Modul F1.100: Mulige tiltak for miljøtilpassing av eksisterende flom- og erosjonssikringsanlegg

Denne modulen forutsetter at du har satt deg inn i overordnet informasjon gitt i fase 1: Planlegging av tiltak mot flom og erosjon.

Mange av sikringsanleggene i Norge ble bygget på 60-, 70-, og 80-tallet. Anleggene ble på den tiden bygget med bratte sidekanter, ofte med helning 1:1,5, og med liten eller ingen hensyn til vassdragsmiljøet. Anleggene skulle være praktiske, og hensikten var å få vannet så raskt som mulig gjennom vassdraget. Gjennom årene har flere anlegg blitt undergravd eller svekket som følge av påkjenning fra vann og is. Ofte kan et reparasjonsbehov kombineres med en oppgradering av miljøtilstanden for anlegget.

I noen tilfeller er ikke sikringsbehovet lenger tilstede eller er endret, og man kan derfor se på løsninger hvor man fjerner eller nedjusterer sikringsanleggene for å bedre miljøtilstanden.

Sikringsanlegg kan ha ulike påvirkninger på vassdragsmiljøet. Inngrepene kan medføre fysiske endringer i elvens morfologi (form), sedimentsammensetning (stein, grus, sand, og så videre), kantvegetasjon (fjerning, endret flora), eller lokale hydrauliske forhold (vannhastigheter, vanndyp). Endringene kan påvirke flora og fauna, og elvetyper og areal kan reduseres eller gå tapt – dette vil kunne redusere bestanden av fisk og bunndyr.

I denne modulen gir vi eksempler på miljøtilpassing av eksisterende sikringsanlegg som samtidig ivaretar flom- og/eller erosjonssikring. Det er nødvendig med god kartlegging og planlegging for å sikre gode løsninger for både miljø og det sikringstekniske. Hvordan dette kan gjøres er beskrevet i fase 1: Planlegging av tiltak mot flom og erosjon. Denne modulen fokuserer på metoder som omhandler naturmiljø.​

For prosjektering, utførelse og forvaltning, drift og veldikehold av miljøtilpassing viser vi til oversiktssidene for:

• fase 2: Prosjektering av tiltak mot flom og erosjon
• fase 3: Utførelse av tiltak mot flom og erosjon
• fase 4: Forvaltning, drift og vedlikehold av tiltak mot flom og erosjon

Kartlegging som en del av planleggingsfasen er viktig for å finne riktig løsning ved miljøtilpassing av eksisterende sikringsanlegg. Det kan være mange brukere av et vassdrag med ulike interesser, samtidig som sikring mot flom og erosjon skal ivaretas. Ved kartlegging er det derfor viktig å først finne ut hva man ønsker å oppnå med et justert sikringsanlegg, og hvordan dette målet kan kontrolleres i etterkant. To viktige spørsmål man bør stille seg før tiltaket gjennomføres er: 

• Hva er målet?
• Hvordan kontrollerer vi i etterkant om det fungerer?

Metoder for å kartlegge vassdragsmiljø

Det finnes ulike metoder for kartlegging av vassdragsmiljø og naturmangfold. Noen metoder krever sertifisering og kurs, for eksempel kartlegging av naturtyper i Norge (NiN). Andre metoder er veiledende og henviser til god praksis. Noen metoder er praktisk tilpasset for å ta med ut i felt, mens andre krever bruk av datamaskin og spesiell programvare på kontoret. Ved valg av metode er det derfor viktig å tenke på hva man ønsker å oppnå og hva man skal bruke dataene til. Det vil også være viktig å vurdere om kartleggingen skal gjennomføres av en tredjepart for å ivareta eventuelle krav om objektivitet. Ved kartlegging av vassdrag som grunnlag for ulike sikringstiltak vil det i tillegg til å kartlegge miljø og naturmangfold være viktig å kartlegge hydrologiske og morfologiske forhold. Forstå de naturlige fysiske prosessene knyttet til vannets evne til å transportere grus og stein er grunnlaget for å velge miljøtilpassede sikringstiltak.

Eksempler på god praksis og sentrale veiledere knyttet til kartlegging, inkludert forslag til tiltak, er Tiltakshåndbok for bedre fysisk vannmiljø. Håndboken formidler kunnskap om tiltak til forbedring av fysisk miljøtilstand i bekker og elver. Videre, for kartlegging av naturtyper se veiledere henvist til på Miljødirektoratets side om naturkartlegging. For å kartlegge hindringer for laks og forslag til miljøtiltak i regulerte vassdrag, se Håndbok for miljødesign i regulerte laksevassdrag utgitt av Norsk Institutt for Naturforskning. Norsk Standard utviklet i 2020 en veileder for å vurdere hydromorfologiske egenskaper til elver NS-EN 14614:2020. 

Ved miljøtilpassing av eksisterende sikringsanlegg anbefales det som minimum å samle inn informasjon om hvilke miljøverdier som finnes i området, hvilken type sikringsanlegg som skal miljøtilpasses, hvordan det fungerer i dag og hvilke miljøutfordringer det gir.

Eksempler på viktige miljøverdier er sårbare naturtyper og rødlistarter, samt allmenne interesser som fiske, friluftsliv og kulturminner. Ved kartlegging kan kunnskapsinnhentingen med fordel deles inn i forhold til type sikringsanlegg, vannføring og morfologi, og naturmangfold og allmenne interesser. Eksempler på tema som bør undersøkes er gitt nedenfor:

Om sikringsanlegget:

• type sikringsanlegg og hva det sikrer
• byggemateriale og grunnforhold
• teknisk tilstand
• skade på sikringsanlegg

Vannføring og elvemorfologi:

• vannføringsforhold som lavvannføring, middelvannføring og flomstørrelser
• sediment- og erosjonsforhold
• steinstørrelser og områdegeologi

Naturmangfold og allmenne interesser:

• sårbare naturtyper og rødlistarter
• fiske og friluftsliv
• negativ påvirkning på miljøet fra dagens sikringsanlegg
• muligheter for utbedring/miljøtilpassing

En slik kartlegging kan med fordel settes inn i et standardisert skjema eller som en mal for bruk på andre anlegg. En fordel med en slik registrering er at tiltakene enkelt kan evalueres og prioriteres i etterkant, og erfaring deles.

NVE har gjennom mange år jobbet med miljøtilpassing av eksisterende sikringsanlegg i Norge. Videre i denne modulen vil vi gi eksempler på forskjellige tiltakstyper vi har gjennomført, og gir tips til planlegging og utførelse av det fysiske tiltaket.

Nedenfor er det listet opp en rekke mulige tiltak for å oppgradere miljøtilstanden for et eksisterende sikringsanlegg.  Videre utover i modulen går man nærmere inn på de enkelte tiltakene:

• knuse og omplassere store steiner
• tildekke med elvegrus
• tildekke med stedlig vegetasjonsdekke
• vegetere med vier
• slake ut bratte skråninger
• fjerne vandringshinder for fisk
• åpne gamle elveløp
• flere løp – bygge øyer
• steingrupper
• fjerne sikringsanlegg

Dette er en metode/løsning som gir bedre stabilitet og sikrere tilgang til vassdraget, tilpasser anlegget terrenget rundt, og gjør det mindre dominerende i landskapet.

Det gamle sikringstiltaket mot Reisaelva ved Røyelen hadde gjennom mange tiår blitt slitt og undergravd. Sikringsanlegget fremsto likevel som overdimensjonert med mange store steiner i toppen av anlegget, slik som vist i figur 1 og figur 2. For å nedtone dimensjonene, og for å bedre stabiliteten og funksjonen av sikringen ble det besluttet å flytte de største steinene ned i foten av anlegget og knuse større steiner med hydraulisk hammer, dette er illustrert i figur 1 og figur 3. Til slutt ble det lagt vekstmasser på toppen av anlegget for etablering av vegetasjon.

Tips til utførelse

Her er en liste med tips når man skal utføre endringer i et slikt anlegg:

• Det bør brukes gravemaskin med stor rekkevidde slik at steinmassene kan legges godt ut i elva.
• De største løse steinene legges ut i foten av sikringsanlegget.
• Det er viktig å stille opp gravemaskinen slik at den ikke står for nært et undergravd sikringsanlegg, da det kan være fare for at grunnen gir etter.
• For å ha kontroll på stabiliteten må maskinfører føle seg frem under vann for å sjekke at det ligger steiner i foten av anlegget.
• Store steiner som ligger inne i steinfyllingen kan deles med hydraulisk hammer.
• Prøve å oppnå en helning på anlegget så nært 1:2 som mulig eller så slakt som mulig.
• Det bør legges vekstmasser i overkant for etablering av vegetasjon.

Mange eldre og nye sikringsanlegg kan med fordel mettes med elvegrus. Dette gjør at sikringsanlegget bedre faller inn i terrenget rundt. Ved metning av eksisterende sikringsanlegg fylles hulrommene mellom de sprengte steinmassene slik at anlegget får et mer naturlig utseende, samt at det blir mer farbart. Et slikt tiltak gjelder både for plastrede sidesikringer og der det er benyttet ordna steinlag.

Det bør legges elvegrus over hele av anlegget, se figur 4. Ved neste større flom vil det naturlig bli vasket bort stein i nedre del av anlegget, men det vil fortsatt ligge en del stein i hulrommene mellom de største steinene.

Når det gjelder vassdrag som er viktig for oppvekst av anadrom laksefisk, bør man kunne mette hulrom i øvre del av sikringsanlegget (ned til vannstand ved middelvannføring). Hulrom i nedre del av anlegget brukes gjerne som skjulplass for større ungfisk (>2 år). Dette gjelder spesielt vassdrag med ensartet, fint substrat, hvor mangel på skjulplasser er en medvirkende årsak til lav bestand av laks.

NVE har ofte gjort dette i forbindelse med grusuttak fra elvene etter store flommer, eller brukt oppgravde grusmasser direkte fra elva, se figur 5.

Tips til utførelse

Elvegrusen blir tilkjørt av hjullaster eller dumper/lastebil og tippet over kanten. I mindre elver kan grus graves direkte fra elva og legges over steinmassene. Det er best å bruke nylig avsatt elvegrus som ikke er dekt med vann. Det er viktig å ikke bruke grusmasser fra elva som er leverom for dyr, for eksempel gyteområder for fisk. 

Gravemaskin med god nok rekkevidde legger elvegrusen over sprengsteinen i anlegget og presser elvegrusen godt ned mellom de større steinene. Det er viktig at elvegrusen ikke «pusses», men legges litt rufsete.

På noen sikringsanlegg er det mulighet for å hente vegetasjonsdekke direkte fra terrenget innenfor sikringsanlegget. Dette er et effektivt og relativt billig tiltak for etablering av vegetasjon på sikringsanlegget. NVE har brukt denne metoden på flere eksisterende gamle sikringsanlegg hvor vegetasjon ikke er etablert. Figur 6, 7 og 8 viser et eksempel fra Tanaelva ved Valjok i Karasjok kommune.

For å unngå utvasking og erosjon av lett eroderbare masser som legges oppå de gamle sikringsanleggene, bør det legges vegetasjonsdekke i overgangen mellom vannspeilet ved middelvannføring og opp til ca. vannstand ved middelflom, se figur 9. I overkant kan man legge finere, vegetasjonsrike masser.

Det er veldig viktig at grunneier er innforstått med denne metoden før oppstart, det kan virke som et ødeleggende tiltak, men all erfaring viser at vegetasjonen innenfor anlegget raskt blir reetablert.

Avhengig av oppbyggingen til erosjonssikringsanlegget vil det variere, hva slags type vegetasjon som vil etablere seg på en god måte og hvilke vegetasjonstyper som er ønskelige. Dette må av klares i hvert tilfelle, gjerne sammen med naturfaglig og vassdragsteknisk kompetanse. Gjennom et tett vegetasjonsdekket vil det hydrauliske tverrsnittet for elva bli noe redusert og en trenger å sjekke at elva fortsatt vil ha tilstrekkelig kapasitet. Eventuelt behov for skjøtsel må også være avklart i forkant. Visse typer vegetasjon kan skade underliggende sikringstiltak og må derfor unngås, for eksempel trær med dype røtter i kombinasjon med sikringstiltak med geotekstiler eller flomvoller med tette kjerner.

Tips til utførelse

Gravemaskin med god rekkevidde flekker av flak med vegetasjonsdekke med lengde 2–2,5 meter og i skuffebredde fra terrenget innenfor. Dette kan gjerne gjøres med en bred pusseskuffe.

Det er viktig å beholde ca. 0,5 meter torvdekke i buffersonen mot sikringsanlegget, slik at man unngår erosjon fra overflateavrenning fra terrenget innenfor.

Flakene legges forsiktig ned mot vannspeilet, med flaklengden normalt på elva. På den måten blir det et sammenhengende vegetasjonsdekke fra vannkanten og 2–2,5 meter opp fra vannspeilet.

I overkant av flakene kan det legges vegetasjonsrike masser, sand eller grus for raskere etablering av vegetasjon. Det er viktig at dette laget er relativt tykt slik at det holder på fuktigheten.

I etterkant kan det stikkes ned vierstiklinger. Dette har NVE god erfaring med og har registrert gjenvekst på opptil 90%. Et eksempel på dette er vist i figur 8. Mer om vierstiklinger lenger bak i denne modulen.

Mange av de gamle sikringsanleggene har bratte skråninger og er farlige å bevege seg i. Noen har også erosjonsskader i foten. Slike skråninger kan med fordel slakes ut, se figur 10. Anlegget forsterkes og bør tilføres vekstmasser for etablering av vegetasjon. Det vil ofte være behov for ytterligere steinmasser i en slik ombygging. Anlegget blir tilpasset terrenget rundt og faller mer naturlig inn i omgivelsene.

Tips til utførelse

• Til dette arbeidet trengs en relativ stor gravemaskin.
• Jord- og torvmasser legges til side for bruk oppå ny steinfylling.
• Steinmassene i det bratte sikringsanlegget graves opp og legges til side. De største steinene legges ned i foten av anlegget for å forsterke fotfyllingen.
• Løsmassene under gammelt sikringsanlegg graves bort slik at ny helning ikke er brattere enn 1:2.
• Det er viktig at fotfyllingen forsterkes med stor stein, størrelse på steinene bør være slik som de største steinene i det eksisterende anlegget.
• Ny erosjonssikring etableres i den nye slakere skråningen, det vil kunne være behov for ytterligere steinmasser, se modul F3.201 Ordna steinlag, sidesikring – utførelse for sortering og legging av steinmasser i et sikringsanlegg.
• Jord- og torvmasser legges til slutt oppå steinmassene for rask etablering av vegetasjon.

NVE har gjennom mange år brukt vierstiklinger for raskere å etablere vegetasjon på nye og gamle sikringsanlegg. Etablering av viervegetasjon på sikringsanleggene er positivt for både funksjonen til sikringsanlegget, ved at buskene senker vannhastigheten under flom og dermed reduserer erosjonspåkjenningen, og som skjul for fisk og insekter. Både Salix phylicifolia (grønnvier) og Salix myrsinifolia (svartvier) er arter som fungerer godt og det er god gjenvekst av de buskene som blir klippet ned.

Det er viktig at det er vekstmasser på anlegget hvor det skal settes ned vierstiklinger. Dette kan typisk være på strekninger der det er lagt ut vekstmasser oppå sikringsanlegget, eller at det er vegetasjonsmasser på anlegget fra tidligere. Vierstiklingene hentes fra vegetasjon i nærheten, og kappes opp i lengder på ca. 30 centimeter.

Tips til utførelse

Når en skal skjære stedlige viestiklinger bør de være 1– ​2 cm i diameter og kuttes med en kraftig hagesaks. Det kan være en fordel å sette ned "kvistene" på høsten. Om de settes ned på sommeren, må alle blader fjernes siden kvistene ikke har røtter og dermed ikke kan suge opp fuktighet til bladene. Bruk en bøtte eller lignende for å samle stiklingene i.

Når en skal sette ned kvistene, må den tykke enden ned. Dette er viktig for at vierstiklingen skal få røtter. Stiklingene skråkappes i nedre ende, butt i øvre ende. Det vil da være lettere å plante i rett retning. De settes ca. 2/3 lengde ned i bakken, slik at ca. 20 cm er i bakken og 10 cm stikker opp, se figur 11. Stiklingen settes ned med ca. 1 meters mellomrom.

Dette arbeidet kan med fordel gjennomføres på senhøsten. Om bakken er hard kan det brukes spett for å lage hull. Stiklingene vil da gå i dvale og røttene vil begynne å utvikle seg naturlig neste vår. Figur 12 og 13 viser et eksempel fra Valjok i Karasjok kommune der metoden er brukt. 

Mange terskler danner vandringshinder for fisk. Terskelkronen ble ofte bygget helt flat slik av vannet i elva blir fordelt ut over hele tverrsnittet. Slike terskler kan ofte med enkle midler justeres slik at fisk igjen kan vandre opp elva.

Det du må få til er at det blir dannet en renne med jevnt strømmende vann over terskelen. Fisken vil søke til denne strømmen og vil kunne ta seg opp terskelen.

Terskelen i Hanaelva på figur 14 dannet et vandringshinder for sjørøye. Her ble to steiner i det øverste steinlaget på terskelen fjernet slik at vannet samlet seg i denne åpningen. Figur 15 viser en prisnippskisse over hvordan dette kan utføres. 

Tips til utføreslse

Det er viktig å ikke skade resten av terskelen. Derfor bør en bruke en gravemaskin med stor nok rekkevidde. Hydraulisk klype er best egnet fordi en trenger å løfte og justere en og en stein. Pusseskuffe med tilt og motor kan også brukes.

Mange av de gamle sikringsanleggene ble bygget som kanaler gjennom strekninger med meandrerende elveløp. De nye tilgjengelige arealene ble ofte tatt i bruk av landbruket. Noen plasser derimot ligger de gamle elveløpene fremdeles tilgjengelig, som vist på figur 16. NVE har flere plasser åpnet opp sikringsanleggene slik at vann igjen kan strømme inn i de gamle løpene. Dette kan gjøres der det ikke er fare for skade som følge av flom, der områdene bak sikringsanleggene tåler at det til tider kommer mer vann enn det har gjort på mange år.

Det må være kontroll på vannstrømmen inn i de gamle elveløpene. Dette kan gjøres ved å legge rør eller kulverter med begrenset kapasitet eller å åpne opp sikringsanlegget med en smal åpning slik at vannstrømmen inn kontrolleres. Det er likeså viktig å åpne opp slik at vannet kommer ut i hovedelva lenger nede, det må være samsvar mellom inn og utløp, slik at ikke vannstanden i sideløpet blir unaturlig høy.

Når NVE har åpnet opp sikringsanleggene, har vi ofte opplevd at det lett avlagres masser i innløpet. Særlig under høy vannføring danner det seg bakevje ved innløpet. Når vannstanden synker, ligger det masser og sperrer innløpet. Det er derfor viktig å lage en innløpskonstruksjon som gjør at det er strømmende vann gjennom innløpet på alle vannstander. Vi har derfor ofte lagt ut steiner i elva for å styre en vannstrøm inn i sideløpet. Vi anbefaler at denne styringen legges med ca. 30⁰ mot strømmen, se figur 16, det vil da bli en fin vannstrøm inn gjennom åpningen i sikringsanlegget.

Modul F2.307: Flomavledning med avlastende tiltak – Prosjektering beskriver blant annet ekstra sideløp som tiltak. Der finner du også hvordan du kan dimensjonere sideløpet og mer info for å prosjektere inn- og utløp.

Tips til utførelse

Ved åpning av sikringsanlegget (ikke rør eller kulvert) graves steinene i erosjonssikringslaget bort og legges til side. Oppfyllingsmassene graves opp og arronderes med terrenget på innsiden av åpningen. De oppgravde steinmassene brukes så til å erosjonssikre innløpet slik at det ikke oppstår erosjon gjennom fyllingen. Det legges en større stein i bunnen som bunnterskel for å hindre bunnerosjon. Så legges de neste steinene slik at det er en smal definert åpning, se figur 17. Denne åpningen skal sørge for at det er en relativ sterk vannstrøm inn også ved lav vannføring som forhindrer sedimentasjon. Videre legges erosjonssikringen opp med helning 1:2. Så legges større stein ut i elva for å styre vannstrømmen inn mot åpningen.

Området mellom inn- og utløpet bør ligge mest mulig urørt, her vil vannet selv finne seg løp. Vi har likevel noen ganger måtte gå inn å definere vannløpet.

Utløpet legges på skrå ut gjennom fylling og erosjonssikringsanlegget, her er det normalt ikke problem med avlagring, vannstrømmen vil holde utløpet åpent. Det er viktig å ikke skape vandringshinder for fisk.

Adkomsten til slike områder kan være vanskelig. Ved utførelsen kan det med fordel brukes en liten gravemaskin for å unngå for store spor i terrenget.

I kanaliserte elver kan det være en fordel å splitte opp vannstrømmen med å lage en øy. Dette vil bryte opp kanalpreget og kunne skape strømmer og bakevjer som er bra for livet i elva. Også her er det viktig at flom- og erosjonssikkerheten i området ivaretas. Kapasiteten i elveløpet må ikke bli dårligere slik at uheldig flomskader kan oppstå. Om elvekorridoren ikke er stor nok, må elveløpet utvides slik at vannet får stor nok plass. Figur 18 viser en prinsippskisse for hvordan det kan utføres. 

I Bognelva i Alta kommune var det mulighet for å utvide elveløpet over en strekning på ca. 200 m, se figur 20. Her lå en del av et gammelt elveløp like innenfor dagens erosjonssikringsanlegg.

Erosjonssikringsanlegget ble flyttet ca. 40 meter bort fra elva. De oppgravde massene ble lagt ut som ei øy midt i elva. Oppstrøms ende av øya ble erosjonssikret med sprengt stein som ble hentet fra det gamle erosjonssikringsanlegget. Øya ble laget avlang og dråpeformet slik at erosjonskreftene ikke skulle virke for hardt på øya. For at vegetasjonen skulle etablere seg raskt på øya, skulle det settes ned busker fra omkringliggende vegetasjon. Maskinfører satte heller ned syv høye gråortrær, ikke helt etter planen. I etterkant har dette likevel fungert veldig bra, gråor setter rotskudd. De syv trærne har nå satt hundrevis av små skudd over hele øya, mens de syv modertrærne nå er i ferd med å råtne og falle ned. Like nedstrøms øya er det nå dannet en kulp.

Tips til utførelse

Det er greit å bruke en relativ stor gravemaskin til slikt arbeid, og gjerne en dumper. Her skal ganske mye masse flyttes.

Trase for det nye sikringsanlegget ordnes og planeres klar for legging av erosjonssikring. Om skog må ryddes bort, er det viktig å avklare dette med grunneier.

Det er viktig at det graves god fotgrøft for fundamentering av sikringsanlegget, se modul F2.201: Ordna steinlag, sidesikring – Prosjektering og modul F2.004: Fundamentering av sidesikring i vassdrag. 

Steinmassene i det gamle erosjonssikringslaget graves opp og legges på plass i ny trase, det er viktig at de største steinene sorteres ut og legges nederst i anlegget se modul F3.201: Ordna steinlag, sidesikring – Utførelse for tips til utførelsen.

Terrenget utenfor det nye sikringsanlegget graves bort og legges i den nye øya ute i elva. For at ikke øya skal vaskes bort under stor flom, er det viktig at den lages så høy at den ikke blir overtoppet under flom.

I oppstrøms ende av øya legges erosjonssikring med stor nok steinstørrelse.

Om det er lett eroderbare masser i det "nye" elveløpet, kan det legges en bunnsikring i oppstrøms og nedstrøms ende, se modul F2.204: Terskler og bunnforsterkning av løsmasser – Prosjektering.

I elver med steril og unaturlig elvebunn etter kanalisering og omfattende sikringsarbeider kan det legges ut steingrupper i elva for å skape et mer variert strømningsmønster og skjul- og oppvekstplasser for fisk.

NVE har ofte brukt plassering av stein som vist i prinsippskissen i figur 20. Steinene må være så store at de står stabilt i elva, at ikke vann og is flytter dem. Du kan se etter hvor stor de største steinene som ligger i elva i dag er, og ikke legge ut steiner som er mindre enn disse. Steinene trenger ikke å stikke opp over vannoverflaten ved normal vannføring. Lengst oppstrøms legges steinen med lengdeaksen i strømningsretningen. I steingruppene videre nedstrøms kan den første steinene ligge på tvers, men den steinen lengst nedstrøms legges med lengdeaksen i strømningsretningen. Prinsippet er at steinene skal låses mot hverandre, og at vannstrømmen i elva skal forflyttes sidelengs mellom steinene.

Tips til utførelse

• Stor stein som skal legges ut må ofte tilkjøres. Det er da viktig å ha en grei adkomst ned til elva, eller i elva.
• Steinene kan fraktes med tilgjengelig utstyr, men bør legges på plass med gravemaskin, figur 21.
• Gravemaskinen må være så stor at den klarer å løfte steinene, og at den kan kjøre i elva med noe vannføring, figur 22.
• Det er viktig å ha kontroll på vanndypet, dette kontrolleres fortløpende av maskinfører med stikka på gravemaskinen.
• Det går fint å bruke en vanlig graveskuffe til dette arbeidet, særlig om steinene er stor, men det er også greit å bruke en klype om den er sterk nok.

En del sikringsanlegg ble bygget for å unngå "uheldig" erosjon, sikre dyrka mark, utmark, vedskog og beiteland. Endret arealbruk gjør at noen av disse anleggene ikke lenger er nødvendig. For å gjenopprette miljøtilstanden i vassdraget, kan slike anlegg med fordel fjernes. Sikringsanlegg som er slitt og ødelagt må vedlikeholdes, eller kan med fordel tas bort. I moderne vassdragsforvaltning ønsker vi å gi elva plass til å utvikle seg mest mulig naturlig. De gamle sikringsanleggene ble lagt helt inntil vannstrengen, og dermed flyttes anleggene for å gi elva nok plass til naturlige prosesser. Figur 23 viser dette prinsippet.

NVE har siden 2012 fjernet mange slike sikringsanlegg blant annet i Altaelva i Alta kommune. Andre plasser kan det være aktuelt å fjerne sikringsanlegget for å gi elva mer plass, slik at de naturlige elveprosessene med flom, erosjon og meandrering igjen kan skje. NVE har gjennomført slike tiltak blant annet i Bognelva, Julelva, Hanaelva og Kvalvikelva i Troms og Finnmark.

Tips til utførelse

Utførelse i høy skråning

Det som er viktig å tenke på, er adkomsten ned til sikringsanlegget, mange plasser kan den opprinnelige veien være borte. Figur 24 viser ei prinsippskisse over et sikringsanlegg uten den opprinnelige anleggsveien. Steinmassene som tidligere var kjørt til elva skal nå kjøres bort.

Steinmassene bør graves opp med gravemaskin. Ved fjerning av sikringsanlegg i og langs elvestrekninger med høy elvebredd bør det lages adkomst langs elva med steinmassene i sikringsanlegget. Figur 25 viser prinsippet med hvordan en kan lage en anleggsvei av massene. Det er en fordel om slikt arbeid gjennomføres på lav vannstand og gjerne på vinterstid.

Steinmassene legges ned på nivå med aktuell vannstand slik at det dannes en adkomstvei langs elva. Adkomstveien bør være minimum 5 meter bred, og ligge ca. 0,5 meter over vannspeilet, se figur 25 og 26. Det er veldig viktig å ha kontroll med dybden utenfor adkomstveien, dette må gjøres fortløpende med gravemaskinen. Maskinfører føler seg fram under vann for å kontrollere at skråningen til adkomstveien er solid. Helningen på fylling under vann skal ikke være brattere en 1:1.

Steinmassene i adkomstveien graves så opp og kjøres bort i godkjent lager. Det er viktig å få med seg alle steinmasser, du kommer aldri tilbake med gravemaskin til dette området. Elvebredden arronderes fortløpende. Se figur 27 for hvordan det ser ut etter bortkjøring av stein. Om elva er dyp er dette et risikofylt arbeid. Det er derfor viktig at entreprenøren og maskinføreren har gjennomført sikker jobbanalyse og risikovurderinger og at dette følges opp daglig.

Utførelse i lav skråning

På elvestrekninger med lavere skråning kan det la seg gjøre å stå på toppen av skråningen med gravemaskin og grave opp steinmassene. Dette er et sikrere og mindre risikofylt arbeid, men det er likevel viktig å ha kontroll på skråningskanten. Dette er illustrert i figur 28 under.

Det vil kunne oppstå omfattende erosjon de første årene etter at anlegget er fjernet, figur 29. Etter noen år vil elva stabilisere seg og få en naturlig erosjonskant, figur 30. Det er derfor viktig å måle inn elvebredden med GPS like etter at steinmassene er fjernet, for på den måten senere kunne dokumentere erosjonsutviklingen.

Evaluering av tiltak er viktig som en del av læring og forbedringsarbeid. For å evaluere er det nødvendig å dokumentere hva som er gjennomført av endringer og tiltak, samt overvåke anlegget i ettertid for å samle inn kunnskap og erfaringer. Denne informasjonen bør evalueres opp mot de målene som ble satt for miljøtiltaket. Man vurderer altså hvordan anlegget fungerer opp mot de miljømålene som ble satt i utgangspunktet. Eventuelt kan det være aktuelt å justere deler av tiltaket hvis målene ikke nås.

Et eksempel på evaluering er å gjennomføre en befaring av tiltakene etter første vårflom, og en mer detaljert kartlegging etter tre til fem år. Til befaringen er det en fordel å inkludere personer med både miljøkompetanse og teknisk kompetanse, og gjerne involvere lokalkjente. Det kan også anbefales å bruke drone for å fotografere og/eller filme tiltaksområdet. Hvis drone brukes, så anbefales det å filme før og etter tiltak, og gjerne under utførelse også. Det er også viktig at dronebildene koordinatfestes (georefereres) for senere bruk (kart, tekniske tegninger, beregninger med mer).

Husk – hvis evaluering ikke planlegges fra starten av, vil det ikke være mulig å vurdere om tiltaket er vellykket eller kun fører til ytterligere skade. Tenk fasene "Mål-gjennomføring-overvåking" som grunnlaget for evaluering og læring.

Disse modulene utdyper noen temaer som er relatert til denne modulen:

• Modul F2.004: Fundamentering av sidesikring i vassdrag
• Modul F2.201: Ordna steinlag, sidesikring – Prosjektering
• Modul F2.204: Terskler og bunnforsterkning av løsmasser – Prosjektering
• Modul F2.307: Flomavledning med avlastende tiltak – Prosjektering
• Modul F3.201: Ordna steinlag, sidesikring – Utførelse
• Modul F3.201: Ordna steinlag, sidesikring – Utførelse

Forseth, T. & Harby, A. (red.) (2013) Håndbok for miljødesign i regulerte
laksevassdrag. - NINA Temahefte 52. Side 1-90.

Miljødirektoratet (2022) Naturkartlegging. Tilgjengelig fra: https://www.miljodirektoratet.no/ansvarsomrader/overvaking-arealplanlegging/naturkartlegging/ (Hentet: 13.05.2022)

NORCE (2018) Tiltakshåndbok for bedre fysisk vannmiljø: God praksis ved miljøforbedrende tiltak i elver og bekker. NORCE LFI rapport nr. 296. NORCE Bergen. ISSN 1892-8889.

---

Du kan lese mer om miljøtilpassing langs vassdrag i følgende litteratur: 

BioForsk (2006) Gjenåpning av lukka bekker– mange positive effekter. Rapport 1(28)/06. Ås: BioForsk.

NIBIO (2017) Effekt av buffersoner - på vannmiljø og andre økosystemtjenester. Rapport 3(14). Norsk institutt for bioøkonomi.

NIBIO (2020) Kantsoner med ulik vegetasjon - resultater fra BUFFERKLIMA prosjektet. NIBIO faktaark. Ås: Norsk institutt for bioøkonomi.

NIBIO (2020) Miljømål og tiltak i sterkt modifiserte vannforekomster i jordbruksområder. Rapport 6(109). Ås: Norsk institutt for bioøkonomi.

NIBIO (2022) Veileder for miljø- og klimatiltak i landbruket. Tilgjengelig fra: https://www.nibio.no/tema/miljo/tiltaksveileder-for-landbruket (Hentet: 13.05.2022)

NVE (2014) Reestablishing vegetation on interventions along rivers. Rapport nr. 29/2014. Oslo: Norges vassdrags- og energidirektorat.

NVE (2019) Kantvegetasjon langs vassdrag. Veileder nr. 2/2019. Oslo: Norges vassdrags- og energidirektorat.

Skogsstyrelsen (2021) Fysisk restaurering av akvatiska miljöer. Rapport nr. 3/2021. Jönköping: Skogsstyrelsen.

Styringsgruppen i Jæren Vannområde (2011)  Håndbok for bygge- og anleggsarbeid langs vassdrag. Tilgjengelig fra: https://www.sandnes.kommune.no/globalassets/tekniskeiendom/reguleringsplaner/startpakkedokumenter/handbok-for-bygge--og-anleggsarbeid-langs-vassdrag.pdf (Hentet: 20. mai 2022).