Bakgrunn og føringer

Prinsippet om sektoransvar på miljøfeltet ble fastsatt gjennom St.meld. nr. 46 (1988–89) Miljø og utvikling – Norges oppfølging av Verdenskommisjonens rapport og i St.meld. nr. 58 (1996–97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling. I St. meld. nr. 58 ble kulturminnefeltet presentert som ledd i en samlet miljøpolitikk. Ved behandlingen våren 1998 sluttet Stortinget seg til dette, samtidig som flertallet ga uttrykk for at dagens kulturminnepolitikk ikke var tilstrekkelig for å sikre kulturarven for kommende generasjoner.

Videre heter det i St. meld. nr. 16 (2004 – 2005) Leve med kulturminner bl.a. på s. 9: ”Det har vært en økende interesse for kulturminnefeltet, både i befolkningen og i de politiske miljøene. Flere regjeringer har satt klare mål for å sikre prioriterte kulturminneverdier, noe som har fått bred tilslutning i Stortinget”. På s. 75 konstateres det også at statlige myndigheter har ansvaret for å sikre at hensynet til kulturminner og kulturmiljøer blir tatt vare på i deres virksomhet, og at sektorene har ansvaret for myndighetsutøvelse og relevante virkemidler:

”Etter sektorprinsippet har de statlige sektorene:

som myndighetsutøver ansvaret for å:

• sikre at hensynet til kulturminner og kulturmiljøer blir tatt vare på i deres virksomhet. Sektorene har ansvaret for myndighetsutøvelse og relevante virkemidler. Videre har de ansvaret for tidlig i beslutningsprosesser å vurdere på hvilken måte kulturminnene skal tas hensyn til, og for å dokumentere konsekvensene et vedtak får for kulturminnene på dette området, jf. kravene i utredningsinstruksen om at de miljømessige konsekvensene av politikkforslag skal utredes.”

OED har delegert hovedansvaret for vassdrags- og energisektorens kulturminner til NVE som myndighetsutøver i konsesjons- og tilsynssaker. I 2003 ble Museumsordningen permanent etablert for å følge opp sektoransvaret. Museumsordningen er i dag navnet på det formelle samarbeidet mellom NVE og de to samarbeidsmuseene Kraftmuseet – Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum og Anno Norsk Skogmuseum. Museumsordningen ligger i dag under seksjon for informasjonsforvaltning og kulturhistorie (AIK), i Administrasjonsavdelingen. Kulturhistorieteamet i AIK følger opp formålet om å dokumentere, systematisere og formidle historie tilknyttet norsk vassdrags- og energihistorie, samt å bidra til å ta vare på kulturminner som reflekterer denne historien. På kulturminnesiden innebærer det også å være involvert i intern saksbehandling i konsesjons- og tilsynssaker.

Sektoransvaret er også nedfelt i Strategi for NVE 2017 – 2021. Under «Hovedmål 1. Bidra til en helhetlig og miljøvennlig forvaltning av vassdragene», er det presisert at NVE skal ... «ivareta og gi informasjon om vassdrags- og energisektorens kulturminner». NVE rapporterer årlig til OED på museums- og kulturminnetiltak.

NVE som direktorat er ikke eier av kraft- eller sikringsanlegg, og eier således heller ikke noen av sektorens kulturminner. NVE skiller seg slik fra de øvrige statlige sektorene som har utarbeidet landsverneplaner med forslag til fredning av enkelte av sine anlegg. NVE er myndighetsutøver, men anleggene eies av kommuner, fylkeskommuner, statlige eller private selskaper, eller privatpersoner. Viktigheten av samarbeid med eierne og kulturminneforvaltningen for å ivareta sektorens kulturminneverdier blir desto større for NVE.

Tekniske og industrielle kulturminner har ofte potensial for ny bruk, og er viktige elementer for opplevelse og stedsidentitet. Samtidig kan tekniske kulturminner være vanskelig å bevare fysisk utover et begrenset omfang, på grunn av blant annet opprustningsbehov, nye sikkerhetskrav og store kostnader til vedlikehold. St. meld. nr. 16 (2004 – 2005, s 31) setter under «Strategier og tiltak» føringer for alternativer til fysisk vern: Kulturminner som ikke kan bevares skal dokumenteres.