjon. Steder for sikker deponering og mellomlagring av masser må avklares på forhånd. I kvikkleireområder må deponiplass avklares med geotekniker. Les mer om deponering av masser i kvikkleireområder i modul K0.003: Deponering og mellomlagring av masser 

Adkomst og anleggsvei

Adkomstmuligheter for utførelsen skal være tenkt på og skissert i prosjekteringsfasen. Valg av tidspunkt for utførelse eller uforutsette forhold, kan imidlertid få innvirkninger på valg av trasé. Adkomst og avkjøringsvei må avklares med veieiere, og skilting/avstenging vurderes etter lokale behov. Både sikkerhet, stabilitet og hensyn til miljø og økonomi må tas hensyn til.

I de fleste tilfeller er det nødvendig å bygge en midlertidig anleggsvei for adkomst. Anleggsvei og mellomlagring av masser langs elvebredden, kan være et godt alternativ så lenge elva har god kapasitet.

Ved bygging av terskler og buner må du ofte krysse elva med transport av steinmasser. Det er da spesielt viktig å velge perioder med lav vannføring, og ha rutiner for å følge med på endringer i vær og vannføring. Dumper benyttes ofte til transport av steinmasser i elva og innen anleggsområdet, da de har høyere bakkeklarering og bedre manøvreringsmuligheter enn lastebil. Du må da være sikker på at elvebunnen er stabil og at grunnen tåler vektbelastningen. Sjekk tilgjengelighet av grunnboringer, og ta eventuelt en prøvesjakting i elva for å vurdere grunnforholdene.

For å sikre lav vannføring i området du skal arbeide, kan det være en fordel å lede vannet bort fra anleggsområdet. Dette kan du for eksempel gjøre ved å legge ut en ranke av løsmasser oppstrøms for arbeidsområdet. Når du er kommet halvveis over elva, flytter du ranken slik at vannet renner inn mot det området der terskelen er ferdig og bort fra det området du skal arbeide videre på, se figur 2. Du kan også senke vannstanden lokalt ved å grave en renne forbi anleggsstedet. Når du fyller tilbake i rennen må du bruke masser som er stabile mot erosjon. Det er også mulig å foreta en midlertidig omlegging av vassdraget. Miljøinteressene i vassdraget må da kartlegges og vurderes på forhånd.

Du kan lese mer om valg av trasé for adkomst i modul F3.001: Adkomst for utførelse av sikringstiltak i vassdrag.

Risikoreduserende tiltak ved tiltak i vassdrag

Under finner du en liste med aktuelle risikomomenter og eksempler på risikoreduserende tiltak for utførelse av terskler og buner. Merk deg at listen ikke er uttømmende:

• Perioder med stor vannføring
  • Unngå typiske flomutsatte perioder i vassdraget (snøsmelteflom, høstflom).
  • Følge med på varsler, etablere rutiner for å stoppe arbeidet
  • I regulert vassdrag: Dialog med regulant
• Anleggsvei i/langs elv
  • Markere ytterkant med stikker/refleks/kantstein
  • Etablere snuplass for å unngå lang rygging
  • Kontrollere for erosjon/setningsskader
• Jobbe på erosjonsutsatt elvestrekning
  • Skjerme gravestrekning for strømmende vann
  • Grave korte strekk av gangen
• Arbeid ved stor/dyp elv
  • Kontrollere dybde og bunnforhold med måleutstyr eller gravemaskin.
  • Redningsbøye og kasteline skal være tilgjengelig
  • Flere personer på anlegget
  • Tilgang til båt
  • Redningsvest (manuell utløsning) i maskiner
  • Kurs i elveredning for alle medarbeidere
• Snø/ising på anleggsvei
  • Bruke kjettinger, strø
• Maskinarbeid i bratt elv
  • Etablere trygge adkomster og flere "arbeidsplattformer" for stabil plassering av maskin.
• Maskinstans i elv
  • Flere personer og god kommunikasjon (radiosamband) på anlegget.

Nyttige verktøy er SHA-plan (sikkerhet-, helse- og arbeidsmiljøplan) utarbeidet under prosjekteringsfasen, NS 5815 Risikovurdering av anleggsarbeid fra Standard Norge, samt rutiner for SJA (sikker jobb analyser).

Buner i likhet med terskler utsettes for store belastninger. En av funksjonene til bunen er å lede eller styre strømbilde i elven bort fra elvekanten, se figur 5. Med flom, erosjon, isganger og drivgods i elven vil dette føre til utfordringer for stabiliteten. Det stilles derfor krav til materialet og hvorledes buner forankres og bygges med omsyn til materialer og steinstørrelse. I tillegg er det viktig at anleggsutførelsen er av god kvalitet. Se figur 3 for definisjon på de ulike delene av buner.

Buner bygges som en trekant, nærmest kjegleformet konstruksjon som er bredest og høyest inne ved elvekanten. Bunen er avrundet og har fall mot midten av elven. Steinene skal legges i "knas" slik at steinen låser hverandre og er mest mulig i direkte kontakt med hverandre. Dette er viktigst inne ved elvekanten der påkjenningen er størst. Steinene må legges med prosjektert fall ut mot midten av elven. Dette for at det ikke skal bli problemer ved opphoping av is under isgang og øke faren for skade på bunen.

Sikringsbuner i elver uten annen form for erosjonssikring blir fundamentert i naturlig stedlige masser. Denne metoden blir brukt i områder der elvene til en viss grad kan ha en naturlig erosjon. Er det løse masser / lett eroderbare masser i elvebunnen kan det være fornuftig og erosjonssikre bunnen like nedstrøms.

I mange tilfeller er sikringsbunene en del av et større sikringsanlegg kombinert med langsgående erosjonssikring enten i form av utlagte ordna velgraderte masser eller som plastring. I slike tilfeller må forankringen, sammenbyggingen, mellom langsgående erosjonssikring og buner gjennomføres nøye. Forankring gjennomføres på samme måte som for terskler. Om det er en gammel erosjonssikring der bunen skal forankres, vil det være best å rive ned deler av den, og bygge erosjonssikringen opp igjen sammen med bunen

Spissen eller tåen til bunen blir utsatt for store påkjenninger, se figur 4. Over tid vil det naturlig danne seg en erosjonsgrop i dette området. Ved bygging av buner må man ta hensyn til dette og bruke erosjonssikre masser ved tilbakefylling. Det er ikke uvanlig å benytte stein som er til overs og ikke passer sammen under byggingen av bunen. Ytterste stein, tåsteinen, må være så stor at den ligger stabilt i bunnen og er tilstrekkelig nedgrunnet slik at den ikke blir gravd frem ved naturlig erosjon i dette området.

For buner som er bygget for biotop- og miljøtiltak er det mindre krav til forankring og steintype. Her kan man også benytte stedlig masser i bunen. Avrundet elvestein kan gi et bedre helhetsinntrykk, som gjør at bunen blir et naturlig element i elva. Vurdering av type materiale som kan brukes må gjøres i hvert enkelt tiltak ut fra formålet til bunen.

For å ivareta sikkerhet og miljø på en god måte er god planlegging og erfaring fra liknende oppgaver av stor betydning. Dette gjelder både for entreprenør og byggeledelse. Vassdragene er ulike, men i alle vassdrag er det viktig å gjennomføre arbeidene til riktig tid i forhold til vannføring, grunnforhold og miljøhensyn. For de fleste anleggsoperasjoner i rennende vann bør perioder med høy vannføring eller flomvannføring unngås. Vannføringen ved oppstart og vannføringsprognoser for anleggsperioden bør legges til grunn ved forberedelsene.

Terskler utsettes for store belastninger fra strømmende vann, is og drivgods, og dermed stor erosjonskraft som kan medføre utfordringer for stabiliteten. Dette stiller krav til materialet som terskelen bygges opp av (steinstørrelse og -form), i tillegg til at anleggsarbeidene utføres med god kvalitet. Både forankring og oppbygging av terskelen med styrtseng, energidreper og dekklag av stein, må utføres med god presisjon og kvalitet for å hindre undergraving og brudd. Se figur 6 for definisjoner av ulike deler av terskelen. Erfaring fra liknende anleggsarbeid i vann er som oftest nødvendig. En terskel av løsmasser er bare så stabil som terskelens svakeste punkt.

Anleggsutførelsen blir som regel noe ulik avhengig av stedlige forhold, terskeltypen, oppbyggingen og hva som er formålet med terskelen. Felles for utførelsen er at arbeidet foregår i vann, ofte i krevende grunnforhold, og kan innebære både gravearbeider og fyllingsarbeider.

Legging av dekklag av stein

Legging av dekklaget (velgradert eller ensgradert stein) utføres på samme måte som for sidesikring av ordna steinlag eller plastring. Vi viser derfor til modul F3.201: Ordna steinlag, sidesikring – Utførelse og  modul F3.203: Plastring – Utførelse for en nærmere beskrivelse av dette. Terskler er imidlertid en form for bunnsikring – ofte med bratt helning – noe som i mange tilfeller medfører høyere belastning fra vannstrømmen. Dette stiller strenge krav til oppbygging og kvalitetsmessig utførelse for å hindre svake punkter og brudd.

Terskelen bør bygges opp fra nedstrøms side for å sikre tilstrekkelig låsing av stein, og hindre erosjon. Ved fare for erosjon, må dekklaget forlenges og graves ned i elvebunnen nedstrøms for terskelen i en styrtseng av tilstrekkelig lengde for å hindre undergraving. I mange tilfeller er det praktisk å anlegge en energidreper, for eksempel en steinranke eller liknende nedstrøms for terskelen. Dette hindrer turbulent strømning, og kan bidra til stabilitet.

Ofte er det vanskelig å få steiner med rett form og størrelse. Det er viktig å grovsortere steinen i bruddet og følge nøye opp at leverandøren leverer i henhold til bestillingen. Finsortering og utvelgelse av steiner ved anlegget er som regel nødvendig

Dekklag av ensgradert stein og filter

Før dekklaget legges, legger du ut et filterlag av masser som skal danne overgangen mellom grunnmassene i elva og plastringssteinen. Filterlaget skal bygges opp slik at det hindrer utvasking av underliggende masser. Dette kan gjøres ved å legge ut lagvise fraksjoner av ensgraderte masser – der det fineste laget ligger nærmest grunnmassene, og det groveste laget er direkte underlag for plastringssteinen. Aktuelle filtermasser er sand, grus og stein. Som et alternativ kan filterlaget bygges av velgraderte masser av sprengt stein. Dette er mange ganger en enklere og mer byggevennlig løsning. 

Ved bruk av ett lag ensgradert stein som dekklag, er det viktig at filtermassene består av sammenhengende masser av tilstrekkelig størrelse slik at brudd ikke oppstår. Grovheten på filtermassene nærmest plastringen må tilpasses størrelsen på hulrommene mellom plastringssteinene. Det kan være behov for å justere dette i forhold til planens beskrivelse i de tilfeller der plastringssteinen avviker noe fra den beskrevne formen. Duk kan benyttes i spesielle tilfeller der det er vanskelig å få tilgang på passende filtermaterialer.

Dekklaget bør bygges opp av ett eller to lag ensgradert sprengstein. Store påkjenninger krever store og kantete steiner som kan kile seg fast i hverandre under vanntrykket. Sprengstein er spesielt godt egnet fordi den gir større og flere kontaktflater med friksjon enn rundere steiner, og kiler seg dermed lettere fast. Steinene legges enkeltvis tett sammen med svak helning medstrøms slik at konstruksjonen låser seg fast ved vanntrykket. For å oppnå jevn overflate på terskelen kan stein graves noe ned i filter-/justeringslaget. Det er viktig at steinen legges så tett at det ikke oppstår større hulrom og strømningskonsentrasjoner, ettersom dette medfører større belastning på hver enkelt stein, og større sannsynlighet for utvasking av filtermassen og brudd i dekklaget. Som avbøtende tiltak, kan hulrom plugges igjen med stein av tilpasset størrelse, men det er viktig å sørge for at massen ikke vaskes ut under belastning av vannmassene. Bruk av betong eller bolter mellom steinblokkene og ned i underlaget, bør vurderes ved de største belastningene.

De største steinene må sorteres ut på anleggsplass, og legges der terskelen vil bli utsatt for størst erosjonskraft. Dette er vanligvis terskelkrona, nedstrøms skråning og i en eventuell energidreper.

Dekklag av velgradert stein

Terskler av velgradert stein er egnet i tilfeller med lav til moderat belastning fra vannstrømmen. Velgradert steinmasse er som regel lett tilgjengelig, og det stilles vanligvis ikke like store krav til filtermasse. Dekklaget må imidlertid være tykkere enn for ensgradert stein for å ta høyde for at de fineste fraksjonene på sikt vil vaskes ut. Dersom massene i underlaget er veldig finkornede sammenliknet med dekksjiktet, kan det likevel være hensiktsmessig med et grovere filterlag som mellomlag mellom underlagsmassene og dekklaget. Dette vurderes i hvert enkelt tilfelle.

På samme måte som for dekklag av ensgradert stein må massene sorteres, og de største steinene legges der terskelen er utsatt for de største erosjonskreftene. Massene bør komprimeres lett for økt stabilitet og for å sikre et vannspeil over terskelen.

Forankring i bunn og sider

Forankringsstein til terskler graves som regel noe ned i elvebunnen som angitt i tegninger og beskrivelser, for å hindre undergraving av terskelen.

Graving under vann kan innebære utfordringer med tanke på grunnforhold og manglende sikt. Arbeidet bør derfor utføres på lav vannføring. Dette vil gi bedre siktforhold og redusere faren for at finstoff slammer til elva nedstrøms tiltaksområdet. Alternativt kan vannet ledes bort fra anleggsområdet, som forklart under avsnittet Adkomst og anleggsvei i denne modulen.

Grunnforholdene på stedet kan vurderes ved sjekk av tilgjengelige grunnundersøkelser eller prøvegraving (sjakting). GPS/maskinstyring kan brukes for å kontrollere bunnen ved dårlig sikt. Ved å legge steinen på plass i bunnen i stedet for å droppe den, får du bedre kontroll på plassering av steinen. Av sikkerhetsmessige årsaker er det viktig at du står på stabile masser, og ikke for eksempel på is. Gravemaskinbeltet må du ha mest mulig vinkelrett mot elvekanten.

Terskelvangene forankres gjerne inn mot land med landfester, som regel gravd noe inn i elvebredden på begge sider for å hindre at elva graver på siden av terskelen. Hvis elvesidene skal sikres mot erosjon, kan stein i terskelkonstruksjonen bygges inn i sidesikringen for å få en solid sammenføyning. Hvis steinblokkene skal legges inn mot sideplastringen, bør du velge ut stein med skrå sider som gir en tett sammenføyning og lite hulrom, se figur 7 og 8. Åpne sprekker/hulrom mellom steinblokkene bør unngås, da det kan medføre utvasking av bakfyll-/filtermassen.

Geotekstil

Bruk av grusfilter anbefales framfor geotekstil, ettersom det er krevende å legge duk under vann. Duken vil ofte falle sammen når den forankres med masser, og den må derfor overdimensjoneres betraktelig i forhold til det arealet den skal dekke. Dersom duk er det beste alternativet, er det mulig å benytte duk innsydd med armeringsjern for gjøre leggingen lettere. Et alternativ til duk er å legge inn et tykkere filter-/justeringslag.

Tetting av løsmasseterskler

Om formålet er å danne stabilt vannspeil oppstrøms terskelen, må terskelen ofte bygges med en tettefylling av utsortert masse på oppstrøms side. Som regel er det tilstrekkelig å bygge denne fyllingen av stedlige utsorterte masser (for eksempel morene), og sikre med et dekklag av stein. En utett terskel vil gjerne tette seg selv over tid etter hvert som massene komprimeres.

I særtilfeller bygges terskelen med et eget tettesjikt som gir ekstra god tetning. Dette er særlig aktuelt for terskler der det er ønskelig med basseng på oppstrøms side. Tetningen kan bestå av en tetningskjerne av løsmasser (for eksempel leire eller morene), spunt (for eksempel tre, betong eller stål) eller eventuelt en tetningsmembran i forkant eller på midten av terskelen. Tetningsmembran kan også brukes som tillegg til andre tetningsmetoder. Da det er utfordrende å legge tetningsmembran under vann, krever dette som regel at du arbeider tørt.

I dette avsnittet beskrives bygging av noen vanlige terskeltyper. Formål og utforming av terskeltypene er beskrevet i modul F2.204: Terskler og bunnforsterkning av løsmasser – Prosjektering.

Syvdeterskel av stein

Syvdeterskelen bygges i form av en litt butt, avrundet plog med spissen mot strømmen (bueform). Terskelvangene legges med åpningsvinkel 35–40 grader og skrånes med et fall på cirka 1:40 ned mot midtpartiet. Terskelvangene forankres mot land med solide landfester, se figur 9.

Steinene skal mures/stables i forband med langsidene i strømretningen på en slik måte at de ligger stabilt og er i direkte kontakt med hverandre. Lange steiner i bredden på terskelen er bedre enn korte tykke steiner. Dette gir større kontaktflate med større friksjon mellom steinene. Steinene legges med svak motstrøms helning ved at hvert skift legges noe mer motstrøms inn på det foregående steinlaget. Sammen med riktig steinvalg, vil bueformen på terskelen "låse" steinene i terskelen ved is- og/eller vanntrykk.

De største steinene sorteres ut og plasseres nederst, og i styrtsenga der den turbulente energien drepes. Ved arbeid under vann er det lett for at steinene tipper når du plasserer de. Bruk GPS/maskinstyring for kontroll.

Steinene på terskelkrona bør legges i jevn høyde, slik at det ikke oppstår angrepspunkter for vannstrømmen, da dette kan skape problemer ved opphoping av is under isgang og øke faren for skade på terskelen. For ekstra sikring kan steinblokkene på terskelkrona boltes i underliggende stein.

Bunnforsterkning

For byggingen, gjelder her det samme prinsippet for oppbygging av filter og utlegging av plastringslag som for tradisjonell løsmasseterskel. Hele eller deler av plastrings- og filterlaget graves ned i eksisterende elvebunn. Utførelsen må tilpasses lokale forhold og eventuelle endringer i elva som normalt ikke fanges opp i plantegningene. 

Bunnforsterkning kan i enkelte tilfeller være en del av en fullprofilsikring. Du må da legge ekstra innsats i å legge steinmassene slik at overgangen mellom bunn og sider blir solid utført. Sideplastringen bør graves ned i bunnsikringen for å skape god forankring.

Celleterskel/steingrupper

Hensikten med celleterskler og steingrupper, er å styre strømmen fra kulp til kulp i det samspillet som planen beskriver. Det er derfor viktig at steinene legges i stabile posisjoner slik at de tåler påkjenningene fra elva mest mulig, slik at kulpene som planen beskriver varer over tid.

Bygging av terskelen bør starte fra nedstrøms side. Godt feste av steinene lengst nedstrøms på hver side av cellen er viktig, da hele terskelen hviler på disse. Der bunnen består av løsmasser, kan du benytte stålprofiler som feste, se figur 10. Skal cellene plasseres på fast berg, kan steinene boltes fast. Der cellesidene er i kontakt med elvesiden, kan du grave deg inn i sideplastring/elvekant for bedre feste.

Modul F0.101: Miljøtilpassing av sikringstiltak i vassdrag og Tiltakshåndbok for bedre fysisk vannmiljø (Pulg U. m. fl, 2018) gir veiledning til miljø- og landskapstilpasning av sikringstiltak. I omfattende prosjekter bør det engasjeres fagpersoner til konkrete vurderinger om miljøforhold og aktuelle kompenserende tiltak under utførelsen.

Konstruksjoner skal dokumenteres underveis med innmålinger og bilder. Dette brukes som grunnlag for å lage FDV-dokumentasjon, se modul F4.200: Erosjonssikring med stein – FDV. Husk innmåling av graveprofil, plassering av nederste stein og andre elementer som det ikke er mulig å kontrollere på et senere tidspunkt.

Eventuelle skråninger der vegetasjonen er fjernet bør dekkes med stedegen jordholdig masse. Dette vil gi mulighet for raskere revegetering av kantvegetasjon. Det bør tilsåes eller tilbakeplantes med stedegent plantemateriale.

Før anleggsdriften avsluttes må spor etter anleggsvirksomheten fjernes. Eventuelle anleggsveier som er anlagt for adkomst til området fjernes, og sideterreng arronderes og tilpasses lokale forhold.

Disse modulene utdyper noen temaer som er relatert til denne modulen:

• Modul F0.101: Miljøtilpassing av sikring i vassdrag
• Modul F1.200: Mulige tiltak mot erosjon
• Modul F2.204: Terskler og bunnforsterkning av løsmasser – Prosjektering
• Modul F2.205: Buner – Prosjektering
• Modul F3.001: Adkomst for utførelse av sikringstiltak i vassdrag
• Modul F3.201: Ordna steinlag, sidesikring – Utførelse
• Modul F3.203: Plastring – Utførelse
• Modul F4.200: Erosjonssikring med stein – Forvaltning, drift og vedlikehold
• Modul K0.003: Deponering og mellomlagring av masser

Geomatikkgruppen (2020) Ledningsportalen – En tjeneste fra Geomatikk. Tilgjengelig fra: https://ledningsportalen.no/ (Hentet: 24. september 2020).

Pulg, U. mfl. (2018) Tiltakshåndbok for bedre fysisk vannmiljø: God praksis ved miljøforbedrende tiltak i elver og bekker. NORCE LFI rapport nr. 296. NORCE Bergen. ISSN 1892-8889.

NS 5815 Risikovurdering av anleggsarbeid. (NS 5815:2006). Standard Norge. 

NVE (1998) Vassdragshåndboka – Håndbok i forbygningsteknikk og vassdragsmiljø. Red. Sæterbø, E., Syvertsen, L. og Tesaker, E. Trondheim: Tapir Forlag. Kapittel 7, side 253–298.

NVE (2010) Vassdragshåndboka – Håndbok i vassdragsteknikk. red. Fergus, T, Hoseth, K. A, Sæterbø, E. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. Kapittel 8, side 319–360.