Modul F2.203: Plastring – Prosjektering

Denne modulen forutsetter at

• du har satt deg inn i overordnet informasjon gitt i fase 2: Prosjektering av tiltak mot flom og erosjon.

• sikringstiltaket er planlagt og utført etter tilhørende moduler
  • modul F1.200: Mulige tiltak mot erosjon
  • modul F3.203: Plastring – Utførelse
  • modul F4.200: Erosjonssikring med stein – Forvaltning, drift og vedlikehold.

Bratte elver og bekker har potensial for erosjon ved stor vannføring. Erosjon, massetransport og masseavlagring kan føre til at elven eller bekken tar nye løp og gjør stor skade. Plastring kan brukes for å sikre et vassdrag mot erosjon. Eksempel på plastring er vist i figur 1. 

Vi skiller mellom tre typer plastring: flatplastring, damplastring og murplastring. I modul F1.200: Mulige tiltak mot erosjon kan du lese mer om typene plastring, og andre sikringsmetoder for øvrig.

Før du går i gang med prosjekteringen, må du finne rett teknisk løsning og hente inn grunnlagsdata for detaljprosjektering. Siden fase 1: Planlegging av tiltak mot flom og erosjon viser deg hvordan du gjør dette. Det er sjeldent hensiktsmessig å innsnevre elvetverrsnittet, siden dette kan øke erosjonskraften i elva. En utvidelse av bredden på elva vil kunne gi mindre fare for erosjonsskader. Det er viktig å ta hensyn til miljø og landskap i prosjekteringen. Modul F0.101: Miljøtilpassing av sikring i vassdrag og modul F1.100: Mulige tiltak for miljøtilpassing av eksisterende flom- og erosjonssikringsanlegg gir deg råd på veien.

Plastring består av steinblokker, sprengt stein, stein fra ur og/eller kantet stein. Det bør brukes blokker av stein med kubisk form. Elvestein har glattere overflate enn stein fra brudd, og er ofte for rund til å gi gode fuger. Mye brukte typer stein er granitt og gneis, da granittiske og gabbroide bergarter har god steinkvalitet, se NVE veileder 4/2012 kapittel 3.2.4 Veileder for fyllingsdammer.

Det er viktig at plastringen oppnår god stabilitet og styrke. Mange ganger legges det også ned en betydelig innsats i å skape et godt visuelt inntrykk. Tilgang på egnet stein er ganske avgjørende for resultatet av plastringsarbeidet. Arbeidet er også avhengig av tilrettelagte forhold og maskinførerens kompetanse. 

Skisser og tekst i avsnittene under viser prinsippene for bygging av robuste erosjonssikringer. Tiltakene må i tillegg tilpasses miljøforhold i elva, bruk av elvekanten og estetikk. For miljøet i elva vil det være en fordel om noen stein i den nederste delen (under middelvannføring) stikker ut av den glatte plastringa for å øke variasjonen i substratet, men pass på at sikringsanlegget opprettholder styrken. Der det foregår fiske i vassdraget, kan det være aktuelt å legge en del stein i plastringen slik at de gir fotfeste for brukere. For å unngå inntrykket av at elva blir en kanal, kan det være hensiktsmessig å variere helning på elvekanten og bredden på elva tilpasset de stedlige forhold. Ytterligere informasjon og tips om miljøtilpasning av anlegget finnes i modul F0.101: Miljøtilpassing av sikring i vassdrag og modul F1.100: Mulige tiltak for miljøtilpassing av eksisterende flom- og erosjonssikringsanlegg.

Flatplastring (korteste akse innover)

Figur 2 viser prinsippskisse for sikring av elveside med flatplastring. Steinblokkene som anvendes til flatplastring må ikke ha utstrakt helleform, slik at tykkelsen på plastringen blir svært liten sammenlignet med flaten som eksponeres for vannkreftene.

Flatplastringen må legges nedenfra og gå oppover. Flatsteinplastring legges normalt med helling mellom 1:2 og 1:3. Steinene legges i knas/mosaikkmønster, som vil si at steinene plasseres slik at de ligger stabilt og med god innbyrdes kontakt. Hver enkelt stein plasseres på "flasken" slik at korteste akse stikker innover i terrenget/sikringen. Hver enkelt stein skal hvile på minst to underliggende steiner i plastringen. Slik dannes det et godt forband og overlapping i sikringen. Et godt forband gir økt tetthet i sikringstiltaket da hver enkelt stein får flere kontaktpunkt og steinene "låses" i hverandre. For å oppnå best mulig visuelt inntrykk bør visflaten på steinene danne en sammenhengende jevn flate med de andre steinene. Siden steinene har forskjellige lengder må det anrettes et justeringslag bak steinplastringen, som jevner ut lengdevariasjonene. Det normale er at justeringslaget er en ekstra tykk variant av filterlagets ytre del. Husk at det må være tykt nok til å romme alle variasjonene i steinlengdene. 

Damplastring (lengste akse innover)

Figur 3 viser et eksempel på prinsippskisse for sikring av elveside med damplastring. Damplastring legges normalt med helling mellom 1:1,5 og 1:2. Steinblokkene som sorteres ut må ha moderat flisighet, det vil si at forholdet mellom lengste og korteste akse skal være 2–3.

Plastringen må legges nedenfra og oppover. Steinene legges i knas/mosaikkmønster, som vil si at steinene plasseres slik at de ligger stabilt og med god innbyrdes kontakt, se figur 4. Hver enkelt stein plasseres slik at lengdeaksen ligger med fall innover i sikringen, og hver enkelt stein skal hvile på minst to underliggende steiner i plastringen. Hver stein skal ligge støtt med minimum støtte på tre punkter. Slik dannes et godt forband og overlapping i sikringen. Et godt forband gir økt tetthet i sikringstiltaket da hver enkelt stein får flere kontaktpunkt og steinene "låses" i hverandre.

For å oppnå best mulig visuelt inntrykk, bør ytterste kant av steinene danne en sammenhengene jevn flate med de andre steinene. Siden steinene har forskjellige lengder må det anrettes et justeringslag bak steinplastringen, som jevner ut lengdevariasjonene. Det normale er at justeringslaget er en ekstra tykk variant av filterlagets ytre del. Husk at det må være tykt nok til å romme alle variasjonene i steinlengdene. 

Murplastring

En variant av plastring er å legge hver stein med lengdeaksen tilnærmet vannrett eller med kun svak helning innover skråningen, tilsvarende oppbyggingen av en tørrmur, se modul F2.202: Tørrmur langs vassdrag – Prosjektering og modul F3.202: Tørrmur langs vassdrag – Utførelse. Steinformen må velges slik at to motstående flater, definert av steinens største lengdeakse, er mest mulig parallelle. Slik vil steinen gi best mulig støtte til plastringen som ligger over. For å sikre tilstrekkelig kontaktflate mellom hver stein bør det være minst 1/3 overlapp av lengdeaksen innover, for hver stein. Når plastringen skal utføres med krav til skråningshelning vil dette være førende for forholdet mellom steinens største lengdeakse og høyde (avstand mellom de to parallelle flatene), som vist i figur 5. I praksis vil skråningshelning slakere enn 1:1,5 være vanskelig å oppnå med en slik løsning. Stein med gradvis mindre lengdeakse plasseres oppover i skråningen. Øvrige krav følger resten av beskrivelsen for damplastring i denne modulen.

Fordelene med denne varianten er:

• Enklere tilgang til vassdraget, da plastringen fungerer som en trapp.
• En mer ujevn overflate av plastringen kan i en del tilfeller være ønskelig av estetiske hensyn. En slik overflate skaper samtidig større friksjon mot vannet og vil derfor redusere vannhastigheten tilsvarende.

Største ulempe er større krav til steinform (forholdet mellom lengdeakse og høyde).

Videre teknisk utforming av plastring 

For alle tre typene av plastring gjelder at høyden/toppen av steinlaget legges i nivå med dimensjonerende vannstand med klimapåslag, og ekstra sikkerhetshøyde dersom dette er aktuelt. Eventuell sikkerhetshøyde vil ivareta unøyaktigheter i beregningene, lokal oppstuving og belastninger fra drivgods og is. Tiltaket kan føres opp til naturlig terreng for å gi en fin tilpasning og avslutning til eksisterende omgivelser.

Tykkelse på plastringslaget er avhengig av den dimensjonerende størrelsen på stein. Dette omtales i eget avsnitt lenger nede. Siden belastningen av strømkreftene reduseres fra bunnen og opp mot toppen av sikringslaget, må du sørge for at steinstørrelsen og tykkelsen på sikringslaget er størst ved bunnen og avtar mot toppen.

Bestemmende for hvilken sidehelning og utforming av sikring du bør velge, er stabilitet, plassforhold, tilpasning til landskap og miljø, ferdsel for fiskere og annet, se for eksempel modul F0.101: Miljøtilpassing av sikring i vassdrag. Et tiltak bygd opp av plastringsstein bør ha en helning på mellom 1:1,5 og 1:3. I områder med stor plass kan plastring gjerne legges slakere. Tiltaket bør følge eksisterende terreng i størst mulig grad. 

Figur 6–8 viser en elvesti – her som gangsti, lagt inn i sikring av elvekant som en del av tiltaket. Denne tilpassingen har en effekt på flomvannstanden. For å oppnå optimal effekt av gangstien er det avgjørende at gangstien blir lagt på et nivå slik at den blir oversvømt ved en større hendelse, og samtidig tåler erosjonskreftene i elva.

I elver med sterk erosjon og fare for bunnsenking kan en løsning være å plastre i fullprofil. Denne vurderingen bør ta utgangspunkt i erosjonskreftene i elva, egenskaper ved elvebunn og stabilitet. Den tekniske beskrivelsen omtalt ovenfor for sidesikring, er gjeldene også ved sikring av elvebunn. Ved plastring i fullprofil er nedgrunning av sideplastring, (figur 8) ikke nødvendig. Tiltaket bygges opp som et helhetlig tiltak (se figur 9 og 10). Ulemper ved å sikre elv i fullprofil er at elveløpet får lite friksjon og naturlige strømninger. Dette resulterer i økt vannhastighet, som kan få negative konsekvenser i området der sikring i fullprofil ender. Det må derfor vurderes å øke ruheten ved å unngå å legge steinen for jevnt og glatt. Stein legges da slik at overflaten blir variert med kantet stein, variasjon i overflatehøyde og struktur. Dette ivaretar også forholdet til fisk og dyreliv på en bedre måte. Spesielt gunstig ut fra fisk og miljø er å etablere en djupål i plastringslaget slik at vannet blir samlet ved lav vannføring. Hvis det ikke kan oppnås tilstrekkelig ruhet i profilet til å unngå høye vannhastigheter må det vurderes å etablere en energidreper i nedre ende av sikringen. Denne kan for eksempel utformes som en terskel.

En alternativ måte å sikre elvebunn på fremfor å etablere tiltak over hele den definerte strekningen, er å bygge terskler som bunnsikring, se modul F2.204: Terskler og bunnforsterkning av løsmasser – Prosjektering.

For beregning av sikringstiltakets utstrekning, se NVEs veileder 4/2009 kapittel 2.9 Veileder for dimensjonering av erosjonssikringer av stein. Sikringen bør normalt starte oppstrøms yttersving og avsluttes nedstrøms yttersving.

Spesielt sårbare punkt i et sikringstiltak er start og slutt på tiltaket, samt overgangssoner langs tiltaket som for eksempel ved overganger mellom ulike helninger. Man må være oppmerksom på kvaliteten på tiltaket i de sårbare sonene, særlig dersom de sårbare punktene er i yttersving av elven.

Start og slutt på sikringen må trekkes godt inn i terrenget, og endene på tiltaket bør unngås å være i områder med ustabil elvebredd. Hvis sikringen ikke kan føres til avslutning i et rolig, erosjonsfritt område, må den forankres ved at enden utvides og grunnes god inn i eksisterende elveskråning. En jevn overgang mellom sikring og naturlig elvekant er viktig for å oppnå stabile forhold. Figur 11 viser et eksempel på avslutning av tiltak.

En stabil plastring forutsetter at sikringstiltaket er stabilt forankret i elvebunn med en god fotgrøft. Les mer i modul F2.004: Fundamentering av sidesikring i vassdrag.

Langs elvebredden, i foten av plastringskråningen der belastningen er størst, skal de største steinene plasseres nederst og fundamenteres godt under nivå for dypålen i elva. Størrelsen på steinene kan reduseres mot toppen av plastringskråningen. 

Undergraving av sikringsfoten er en vanlig årsak til skade på tiltaket. En god fotgrøft er særlig viktig der vannhastigheten er stor, og på steder der elvebunnen er finkornig. Sikringstiltaket i elvekanten påvirker strømningen slik at det ofte dannes en erosjonsgrop langs foten. I tillegg kan generell bunnsenking og sideveis forflytting av elva bidra til å undergrave foten. Opplagring av ørmasser kan fortrenge vannstrømmen slik at hastigheten langs bunnen ved sikringstiltaket blir så stor at bunnen senker seg. Skal sikringen forbli stabil, er en godt sikret fot nødvendig. Se kapittel 4.6.10 og 4.6.11 i NVE veileder 4/2009 Veileder for dimensjonering av erosjonssikringer av stein for ulike metoder. For å redusere sårbarheten i fundamentet ytterligere kan det graves ned en stor stein i bunnen foran fundamentsteinen. 

En mye brukt metode for etablering av stabil fotgrøft er at nederste stein i tiltaket legges på skrå. Det øverste punktet av den skrå steinen bør ligge så langt under elvebunnen, som beregning for stabil forankring viser er nødvendig. Se figur 2 og 3. 

Se kapittel 4.6.12 i NVE Veileder 4/2009 Veileder for dimensjonering
av erosjonssikringer av stein for hjelp til å beregne forventet erosjonsdybde og steinvolum som må plasseres langs foten av sikringstiltaket.

Hvis plastringen må fundamenteres på fjell, må bolting vurderes for å sikre god fundamentering og stabilitet av sikringsfoten, slik figur 12 og 13 viser. En god bunnforankring hindrer videre utglidning. Erfaring tilsier at en bruker to bolter per stein for å unngå at steinen snur eller dreier på seg. I Statens vegvesens Håndbok V224 – Fjellbolting , kan du lese mer om bolting. 

Som et alternativ til bolting av stein kan det skytes ut en solid grøft, en murfot, som vil fungere som fundamentering av skråningsfoten. Se figur 14. 

På lang sikt har en ikke oversikt over alle prosesser som kan påvirke stabiliteten av fundamenteringen. Ved å øke dybden på fotgrøft og nedtrunning, vil en redusere sannsynligheten for skader i fundamentet. For å redusere sårbarheten i fundamentet ytterligere, kan en stor stein graves ned i bunnen foran fundamentsteinen. 

Det er krav om beregninger av steinstørrelse i dokumentasjon av kvalitet på utførte sikringstiltak. Beregning av steinstørrelse tar utgangspunkt i dimensjonerende flom, vannhastighet og vanndybde. Se egne moduler, modul F1.001: Flomberegning og modul F1.002: Hvordan lese et vassdrag? – Grunnleggende vassdragshydraulikk. I tillegg må elvens kurvatur og helning, samt plastringsteinen sine egenskaper være kjent. Underdimensjonering kan føre til store skader på anlegget, mens overdimensjonering kan føre til økt kostnad og dårligere miljøforhold enn nødvendig.

Det fins per dags dato ingen gode teoretiske metoder for å dimensjonere plastringslag i bratte elver, og særlig mangler det grunnlag for sikring i bratte sideskråninger. Eksisterende metoder er utviklet for ordnet steinlag der stabiliteten til hver enkelt stein er avgjørende. Stein ordnet i plastring har en samlet stabilitet større enn den for hver enkelt stein så lenge utførelsen er god.

Se modul F2.001: Beregning og valg av steinstørrelse i erosjonssikringer for mer om dimensjonering av steinstørrelse for plastring.

Det er nødvengdig med et filterlag mellom plastringstein og underlaget. Uten filterlag kan de finere massene i underlaget, for eksempel silt og sand, bli vasket bort mellom de større steinene i sikringslaget. Et filterlag hindrer slik utvasking. Filterlag består gjerne av naturgrus, usortert elvemasse eller pukk, men erfaring viser at i bratte elver er det gjerne nødvendig med grovere filtermasser. 

Justeringslag

Da plastringssteinen ofte legges med varierende lengde inn i terrenget, må filterlaget ha ekstra tykkelse for å skaffe tilstrekkelig rom for steinen.  

Sammensetning av filterlag er avhengig av grunnmassene

For å gjøre en god vurdering av hvilken sammensetning filterlaget bør ha, må man kjenne til kornstørrelsen til massene under. Ofte er dette grunnmassene på stedet.

• Generelt er ett enkelt filterlag tilstrekkelig dersom det ligger grovere masser, som grusmasser, i grunnen. 
• Dersom de naturlige massene i grunnen består av finere materiale, som silt eller sand, er det gjerne nødvendig med et lag grove filtermasser over et lag av fine filtermasser.
• Er de naturlige massene i grunnen svært finkornet eller bløte, som for eksempel siltig leire, må du vurdere å forsterke underlaget av sikringen med geosyntet; membran eller fiberduk. Figur 15 viser eksempel av fiberduk under filterlag.
  • Geosyntet holder de ulike massene i sikringsanlegget adskilt fra hverandre, forsterker grunnen, brukes til drenering og tetting av lagene og som filterlag.
  • Membran er en tetteduk og benyttes ved krav til vanntette konstruksjoner, se modul F2.301: Flomvoll – Prosjektering. 
  • Fiberduk som filterlag brukes som en del av filterlaget. Valg av type fiberduk er basert på en vurdering av underlagets masse og dukens mekaniske styrke. Det er krav til at fiberduken skal hindre utvasking av finere partikler, den skal være permeabel for å hindre oppbygging av poretrykk. I tillegg er dukens styrke viktig, da den blir utsatt for ytre krefter ved anleggstrafikk og legging av plastringsstein. Se kapittel 4.5 i NVE veileder 4/2009 Veileder for dimensjonering av erosjonssikringer av stein for dimensjonering av geosyntet.

Utvasking

Utvasking under plastringen kan få stor betydning for stabiliteten til sikringstiltaket. Krav til utforming av filterlaget er derfor nødvendig å ta hensyn til. I figur 16 kan du se et eksempel på utvasking som har ført til en mindre skade på plastringen. Det må gjennomføres en vurdering og beregning av porevolum i filterlaget, filterlagets indre stabilitet og tykkelse på filterlag, se kapittel 4.4 i NVE veileder 4/2009 Veileder for dimensjonering av erosjonssikringer av stein og kapittel 3.4 i NVE veileder 4/2012 Veileder for fyllingsdammer.

Noen ganger kan en praktisk løsning være å benytte samfengte steinmasser med tilpasset gradering og tykkelse som filter- og justeringslag.

Større åpninger i plastringsfugene "plugges" med tilpasset stein for å redusere sårbarheten for utvasking av filterlaget.

I prosjekteringsfasen er det viktig å tenke på utførelsesfasen. Se modul F3.203: Plastring – Utførelse for viktige arbeidsoperasjoner du må tenke på når du prosjekterer. Som en del av prosjekteringen skal det inngå en plan for sikkerhet, helse og arbeidsmiljø (SHA-plan) som beskriver hvordan risikoforholdene i prosjektet skal håndteres. Se fase 2: Prosjektering av tiltak mot flom og erosjon.

Du må tilpasse prosjekteringen til krevende stedlige forhold. Eksempler på krevene forhold er høy vannføring, sterk strøm, grunnforhold/ustabil elvebunn, tilkomst med maskin, nok plass til å arbeide og så videre. I noen tilfeller finnes det bare én måte å komme til med maskin på grunn av krevende stedlige forhold. Hvor dette er tilfelle, må du tilpasse prosjekteringen av tiltaket til situasjonen.

Krevende stedlige forhold kan løses ved at:

• Plastringstein legges mot strømretningen (anbefalt løsning).
• Plastringstein legges med strømretningen (ved for eksempel utfordrende tilkomst).
• Gravemaskin står på topp elvekant/terreng og legger plastringstein mot elvekant fra ovenfra (ved for eksempel sterk strøm, høy vannføring, grunnforhold i elva med mer). Se figur 17.
• Gravemaskin står i elva og legger plastringstein mot elvekant (anbefalt løsning). Se figur 18.
• Behov for adkomstvei i elva.
• Stein må tilkjøres fra motsatt elvebredd (krever høyere aktsomhet ved steinutlegging og er avhengig av kryssing av elva på lav/moderat vannføring).
• Stein låses mot berg i elvebunnen i stedet for å grave ned, se video 1.

Du kan lese mer om adkomst og anleggsvei i modul F3.001: Adkomst for utførelse av sikringstiltak i vassdrag.

Video 1: Filmen viser hvordan etablere plastring uten fotgrøft. (Video: NVE, YouTube)

Det er viktig å gjennomføre arbeidene til riktig tid i forhold til vannføring, grunnforhold og miljøhensyn. For de fleste anleggsoperasjoner i rennende vann bør perioder med høy vannføring eller flomvannføring unngås. Se kapittel 9.2 i Vassdragshåndboka (NVE, 2010) for mer informasjon.

Prosjektering og bygging av vassdragsanlegg byr på spesielle utfordringer sammenlignet med andre typer anleggsarbeid fordi en ofte må utføre arbeid i rennende vann, og fordi grunnforholdene i og langs vassdrag i mange tilfeller er dårlige. Erosjon, flom, isgang og skredfare kan skape store utfordringer for sikkerhet under anleggsarbeidene.

Adkomst med steinmasser til sikringsområdet og hvordan disse blir brakt på plass i sikringstiltaket, må vurderes og beskrives i prosjekteringen. Spesielt ved korte sikringsanlegg (eventuelt parseller) kan det være aktuelt å benytte tele/frost for utkjøring av stein til elvekanten. Eventuelt at grunnmassene er såpass faste at de tåler transport uten tele. Forholdene på stedet kan avgrense hvor gravemaskinene kan kjøre og arbeide, og avgjør dermed hvilken arbeidsmetode som kan legges til grunn for legging av stein og andre maskinarbeider. Figur 19 viser plastringsarbeid under anlegg. 

Du kan bygge opp et kostnadsoverslag på mange måter. Et detaljert overslag kan for eksempel bygges opp med grunnlag i NS 3420 Beskrivelsestekster for bygg, anlegg og installasjoner. Dette er en av de viktigste standardene innenfor bygg- og anleggsnæringen. Den brukes til å utarbeide beskrivelser og mengdelister i forbindelse med konkurransegrunnlag, kalkulasjon av forespørsler og under utførelses- og avviklingsfasen av byggeprosjekter. Den brukes også i en del sammenhenger i drifts- og vedlikeholdsfasen og ved restaurering og rehabilitering av bygg og anlegg.

Et grovere overslag kan bygges opp etter erfaringsbaserte priser fra markedet og satt inn i en mer grovmasket inndeling som kan være hensiktsmessig.

Kostnadsoverslaget blir ofte estimert før du utlyser saken på anbud, for å være grunnlag for finansieringen av prosjektet. Overslaget er altså ikke nødvendigvis en kontraktssum.

Ved tiltak i vassdrag kan uforutsett flom og erosjon i tidsrommet mellom prosjektering og utførelse påvirke kostnadene. For eksempel kan flom hindre fremdrift eller føre til bruk av mer masser for å opprettholde fremdriften. Erosjon kan føre til endringer i profilene og dermed endre de forutsetningene som ble lagt til grunn under prosjekteringen. Det kan være hensiktsmessig å vurdere om kostnadsoverslaget bør ta ekstra høyde for denne type uforutsette forhold.

Disse modulene utdyper noen temaer som er relatert til modulen over:

• Modul F0.101: Miljøtilpassing av sikring i vassdrag
• Modul F1.001: Flomberegning
• Modul F1.002: Hvordan lese et vassdrag? – Grunnleggende vassdragshydraulikk. 
• Modul F1.003: Hydraulisk analyse og vannlinjeberegning
• Modul F1.200: Mulige tiltak mot erosjon
• Modul F2.001: Beregning og valg av steinstørrelse i erosjonssikringer 
• Modul F2.003: Belastninger fra is og drivgods på sikringsanlegg
• Modul F2.004: Fundamentering av sidesikring i vassdrag
• Modul F2.204: Terskler og bunnforsterkning av løsmasser – Prosjektering
• Modul F2.301: Flomvoll – Prosjektering
• Modul F3.001: Adkomst for utførelse av sikringstiltak i vassdrag
• Modul F3.203: Plastring – Utførelse
• Modul F4.200: Erosjonssikring med stein – Forvaltning, drift og vedlikehold

Norsk Klimaservicesenter (2020) Gjør deg klar for fremtidens vær. Tilgjengelig fra: https://www.klimaservicesenter.no/ (Hentet: 23. mars 2020).

NS 3420 Beskrivelsestekster for bygg, anlegg og installasjoner (NS 3420:2019). Standard Norge.

NVE (2009) Veileder for dimensjonering av erosjonssikringer av stein. Veileder nr. 4/2009. Oslo: Norges vassdrags- og energidirektorat.

NVE (2012) Veileder for fyllingsdammer. Veileder nr. 4/2012. Oslo: Norges vassdrags- og energidirektorat.

NVE (2010) Vassdragshåndboka - Håndbok i vassdragsteknikk. red. Fergus, T, Hoseth, K. A, Sæterbø, E. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.

Statens vegvesen (2000) Håndbok V224 – Fjellbolting. Vegdirektoratet.