A.1.8 Vind

Derfor blåser det gjennomgående mest om vinteren når temperaturforskjellen er størst mellom ekvatorstrøkene og polarområdene, og mellom kalde landområder og det tempererte havet.

Den mer direkte årsaken til vind er forskjeller i lufttrykket. Luften forsøker å jevne ut trykkforskjellene ved å flytte seg fra høyt til lavt trykk, men på grunn av jordrotasjonens avbøyende kraft, corioliskraften, vil luften avbøyes mot høyre på den nordlige halvkule. Vinden blåser dermed mot klokka rundt lavtrykk, og med klokka rundt høytrykk. Der de horisontale trykkforskjellene er store (isobarene ligger tett) er vinden sterk, mens der det er mindre trykkgradient er det svakere vind.

Den øyeblikkelige vinden vil alltid variere. I forbindelse med meteorologiske observasjoner og varsler gis vindens middelverdi for 10 minutter, som også ligger til grunn ved bruk av Beauforts vindskala. Tilhørende maksimale vindkast er definert som høyeste glidende middelverdi over 3 sekunder. Vindmålinger for værvarslings- og klimaformål skal gjøres 10 meter over bakken.

Når vi snakker om vindretning, mener vi den retningen det blåser fra. Over havet er vindretningen ofte tilnærmet geostrofisk, det vil si at den bare er styrt av balansen mellom corioliskraften og trykkgradienten, og har samme retning som isobarene. Men på grunn av friksjon mot bakken vil vinden avbøyes litt inn mot lavtrykket.

I fjellterreng er det derimot mange andre faktorer som virker inn på både vindens retning og hastighet. Både luftens stabilitet og vindhastigheten spiller inn på om luften blir presset over fjell, eller går rundt.

Nede i daler og fjorder vil vinden i mange tilfeller oppføre seg litt som en elv og følge retningen på dalen/fjorden. Hvis dalen/fjorden ikke har samme retning som den dominerende (geostrofiske) vindretningen, vil vinden ofte følge dalen/fjorden mot det området som har lavest trykk. Dette kaller vi for trykkdrevet kanalisering, og er illustrert på figuren neden.

Hvis det er små trykkforskjeller og typisk ved klarvær, kan det forekomme at tung kald luft “renner” nedover fra høyereliggende terreng mot lavereliggende terreng på grunn av gravitasjon. Dette kan både forekomme svært lokalt som svak “trekk” ned fra enkeltfjell, men også bli kraftigere, typisk ned fra høyfjellsplatå som store breer eller viddeområder. Vi kaller slike vinder for katabatiske vinder, og enkelte steder i verden kan slike vinder bli svært sterke og langvarige (f.eks piteraq og bora).

En annen effekt som påvirker vinden i fjellterreng er det vi kaller fjellbølger. Fjellbølger oppstår når luft presses over et fjellområde slik at det oppstår en ubalanse i atmosfæren som kan føre til bølge-effekter i luften. Fjellbølger trenger statisk stabile sjikt i et høydenivå i nærheten av, eller et stykke over, fjelltopphøyde for å dannes. Sterke statisk stabile sjikt, for eksempel inversjoner, er gunstige for å få dannet fjellbølger. Samtidig trenger man vind av en viss styrke på tvers av fjellet eller fjellryggen for å få dannet slike bølger. Formen på fjellet har også noe å si.

Det finnes ulike typer fjellbølger, noen av dem merkes ikke så godt nede på bakken, men kan gi utfordringer for f.eks flytrafikk. En fjellbølge-effekt som derimot merkes godt på bakken er såkalt fallvind, som kan gi svært sterk vind på le-siden av fjell. For å få fallvind må det være ganske sterk vind i fjelltopphøyde (helst på tvers av en fjellkjede), statisk stabil luft rundt eller over fjelltopphøyde, og avtagende vindhastighet høyere oppe i atmosfæren. Litt slake og brede fjell er gunstig for å generere fallvinder, mens vind over svært bratte fjell har en tendens til å skape levirvler og bli mer turbulent/kaotisk.