1.1 Systematisk snødekkeundersøkelse (SSU)

For å vurdere snødekkets egenskaper på en effektiv og strukturert måte brukes metoden systematisk snødekkeundersøkelse. Denne metode bygger på å:

1. identifisere svake lag i snødekket,
2. teste svake lag og overliggende snø og
3. bruker en prosessforståelse for å tolke resultatet og med hjelp av vær- og snødekkehistorikk overføre de punktobservasjoner man har til en vurdering som dekker et større område.
4. Ved flere svake lag i dekket, gjentas prosessen.

Det finnes i hovedsak fire ulike skredtyper: tørre og våte løssnøskred samt tørre og våte flakskred. Systematisk snødekkeundersøkelse fokuserer i hovedsak på flakskred, og da spesielt på tørre flakskred. Bruddmekanismen i tørre flakskred lar seg teste med standardiserte tester, noe som gjør vurderingen lettere.

For å finne svake lag trenger man ikke alltid å grave fullstendige snøprofiler: også kjappe groper og tester kan gi en forståelse for hva som er stabilt og instabilt i snødekket. Ved å grave flere kjappe profiler eller tester vil man få en større forståelse for hvor i terrenget det svake laget er. I tillegg brukes forståelse for hvordan værhistorikken har påvirket snødekket for å finne ut hvor i terrenget og snødekket faretegn og svake lag er å finne.

Tiden i felt skal brukes til å bekrefte eller avkrefte den teori eller forestilling man har om snødekket som kan formuleres ut ifra tidligere snøobservasjoner og observert eller varslet vær. Dette betyr at prosessforståelsen må tas i bruk allerede før selve turen. Grunnen til dette er at tiden sjelden rekker til å få en fullstendig oversikt over hele snødekket i alle himmelretninger, høydenivåer og deler av regionen, så forståelsen for snødekkets prosesser må brukes for å effektivisere arbeidet. Mer om hvordan en observasjonstur planlegges ut ifra en hypotese dekkes i seksjon 1.2.

Det svake laget testes for å finne ut om og hvordan det vil reagere på belasting. I nysnø- og fokksnølag involverer dette også ofte å bruke tester for å finne laget, da disse typene svake lag ikke alltid går å se eller føle i en profil. I disse tilfellene kan lille blokktest (seksjon 1.4.1) brukes for å identifisere laget.

I andre tilfeller er det åpenbart hvor det svake laget er, for eksempel om vi har et tydelig rimlag i snøen eller om det er tydelige faretegn og skred i terrenget. Da kan vi i stedet velge å bruke utvidet kompresjonstest (seksjon 1.4.2) eller propagation saw test (seksjon 1.4.3) for å teste og vurdere egenskapene til laget.

Når det svake laget er identifisert gjøres en vurdering av det gjennom å stille en rekke spørsmål:

• Går det svake laget lett til brudd?
• Er krystallene i det svake laget store?
• Ligger det svake laget nært overflaten, slik at det lar seg påvirke?
• Er det et flak ovenpå det svake laget som kan gjøre det mulig for et brudd å fortplante seg?
• Hvor lett er det å initiere et brudd i det svake laget?

Samlet skal informasjon om eventuelle svake lag, deres egenskaper og utbredelse sette observatørene i stand til å gjøre en kvalifisert vurdering av aktuelt skredproblem og en samlet vurdering av de aktuelle forholdene – en skredfarevurdering. For hvert svakt lag må man vurdere:

• lagets utløsbarhet,
• størrelse på skred som laget kan løse ut, og
• hvor utbredt utløsbarheten er.

Når disse spørsmålene er besvart kan man iblant komme fram til at det svake laget ikke utgjør et skredproblem, men terskelen for å ta med noe som et problem er lavere i feltobservasjoner enn i for eksempel et skredvarsel.

Når skredproblemene er definert kan disse brukes for å sette en faregrad.