Utredning av generelle virkninger

En del av punktene i utredningsprogrammet er generelle faglige avklaringer, som ikke er geografisk knyttet til utredningsområdene. Dette er en videreutvikling av kunnskapsgrunnlaget om virkninger av havvind som ble publisert i 2023. 

For noen fagtemaer er det ikke avdekket ny, generell kunnskap. Disse er ikke omtalt på denne siden, og vi viser til kunnskapsgrunnlaget fra 2023. Dette gjelder:

• fiskeri
• skipsfart
• havbruk til havs
• kulturminner og kulturmiljø
• visuelle virkninger, landskap og friluftsliv.

I avsnittene nedenfor finner du en oppsummering av generelle virkninger av havvind for fagtema som ikke er inkludert i kunnskapsgrunnlaget fra 2023. For noen av temaene i kunnskapsgrunnlaget har fagutredningene fra 2024 kommet med ny, generell kunnskap. Dette oppsummeres også på denne siden.

Alle temaer er omtalt under hvert utredningsområde

Alle fagtemaer er for øvrig omtalt på sidene Utredning av Sørvest F, Utredning av Vestavind B og Utredning av Vestavind F. 

Oversikt over alle fagrapporter

På denne siden finner du alle fagrapporter som inngår i den strategiske konsekvensutredningen. 

Hvilke uønskede hendelser kan oppstå?

Med uønskede hendelser menes situasjoner som kan forårsake uhellsutslipp innenfor havvindanlegget. Havvind er en type energiproduksjon som i seg selv har begrenset potensial for alvorlig forurensning, men det kan forekomme situasjoner som resulterer i uhellsutslipp enten fra installasjonene og tilhørende infrastruktur og fartøy, eller som følge av kollisjoner mellom skipstrafikk og anlegget.

Ved skipskollisjoner kan man få utslipp av drivstoff fra skipet, eller utslipp av lasten, hvis skipet frakter flytende last som råolje eller andre petroleumsprodukter. Utslippet og konsekvensene av en kollisjonssituasjon vil variere, basert på det involverte fartøyet og lasten ombord.

Det kan også oppstå ulike hendelser knyttet til de tekniske havvindinstallasjonene, som brann i turbin, blader som knekker, fortøyninger som slites og lignende.

Miljørisiko og konsekvenser ved uønskede hendelser

Det største utslippspotensialet ved uønskede hendelser kommer fra ulykker der eksterne fartøy med miljøskadelig last kolliderer med et anlegg, som resulterer i lekkasjer og oljesøl. Kollisjonshendelser kan føre til store utslipp av petroleumsprodukter, drivstoff og råolje.

Det er utslipp av råolje som har størst konsekvenser for miljøet, og slike utslipp er forbundet med både direkte og indirekte effekter på naturverdier. For eksempel kan utslipp av råolje medføre alvorlige helseproblemer for dyrelivet i sjøen og langs kysten. I kunnskapsgrunnlaget i fagutredningen til IKM Acona kan du lese om hvilken sårbarhet ulike naturverdier har for akutt eksponering for olje.

Miljørisiko er definert som kombinasjonen av konsekvens ved en ulykkeshendelse, og sannsynligheten for at ulykken skjer. Det er utslipp av drivstoff som gir høyest miljørisiko, da det er størst sannsynlighet for at det inntreffer hendelser der fartøy kolliderer med innretninger i et havvindanlegg. Sannsynligheten for slike hendelser er større enn risikoen for utslipp av skadelig last.

Risikoen for skade på naturverdier dersom en hendelse skulle oppstå vil være avhengig av sårbarheten til den omkringliggende naturen og sannsynligheten for at et utslipp driver til kysten. Generelt vil utbygging av havvind føre til økt risiko for naturverdier i influensområder til anlegg som bygges, som følge av at en hendelse kan inntreffe. Risikoen er imidlertid vurdert som lav.

Hvordan redusere risikoen for uønskede hendelser

Avbøtende tiltak for å forebygge uønskede hendelser kan både være risikoreduserende og konsekvensreduserende tiltak.

Risikoreduserende tiltak er tiltak som bidrar til å redusere sannsynligheten for kollisjoner eller hendelser som kan føre til akuttutslipp. Eksempler på risikoreduserende tiltak kan være etablering av seilingsruter i områder med havvindinstallasjoner eller gode rutiner for utføring av vedlikeholds- og servicearbeid i havvindanleggene.

Konsekvensreduserende tiltak handler ofte om beredskap og barrierer. Eksempler på slike tiltak kan være beredskapsplaner og trening av beredskapspersonell. I fagutredningen kan du lese mer om risikoreduserende og konsekvensreduserende tiltak.

Forurensning

Vindkraft til havs har i seg selv begrenset potensial for alvorlig forurensning. Når det gjelder større akutte utslipp som kan oppstå som følge av ulike typer uønskede hendelser, er dette omtalt i teksten om Risiko for uønskede hendelser. For forurensning under «normale» forhold vil det derimot være snakk om mindre utslipp, som varierer avhengig av hvilken fase i livssyklusen havvindanlegget befinner seg i.

Under installasjons- og avviklingsfasen bidrar støttende industri, anleggs- og transportfartøy til utslipp av CO₂, NOx og SOx, på grunn av bruk av fossile drivstoff. I disse periodene kan det også forekomme små lekkasjer eller «svetting» av oljeprodukter fra fartøyene.

Under normal drift har vindturbiner ingen direkte utslipp. Vindturbiner er designet slik at eventuelle lekkasje av olje vil samles opp inne i turbinene.

Noe forurensning kan oppstå som følge av slitasje på turbinene. Ett av de mer omtalte utslippene i senere tid er mikroplast, som kan forekomme når turbinene utsettes for slitasje som følge av blant annet høy vindhastighet, nedbør og UV-stråling. Slitasjen kan føre til erosjon og avskalling av overflatebehandlinger på turbinene.

For et havvindanlegg på størrelse med referanseprosjektet brukt i den strategiske konsekvensutredningen (68 turbiner à 22 MW) er det i fagutredningen estimert at det årlige utslippet av mikroplast kan utgjøre 10-15 kg fra slitasje på turbinbladene og 400-500 kg fra slitasje på resten av turbinenes overflatebehandling. Sammenlignet med Norges årlige utslipp av mikroplast, som er anslått til 19 000 tonn, vurderer imidlertid fagutredningen at bidraget fra havvind er marginalt.

Avfall

Vindkraft til havs genererer normalt ikke avfall i driftsfase. Derimot skal store mengder avfall håndteres ved slutten av havvindanleggets levetid, når turbiner, fundamenter og lignende skal avvikles. Sammenlignet med total norsk avfallsgenerering i 2022, er mengden avfall fra ett havvindanlegg (med utgangspunkt i referanseprosjekt på 68 turbiner à 22 MW) beregnet å utgjøre 4 til 24 prosent av dette.

Materialene som brukes i vindturbiner er hovedsakelig betong og stål i turbintårn og fundament, samt komposittmaterialer som glass- og karbonfiber i rotorbladene. For flytende turbiner benyttes også store mengder ballastmasse. Andre materialer, som kobber, aluminium og plast, finnes i for eksempel kabler og elektriske komponenter. Slike materialer utgjør imidlertid mindre mengder avfall.

Komponent/ bestanddel	Avfallshåndtering
Tårn	Består av metaller, resirkuleres
Maskinhus	Noe glassfiber som deponeres, metaller resirkuleres
Nacelle	Metaller resirkuleres, glassfiber deponeres
Generator	Består av metaller, resirkuleres
Rotorblader	Deponeres/forbrennes/tilslag sement
Fundamenter	Metaller resirkuleres, betong deponeres/gjenbrukes/etterlates
Anker	Plast energigjenvinnes, stål resirkuleres
Feltinterne kabler	Kabler samles inn som EE-avfall. Behandles i shredder der plast fjernes, skiller metallene ved magnet og Eddie Current, og metallene kappes til granulater som smeltes om til nytt metall

Avfallshåndtering fordelt på komponent. Kilde: Fagrapport om forurensning og avfall (DNV og Asplan Viak).

Oljeprodukter som girolje og smøreolje forventes å bli energigjenvunnet.

Avfallshåndtering fra havvindanlegg er preget av flere usikkerheter, delvis fordi industrien er relativt ung, også på verdensbasis, og mønsterpraksis ikke er etablert i Norge enda. Den begrensede erfaringen med avvikling og innsamling av materialer fra slike anlegg betyr at det kan være variasjon i hvordan ulike aktører velger å tilnærme seg problemstillingen.  

Værradar

Værradarer kan bli påvirket ved blokkeringer eller forstyrrelser av signalet.

Hvis turbinbladene bryter inn i radarens hovedsignal, kan det føre til blokkeringer av signal. Blokkering av radarsignaler fører til svekkelse av radarsignalene «bak» vindturbinene, og radaren vil ikke klare å registrere værforholdene i denne sektoren like godt.

Siden vindturbinene beveger seg, vil de spre radarsignalet på en annen måte enn fjell vil gjøre. Et havvindanlegg kan derfor skape forstyrrelser i radarsignalet hvis anlegget er innenfor rekkevidden til signalet. Slike forstyrrelser kan oppstå selv om vindturbinene ikke bryter inn i hovedsignalet. Forstyrrelsene gjør at det fremstår som om området med vindturbiner har konstant nedbør.

Utbygging av havvind kan påvirke automatiserte radartjenester

Ved utbygging av havvind i utredningsområdene som ligger nærmest land, kan forstyrrelser i radarsignalene skape utfordringer for generering av automatiserte radartjenester for fastlandet, som for eksempel 90-minutters nå-varsling for nedbør på yr.no. Det skjer fordi radaren ikke klarer å fange opp nedbør over selve havvindanlegget, og varslingshorisonten blir for kort til at nedbøren kan registreres og varsles i tide etter at nedbøren har passert havvindanlegget. Dette er for eksempel en aktuell problemstilling for Vestavind F.

Havvindanlegg kan også forstyrre værradarenes vindmålinger, som er viktige for å forbedre værvarslingsmodeller. Store havvindanlegg kan skape hull i observasjonsdataene, noe som svekker nøyaktigheten i værvarslene.

Luftfart kan også påvirkes

Luftfartens bruk av værradarer kan også påvirkes. Svekkede radarsignaler på grunn av vindturbiner vil påvirke muligheten for å observere byger og tordenbyger, som luftfarten helst vil unngå.

Ved flere flyplasser i Norge er det krav om «TREND-varsel», som er et to-timers værvarsel. Kravet følger av europeisk regelverk, og det er Luftfartstilsynet som bestemmer hvilke flyplasser som skal ha TREND-varsel i samarbeid med operatørene som bruker flyplassene. Tidligere ble TREND-varselet på flyplassene utstedt av meteorologer på stedet. Ved Stavanger og Bergen lufthavner brukes nå «fjernTREND», som betyr at varselet er sentralisert fra værvarslingssentralen på Vestlandet, med bruk av data fra værradar og kameraer på stedet. FjernTREND forutsetter dermed god radardekning, og uten dette vil ikke TREND-varselet holde den kvaliteten som er nødvendig for å kunne opprettholde flyplasstjenestene.

Avbøtende tiltak

Avbøtende tiltak er nødvendig for å opprettholde værvarsling i områder som blir påvirket av havvindanlegg. Ett tiltak kan være å sette opp en tilleggsradar eller erstatningsradar. Det er imidlertid utfordrende å finne en egnet plassering som dekker områdene. Etablering av radar til havs kan være mulig, men da kreves en stabil plattform, strøm, nettverk og helikoptertilgang for vedlikehold.

Ved utbygging av store havvindanlegg (over 10 km²) blir det vanskelig å korrigere radardata for nedbør, og flere nedbørsmålere med sanntidsoverføring til MET vil være nødvendig. Vindmålinger må også suppleres, da havvindanlegg reduserer vindstyrken i området. MET anbefaler å få sanntidsdata fra turbinmålinger, for eksempel at det settes opp fire vindmålere for høydevind i utkanten av hvert havvindanlegg, slik at minst én alltid er upåvirket av vindturbinene.

Usikkerhet og kunnskapsmangler

Det er lite erfaring med å håndtere forstyrrelser fra havvindanlegg av denne størrelsen i radardata. For eksempel hvordan man skal korrigere for de radardataene som opplever interferens fra havvindanlegg. Kjent litteratur tar ikke høyde for så høye turbiner og så store havvindanlegg. Det er heller ingen kjente metoder for å bruke observasjonsdata til å lage et korrigert datasett for områder der havvindanlegget påvirker radarmålingene.

Havstrømsradar (HF-radar)

Havvindanlegg skaper utfordringer for havstrømradarer, fordi turbinblader kan reflektere energi tilbake til radaren. Siden turbinbladene er i bevegelse, vil det reflekterte signalet ligne energien som genereres av havstrømmene. Når disse forstyrrede dataene brukes i havmodeller, vil modellens nøyaktighet reduseres. Det vil påvirke kvaliteten på havvarsler og driftsmodeller.

Avbøtende tiltak

Avbøtende tiltak er nødvendig for å sikre gode havstrømsmålinger i områder som blir påvirket av havvindanlegg. En løsning kan være å øke radarfrekvensens «sweep rate». Det betyr at radaren skanner raskere for å begrense forstyrrelsen fra turbinene på målingene. I tillegg kan forstyrrelsene fra turbinene «markeres», noe som innebærer å bruke informasjon om turbinenes rotasjonshastighet til å fjerne feil data fra radaren. «Markering» vil imidlertid etterlate et halvsirkel-formet område uten data. Å installere flere HF-radarer med overlappende dekning på ulike avstander kan forbedre den totale radardekningen.

Etablering av strømningsmålere i havvindanleggene er eksempel på et annet mulig tiltak. Disse bør plasseres strategisk på minst seks punkter for å gi detaljerte data om havstrømmer, bølger og turbulens, både innenfor og utenfor havvindanlegget.

Usikkerhet og kunnskapsmangler

Utbygging av havvindanlegg og påvirkning på HF-radarer er en forholdsvis ny problemstilling. Det er lite erfaringsdata, spesielt fra havvindanlegg av den størrelsen som vurderes.

Det er foreslått flere tiltak som kan redusere påvirkningen fra vindturbiner på HF-radarer, men det er viktig å merke seg at ett enkelt tiltak sannsynligvis ikke vil være tilstrekkelig. Flere av de foreslåtte tiltakene krever utvikling og testing av ny programvare for HF-radarene. Det er i dag ukjent hva kostnadene for dette blir for MET som kunde, og når slik programvare vil være tilgjengelig.

Helikoptertrafikk

Det er i hovedsak helikoptertransport mellom land og offshore-installasjoner som vil påvirkes av havvindanlegg. Av sikkerhetshensyn er det ikke ønskelig å fly over områder med turbiner. Dette skyldes at enkelte meteorologiske forhold kan føre til ising på fartøyene. Feil på isingsutstyr eller andre tekniske feil kan føre til at helikoptrene må fly lavere eller lande øyeblikkelig, og helikoptertrafikken vil derfor måtte fly rundt vindkraftverkene. Lengre ruter fører til økt drivstoffbehov, som medfører økte utslipp og lavere kapasitet til passasjerer og annen last per flygning. I verste fall vil flygninger ikke kunne gjennomføres. Videre vil havvind gi store utfordringer knyttet til innflyging til plattformene. Ved dårlig sikt gjennomføres innflyging ved hjelp av instrumenter. Det fremgår av fagutredningen at dersom havvindturbiner plasseres nærmere enn ca. 13 kilometer fra plattformene vil havvindanlegget kunne forhindre innflyging til plattformene under noen værforhold. Problemer med personelltransport til og fra installasjonene kan i ytterste konsekvens føre til driftsforstyrrelser på disse.

Avbøtende tiltak

I fagutredningen foreslås bruk av korridorer for å begrense de negative konsekvensene for helikoptertrafikken. Korridorene må være brede nok til å sikre tilstrekkelig avstand til både installasjoner og helikoptertrafikk i motsatt retning. Ifølge Luftfartstilsynet må korridorene minimum ha en bredde på 7,5 km, og gjerne være enda bredere for å ta høyde for nødsituasjoner. Fagrapporten beskriver et behov for høydebuffer på 300 meter mellom helikoptrene og installasjoner under for ruter og 160 meter ellers.

Usikkerheter

Plassering av et større antall havvindturbiner innenfor et avgrenset område vil kunne skape turbulens utenfor dette arealet. Det bør undersøkes om dette kan påvirke flygninger med mindre fartøy, slik som helikoptertransport. Videre bør det undersøkes om lyssetting av havvindanlegg kan ha negative konsekvenser for luftfart.

Forsvarets interesser i sjøområdene

Sjø- og luftforsvaret 

Sjøforsvaret er kontinuerlig til stede i havområdene utenfor Norge og håndhever norsk suverenitet med kystvaktfartøy og marinefartøy, både på overflaten og under vann. Sjøforsvaret har et særlig ansvar for overvåkning, tilstedeværelse, patruljering og hendelseshåndtering i Norges maritime interesseområder. 

Marinens oppgave er å ivareta det militære forsvaret av norske havområder, og innebærer blant annet å hindre uvedkommende tilgang til norsk territorium ved hjelp av fregatter, ubåter og korvetter. Kystvakten har politimyndighet for å kunne håndheve lovgivning på sjøen. Videre har de også oppgaver tilknyttet slepeberedskap, tolloppsyn og miljøvern, samt å bistå ved søk- og redningsaksjoner.  

Luftforsvaret overvåker, kontrollerer og hevder suverenitet i luftrommet over norsk territorium og tilstøtende havområder med bruk av kampfly, overvåkningsfly og radarer. De opererer også Redningstjenestens helikoptre på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet. 

Trening og skyteøvelser 

Trening og øvelser som ikke involverer skyting vil kunne foregå i alle sjøområder, både til sjøs og i luftrommet. Store deler av luftrommet kan benyttes av Luftforsvaret som militære treningsområder, og Sjøforsvaret øver og trener til enhver tid når de er på tokt. Skyting må av hensyn til sikkerhet skje i definerte skytefelt, og Forsvarets skytefelt i sjø er områder hvor Forsvaret kan gjennomføre skytetrening. 

Elektronisk infrastruktur 

Luftovervåkningskjeden og kystradarkjeden danner grunnlaget for sanntidssituasjonsbilder for hær, sjø- og luftforsvaret, samt sivil luftfart. Informasjonen er avgjørende for overvåkning av operasjonsområdene i fred, krise og krig. Forsvarets kommunikasjonssystemer benytter både faste stasjoner på land og kommunikasjonssystemer utplassert på Forsvarets skip og luftfartøy. Disse benytter taktiske datalinker og muliggjør utveksling av sanntidsmeldinger (taktiske data) og kryptert tale mellom ulike kommando- og kontrollenheter og våpensystemer. 

Hvordan kan Forsvarets interesser bli påvirket av havvind?

Forsvaret overvåker aktivitet i norsk land-, sjø- og luftterritorium, samt aktivitet i norsk økonomisk sone. Aktivitet både under, over og på havoverflaten følges i størst mulig grad gjennom anvendelse av en rekke militære kapabiliteter, som kampfly, fregatter og radarsystemer.  

Elektronisk infrastruktur

Vindturbiner til havs vil kunne påvirke Forsvarets radarer. Dette gjelder både faste primærradarer som kontroll- og varslingsradarer og kystradarer, og mobile radarsystemer på våpenplattformer som skipsfartøy og luftfartøy. Skipsradarer som befinner seg nær vindturbiner kan få påvirket radarbildene i form av falske mål og radarskygge. Dette vil kunne påvirke navigasjonssikkerheten. Du kan lese mer om hvordan vindturbiner generelt kan påvirke radarer på nettsiden om radar i kunnskapsgrunnlaget fra 2023. På avstander over 30 km viser erfaringer fra vindkraft på land at påvirkningen er akseptabel uten videre behov for avbøtende tiltak. Videre vil kommunikasjonen med taktisk datalink mellom Forsvarets våpenplattformer bli påvirket under operasjoner når vindturbinene ligger i siktelinjen mellom sender og mottaker.  

Sjø- og luftoperasjoner

Vindturbiner til havs vil være til hinder og utgjøre en kollisjonsrisiko for flygning, samt for ubåter ved bunnfaste vindturbiner og flytende turbiner som må ankres på store havdyp. De høye konstruksjonene som vindturbiner utgjør, vil også gjøre det vanskeligere å gjennomføre søk- og redningsoperasjoner for redningshelikoptre. Dette skyldes både kollisjonsrisikoen, men også mulig interferens på luftfartøyets elektroniske systemer. Vindturbinenes høyde vil også vanskeliggjøre inn- og utflygning til skytefeltene som grenser opp til disse utredningsområdene. 

Avbøtende tiltak

Det finnes avbøtende tiltak som kan redusere konsekvenser og bedre sameksistens mellom Forsvarets interesser og havvind.  

Risikoreduserende tiltak i forhold til navigasjon til sjøs og i luften er hovedsakelig god dokumentasjon på kart og god distribusjon til brukerne. For påvirkning på radar kan lavere høyde på vindturbinene være et avbøtende tiltak. Videre kan tilleggsradarer etableres og plasseres ut der eksisterende radarer blir påvirket. Midlertidig stans av turbiner vil også være et avbøtende tiltak dersom det skulle oppstå beredskapssituasjoner.  

Usikkerhet og kunnskapsmangler

Havvindturbiner har vesentlig større dimensjoner enn vindturbiner som hittil er bygget på land, og refleksjoner fra havvindturbiner vil være tilsvarende større. Det er derfor usikkerhet om Forsvarets avstandsgrense for akseptabel påvirkning fra vindturbiner kan være større enn 30 km, som erfaringer fra vindturbiner på land viser. 

Videre vil Forsvarets nye radarer ha funksjonalitet for bortfiltrering av uønskede signaler fra vindturbiner. De nye radarene forventes derfor å være mer robuste overfor påvirkning fra vindturbiner, men grunnet mangel på erfaring er det fortsatt usikkerhet rundt graden av effekt. Det er også en usikkerhet tilknyttet hvilken grad Forsvarets kommunikasjon med bruk av taktisk datalink faktisk blir påvirket når vindkraftturbinene ligger i siktelinjen mellom sender og mottager. 

Hva slags havner trengs for å etablere og drifte havvindanlegg? 

Havvindutbygging stiller spesifikke krav til både land- og sjøareal ved havner. Kriteriene nevnt her er basert på utbyggers innspill fra tidligere prosjekter. Hver havvindturbin krever et nettoareal på rundt 2000 m², med en helling som ikke skal overstige 1,5 grad. Det er estimert at det totale minimumsarealet for en havn som skal brukes til havvindetablering ligger på mellom 250 til 300 mål.  

Videre er det nødvendig med en kailengde på 300 til 600 meter knyttet til både installasjon og vedlikehold av havvindturbinene. Havnene bør også ha tilrettelagt for roro-last Roro-last er en betegnelse på roll-on og roll-off last. . Når det gjelder bæreevne, bør havvindhavner kunne tåle fra 20-25 tonn per m², for å håndtere de tunge komponentene som inngår i havvindturbinene. 

For å sikre en vellykket utbygging er det viktig at havnene også har tilstrekkelig regulert sjøareal for eventuell våtlagring av komponenter. Seilingsdybden og -høyden må også være tilstrekkelig både for å kunne ta imot store fartøyer som brukes til transport og installasjon av havvindturbinene og til eventuelle slep. 

Hva finnes av egnede havner i dag?   

Havneinfrastrukturen i Norge er i stor grad tilpasset den tradisjonelle kystfrakteflåten, hvor skipslengder på 50 til 100 meter dominerer. Dette medfører typiske kailengder på mellom 50 og 250 meter. Den typiske bæreevnen på kaiene ligger rundt 10 tonn per m². Fagrapporten konkluderer med at de fleste havner trenger større arealer enn de har i dag, samt ny infrastruktur for å håndtere større og tyngre laster som kreves for havvindprosjekter. 

Mange av havnene ligger godt skjermet for vær og vind og har gode innseilingsleder og tilstrekkelige seilingsdybder. Flere havner har allerede gjennomført oppdrag som er relevante med tanke på framtidig bruk til havvindformål, og mange av dagens havner tilfredsstiller ett eller flere krav, men mangler enkelte nødvendige elementer. Det kan derfor være mer effektivt at havnene ikke opererer alene, men at det bør vurderes samarbeid mellom havner som fokuserer på forskjellige deler av verdikjeden. Slike samarbeid kan optimalisere ressursbruk og styrke den samlede kapasiteten til å håndtere de komplekse behovene i havvindindustrien, men kan være krevende dersom markedsaktørene er økonomisk avhengig at et "kritisk" produksjonsvolum. 

Mange av oljeservicebasene, og til en viss grad mekanisk industri, disponerer store havnearealer som forblir låst til petroleumsvirksomhet i overskuelig fremtid. Hvorvidt disse havnene kan være tilgjengelige for havvind, avhenger av om det vil være gunstig for disse aktørene å frigi disse arealene til havvind på bekostning av annen kommersiell virksomhet.   

Utfordringer fremover 

En betydelig utfordring for utbyggingen av havneinfrastruktur for havvind i Norge er usikkerheten rundt utlysning og tildeling av arealer. Uten forutsigbare prosesser for arealtildeling, blir det vanskelig for investorer å forplikte seg til prosjekter knyttet til utvikling av havneinfrastruktur. 

Videre vil det være viktig å kartlegge den potensielle rollen til de tradisjonelle oljeservicebasene i etableringen av en havvindindustri i Norge. Disse basene har allerede det nødvendige næringsarealet og tilstrekkelige kailengder, noe som kan være avgjørende for å støtte en rask og effektiv utvikling av havvindprosjekter. 

Hvordan vil utbygging av havvind påvirke norsk næringsliv?

Hvordan utbygging av havvindanlegg kan påvirke økonomisk aktivitet er avhengig av hvilken geografiske ramme vi velger å benytte; om man ser på effekter på nasjonalt, regionalt eller lokalt nivå. Videre vil virkninger for norsk næringsliv være delt i virkninger som er geografisk betinget av hvor man velger å bygge ut havvindanlegg, og virkninger som ikke er geografisk betinget.

For å få et bilde av hvordan norsk næringsliv kan påvirkes av havvindutbygging, må verdikjeden til næringen studeres nærmere. Verdikjeden omfatter aktører fra ulike næringer, som leverer tjenester/aktiviteter til anlegget i løpet av livssyklusen til et anlegg (fra utredningen av et område til avviklingen av et anlegg). De ulike fasene vil generere ulik økonomisk aktivitet, og ha forskjellig påvirkning på de ulike geografiske nivåene.

I en planleggingsfase vil den økonomiske aktiviteten primært bestå av skrivebordsarbeid som ikke er geografisk betinget av hvor det skal bygges ut havvind. Det vil derfor kunne være de samme bedriftene som utfører oppgaver tilknyttet planlegging for mange anlegg, og den økonomiske impulsen er geografisk uavhengig. I utbyggings- og driftsfasen derimot, vil den økonomiske aktiviteten i større grad være knyttet til spesifikke regioner.

Oppsummert vil økonomisk aktivitet fordele seg mellom effekter som vil treffe samme sted uavhengig av utredningsområdene, og lokale effekter som vil treffe forskjellige steder avhengig av hvilke utredningsområder som velges for utbygging.

Ringvirkninger av havvindutbygging i Norge

I fagutredningen er det beregnet ringvirkninger av utbygging av et 1500 MW havvindanlegg for både flytende og bunnfast teknologi. Som utgangspunkt for analysen er det vurdert hvor stor andel av leveransene til havvindanlegget som leveres av norske leverandører. Videre er det gjort en vurdering av hvor stor andel av disse der nærhet til utredningsområdene (utbyggingshavn og driftshavn) er særlig viktig. Ringvirkningene omtales som:

• direkte lokale; virkninger som kommer lokalt og i tilknytning til utbyggingshavnen og driftshavnen.
• indirekte regionale; underleveransene til aktiviteten som skjer ved havnene, og som i større grad vil spre seg videre i landet.
• øvrig nasjonale; ringvirkninger som sprer seg over hele landet. Hvor virkningene ender opp avhenger av næringslivets konkurransekraft og enkeltvirksomheters evne til å vinne fram i konkurranser.

Utbyggingen av havvindanlegg vil generere spesielt stor aktivitet og ringvirkninger i de områdene hvor det etableres utbyggingshavner. Dette vil særlig innebære aktivitet i bygg- og anleggsnæringen, og omfatter i hovedsak arbeid med utsprengning, flytting av masser, planering, bygging av kaianlegg og etablering av infrastruktur på havnen. I forbindelse med en slik utbygging vil det også være behov for en rekke underleveranser tilknyttet aktiviteten ved havnene, noe som gir store muligheter for ringvirkninger lokalt. Denne etterspørselen vil være rettet mot flere næringer. Det vil være stor aktivitet og leveranser fra tradisjonell industri og teknologiindustri, bygg og anlegg, maritim transport og kunnskapsbaserte kommersielle tjenester.

Hvorvidt aktiviteten ved havnene vil ha ringvirkninger på det lokale næringslivet, avhenger uansett av i hvor stor grad det lokale næringslivet er posisjonert mot denne typen aktivitet, og i hvilken grad de når opp i konkurransen mot leverandører i andre deler av landet.

Fagutredningen beregner at de årlige sysselsettingsvirkningene i Norge vil ligge mellom 4400 og 6300 årsverk i de tre årene utbygging av et 1500 MW havvindanlegg pågår. Størrelsen vil blant annet avhenge av om det er bunnfast eller flytende teknologi. De lokale ringvirkningene er vurdert å bli størst dersom det benyttes flytende teknologi. Dette er knyttet til muligheten for produksjon av betongfundamenter, der norske aktører er godt posisjonert.

Samlede virkninger for norsk økonomi

For å illustrere samlede virkninger for norsk økonomi, er det i fagutredningen presentert en stilisert tidsprofil. Det er tatt utgangspunkt i norske myndigheter sin ambisjon om å tildele konsesjoner til havvindanlegg tilsvarende 30 GW innen 2040. Videre er det forutsatt 20 havvindanlegg på 1500 MW, med tenkt oppstart for utbygging i 2029 og årlig utbygging fram til 2048. Det innebærer at det vil være 20 havvindanlegg på 1500 MW i drift på norsk sokkel innen 2051.

Basert på disse forutsetningene, er det i fagrapporten beregnet at antall årsverk knyttet til havvindutbygging på norsk sokkel vil være i underkant av 6000 i 2029. Mot 2048 vil sysselsettingen øke til nærmere 24 000 årsverk, før sysselsettingen raskt faller igjen som følge av at det ikke bygges ut flere havvindanlegg. Driften av de utbygde havvindanleggene vil i årene etter 2048 sysselsette rundt 7500 årsverk, inkludert ringvirkninger.

Basert på beregningene over vil samlet sysselsetting knyttet til havvind utgjøre henholdsvis 0,2 prosent og 0,9 prosent av norske årsverk i 2029 og 2048. For perioden fram til 2048 er det verdt å merke seg at leverandører i petroleumsnæringen vil oppleve redusert sysselsetting. Her kan man imidlertid anta at utbygging av havvind vil representere en etterspørsel som er særlig interessant for virksomheter som er leverandører innenfor petroleum. På denne måten kan man av næringspolitiske hensyn bruke havvindutbyging til å motvirke nedgang som følge av fallende petroleumsinvetseringer. Videre vil havvindutbyggingen trolig også gi opphav til nye virksomheter.  

Reiseliv

Hvordan havvind kan påvirke reiselivet er vanskelig å anslå. Det kan både være positive og negative virkninger knyttet til havvindutbygging og reiseliv. En direkte positiv virkning for reiselivsnæringen er knyttet til arbeidsreiser og sysselsettingsvekst i forbindelse med utbygging av havvindanlegg. Denne impulsen vil først og fremst treffe serverings- og overnattingsnæringen.

På en annen side kan havvindutbygging påvirke reiselivsnæringen negativt. Naturopplevelser er en viktig faktor for norsk reiseliv, og opplevelsen av naturområder som framstår urørte er dermed et viktig konkurransefortrinn for mange norske reiselivsvirksomheter. En ukjent andel turister legger stor vekt på at destinasjonen de besøker skal ha et innslag av uberørt natur. For slike turister kan tilstedeværelsen av havvindanlegg oppleves som en forringelse av en naturopplevelse.

Selv om antallet turister med slike preferanser er ukjent, kan det legges til grunn at noen turister vil velge bort reisemål med synlige vindturbiner innenfor reisemålet, til fordel for destinasjoner som ikke har det. Visuelle virkninger er antatt å utgjøre den største negative virkningen av havvindutbygging på reiselivet, og det er derfor ikke urimelig å anta at reisemål med synlige vindturbiner kan oppleve noe etterspørselsreduksjon. Samtidig kan det ikke utelukkes at noen turister vil være nøytrale eller stille seg positive til å kunne se vindturbiner til havs.

I fagutredningen er det tatt utgangspunkt i synlighetskart og illustrasjoner utarbeidet av Multiconsult for å kunne si noe om denne typen påvirkning på reiselivet. Synlighetskart og illustrasjoner er sett i sammenheng både med avstand til land for hvert utredningsområde og viktige utsiktspunkter og reiselivsmål. På bakgrunn av dette antas det at havvindetablering i utredningsområder med avstand til land over 40 km ikke vil påvirke reiselivet noe, mens en avstand til land på mellom 10 og 40 km kan påvirke reiselivet noe. Det understrekes at det er mye usikkerhet knyttet til disse antakelsene.

Usikkerhet og kunnskapsmangler

Utbygging av havvindanlegg er antatt å gi stor aktivitet og ringvirkninger i områdene hvor det etableres havner. Det er imidlertid vanskelig å vite hvor havnene til havvindanlegg vil komme, og det er derfor ikke mulig å spesifisere nøyaktig hvor den økonomiske impulsen vil lokaliseres.

Hvordan havvind vil påvirke reiselivet er heller ikke lett å anslå nøyaktig. Foreløpig utgjør kunnskapsgrunnlaget om næringsliv og reiseliv dermed kun en analyse i grove trekk. Det vil være absolutte og relative forskjeller i effektene havvind vil ha på næringsliv og reiseliv, ut ifra hvilke utredningsområder som velges for utbygging

 

Faggrunnlaget utarbeidet for de identifiserte områdene for havvind i 2023 er basert på dagens kunnskap om tilstedeværelse av ressurser (uoppdagede og påvist) og mulighet for lagring av CO₂. Ny geologisk kunnskap vil kunne innebære at konsekvensvurderingen endres over tid. 

Utbygging av havvindanlegg vil kunne medføre virkninger for petroleumsaktivitet og lagring av CO₂. Det kan oppstå arealkonflikt ved seismisk innsamling og -overvåkning, ved boring av brønn og ved utbygging og drift av både petroleumsforekomster og lagringskomplekset. Dette vil kunne redusere interessen fra næringene, og potensielt store verdier vil derfor ikke bli realisert.