Tidligere håndtering av fjellskredrisiko i Norge

Etter skredene i Tafjorden i 1934 og Loen i 1936 fikk Norges geologiske undersøkelse (NGU) i oppgave å kartlegge og måle fjellsprekker hvor det kunne være fare for store utfall av fjellmasser. Flere steder ble det montert bolter for manuelle målinger, i hovedsak på Vestlandet. Dette var det første systematiske arbeidet med skredrisiko i Norge. Arbeidet opphørte da andre verdenskrig brøt ut.

I 1953 ble forskningsstiftelsen Norges Geotekniske Institutt (NGI) etablert. De neste tiårene, fram til rundt 1990, var det i hovedsak NGI som sto for det skredfaglige arbeidet i Norge, både forskning og farevurderinger. Statlig forvaltning innenfor skredfaget var begrenset til lovbestemmelser med grenseverdier for farenivåer for ulike bygg (se lenger ned) og økonomisk støtte til sikringstiltak (Landbruksdepartementet ved Statens naturskadefond). Vei- og jernbanemyndighetene håndterte selv skredfare mot vei- og jernbanenettet.

Utover dette var det ingen statlige myndigheter som hadde noe fagdirektoratansvar innenfor skredfaget, tilsvarende de statlige direktoratene med ansvar for flomfare (NVE), forurensing (Miljødirektoratet), strålefare (DSA) osv.

Den første faresonekartleggingen for skred i Norge ble vedtatt på slutten av 1970-tallet, i etterkant av Rissaraset (1978) og flere alvorlige snøskred på Nordvestlandet i 1979. Det ble laget to kartserier over fare- og aktsomhetssoner for skred, én serie for kvikkleire, og én for stein- og snøskred. Disse ble utarbeidet av NGI på oppdrag for Landbruksdepartementet. Fjellskred, som har dominert de største skredulykkene i Norge, var ikke inkludert i kartleggingen.

Det første systematiske arbeidet med kartlegging av risiko knyttet til fjellskred i Norge startet i Møre og Romsdal i 1996, i et samarbeid mellom fylkeskommunen og NGU. Med bakgrunn i flere store fjellskredulykker i fylket (blant annet Tafjorden i 1934 og Romsdalsfjorden/Tjellefonna i 1756) etterlyste fylkeskommunen mer kunnskap om denne skredtypen og de tilhørende faresonene og videre sikkerhetstiltak. For fylkeskommunen var det også et uttalt mål å få på plass et sterkere statlig ansvar. Hovedansvaret for skredfare lå på kommunene, men for fjellskred og tilhørende flodbølger framsto dette som uoverkommelig, både økonomisk og beredskapsfaglig.

Etter hvert ble tilsvarende fylkesprosjekter etablert i Troms og i Sogn og Fjordane, også disse i samarbeid mellom fylkeskommunene og NGU. En begrensing for NGU var at de ikke hadde noe faglig direktoratansvar for skredfaget, utover et generelt mandat om å utrede landets geologi.

I 2003 sendte prosjektet i Møre og Romsdal «bekymringsmeldinger» til Stranda og Norddal kommuner om to ustabile fjellpartier – Åknes og Hegguraksla. De to kommunene fulgte opp dette ved å etablere Åknes-Tafjord-prosjektet i 2004 sammen med NGU, fylkeskommunen, fylkesmannen og sivilforsvaret. Målet var å etablere kontinuerlig sanntidsovervåking av de to fjellpartiene og tilhørende beredskap. Samtidig skjedde det en politisk mobilisering i berørte kommuner, fylkeskommunen og fylkets stortingsgruppe. Dette var avgjørende for at saken i 2004 kom på dagsordenen i Stortinget og i regjeringen.

På oppdrag for seks departementer leverte NGU i samarbeid med flere andre fagetater i 2006 en utredning om fjellskred, med vurderinger av geofaglige utfordringer, risiko og forvaltningsmessige sider (ansvar, beredskap, økonomi osv.)

I 2008 ble Åknes-Tafjord-prosjektet omorganisert til et interkommunalt selskap: Åknes/Tafjord-Beredskap IKS (ÅTB). Selskapet omfattet etter hvert ti kommuner pluss fylkeskommunen. Et tredje fjellparti ble også overvåket: Mannen i Rauma kommune.

Omtrent samtidig startet overvåkingen av Nordnesfjellet (to uavhengige, ustabile fjellpartier) i Kåfjord kommune i Troms. Dette startet i regi av Kåfjord kommune i samarbeid med NGU og ÅTB. I 2011 gikk tre kommuner sammen og opprettet det interkommunale selskapet Nordnorsk fjellovervåking (NNFO) for å føre driften videre.

Etter hvert som det ble etablert overvåking og beredskap for flere ustabile fjellpartier, ble de respektive fylkesmennene (nå statsforvalterne) engasjert gjennom ansvaret sitt og rollen sin som regional statlig beredskapsmyndighet med ansvar for å samordne (blant annet gjennom fylkesberedskapsrådet), veilede og føre tilsyn med kommunene.

I årene 2003 til 2012 var det en betydelig forskningsinnsats under International Center for Geohazards (ICG), et såkalt senter for fremragende forskning. Dette var ledet av NGI, som også ledet et delprosjekt om flodbølger, mens NGU ledet et delprosjekt om fjellskred. Samtidig etablerte flere universiteter og høyskoler undervisningstilbud innenfor hele spekteret av skredfaget. Dette har vært og er viktig for å bygge opp kunnskap og kompetanse.

I 2009 ble NVE nasjonal «skredmyndighet» med hovedansvar for forebygging av flomskader og skredulykker. Vei- og jernbanemyndighetene håndterer fortsatt skredfare mot vei- og jernbanenettet. Samtidig fikk NGU ansvaret for å kartlegge og risikoklassifisere ustabile fjellpartier, på oppdrag for NVE.

De to interkommunale selskapene ÅTB og NNFO fortsatte å overvåke og ha beredskap for de aktuelle fjellpartiene, men NVE sto for en betydelig del av finansieringen. I 2015 overtok NVE virksomheten til de to selskapene. De to sentrene står for den tekniske driften av fjellskredovervåkingen med ansvar for henholdsvis Sør-Norge og Nord-Norge.

I 2015 publiserte NVE «Nasjonal beredskapsplan for fjellskred». Idéen og en første skisse til denne planen kom fra fylkesmannen i Møre og Romsdal. Planen gir retningslinjer for den samlede beredskapen for de overvåkede fjellpartiene.

Plan- og bygningsloven med tilhørende forskrift (TEK) gir grenseverdier for byggverk med tanke på skred og flom, med maksimalt tillatte farenivåer (sannsynligheter) for ulike typer bygg.

I 2009 kom det inn en særbestemmelse om fjellskred i TEK (opprinnelig 7-32 nr. 2, nå § 7-4) som åpner for å dispensere fra sikkerhetskravene innenfor faresoner for fjellskredgenererte flodbølger. Forutsetningen var at man hadde kontinuerlig sanntidsovervåking av det ustabile fjellpartiet og videre beredskap med rutiner for varsling, evakuering osv. Det fulgte også flere ufravikelige vilkår som måtte oppfylles for å benytte unntaksbestemmelsene. Videre ble det gitt spesifikke krav til overvåkingen og til beredskapen, blant annet tidsrammer for varsling og evakuering.

I 2010 og 2017 ble kravene revidert uten vesentlige endringer (TEK10 og TEK17). I 2022 og 2023 ble forskriften endret slik at det også er mulig å gi unntak etter § 7-4 innenfor faresoner for direktetreff fra skredmasser. I tillegg kan unntaksreglene også benyttes for ustabile fjellpartier som er under periodisk overvåking.  Veiledningen til TEK17 § 7-4 ble også endret slik at 1. ledd tiltak (TEK17 § 7-3, 1. ledd) ikke lenger omfatter flere tiltak utsatt for oppskylling enn ved direkte treff.