Usikkerheter knyttet til kartlegging

Her ser vi på om det kan finnes ustabile fjellpartier som ikke fanges opp i kartleggingen, og hvilke andre faktorer som bidrar til restrisiko.

NGUs kartleggingsprogram for ustabile fjellpartier er til nå gjennomført fylkesvis prioritert ut ifra kjente historiske hendelser. Samtidig har kjente ustabile fjellpartier med mistanke om høy risiko i andre fylker også blitt undersøkt.

Siden 2018 er det publisert et nasjonalt deformasjonskart på InSAR Norway (ngu.no). Dette er basert på InSAR-prosessering av data fra radarsatellitter. Kartet viser overflatebevegelser ned mot få millimeter i året, og mange ustabile fjellpartier er blitt identifisert ved å bruke dette kartet. Deformasjonskartet dekker undersøkelser for hele Norge, og NVE antar at flesteparten av de store ustabile fjellpartiene med tydelige deformasjonsstrukturer som er i bevegelse i dag, er identifisert. NVE forventer likevel at kartlegging i de kommende årene vil vise at det vil være behov for å etablere kontinuerlig overvåking av ytterligere 5–10 fjellpartier. For periodisk overvåking forventes 20–30 flere fjellpartier.

Det er også en fare for at fjellpartier med moderat eller høy risiko ikke blir identifisert og dermed ikke kartlegges. Dette gjelder spesielt for fjellpartier hvor det ikke finnes bevegelsesdata fra insar.no – for eksempel fjellpartier med mye vegetasjon eller fjellpartier som er så bratte at det er lite data fra radarsatellittene. I nordvendte fjellpartier kan terrenget ofte være skyggelagt slik at det er vanskelig å identifisere tegn på utvikling av fjellskred på flybilder. Også mindre fjellpartier som ligger veldig bratt, kan være vanskelige å oppdage. For eksempel gikk det i 2021 et lite fjellskred i Fortunsdalen i Luster, som etterfølgende analyser viste var vanskelig å forutsi i eksisterende data.

Kompleks og kaotisk natur

Naturfenomener er komplekse, og fareklassifiseringssystemet kan ha svakheter. NGU og NVE har utarbeidet dagens klassifiseringssystem ved hjelp av en internasjonal ekspertgruppe og vurderer kontinuerlig om det er behov for forbedringer. NVE og NGU mener imidlertid at systemet på en tilfredsstillende måte klarer å identifisere og klassifisere de mest kritiske ustabile fjellpartiene i Norge.

Fjellskred er voldsomme naturhendelser som kan ha vidtrekkende ringvirkninger, der sekundærvirkningene av fjellskred igjen kan utløse andre hendelser (ofte kalt tertiærvirkninger). Et eksempel på en tertiærvirkning er en flodbølge som igjen forårsaker et jordskred eller kvikkleireskred i områder langt unna selve fjellskredet.

En utfordring med å beregne slike virkninger er at jo lenger ut i hendelsesrekken man kommer, jo lavere blir sannsynlighetene for at et konkret hendelsesforløp inntreffer. Videre vil graden av usikkerheter knyttet til beregninger og modellering øke. Å ta høyde for tertiærvirkninger vil også føre til at det kan tilknyttes svært mange og omfattende faresoner til ett enkelt ustabilt fjellparti. NVE mener at det ikke er hensiktsmessig å utrede fare for tertiærvirkninger på grunn av store usikkerheter i beregninger av slike hendelser, og at dette utgjør en akseptabel restrisiko.

Fjellskred kan utløses som følge av ekstreme hendelser, for eksempel jordskjelv. Skjelvet må være kraftigere enn det som i historisk tid er registrert i Norge, og det er ikke dokumentert at noen av de historiske fjellskredulykkene i Norge er knyttet til jordskjelv. Likevel kan ikke jordskjelv som utløsende mekanisme fullstendig utelukkes. Det vil alltid være en restrisiko for fjellskredulykker i områder der topografien er bratt nok til at fjellskred kan oppstå.