6 Fastmerke

Et fastmerke skal ikke flytte på seg. Det skal være frostsikkert (ikke påvirket av telehiv) og det skal ikke være utsatt for forvitring eller andre naturkrefter så langt som mulig. Det skal helst være så stabilt at det varer i hundrevis av år. Dersom man mister et fastmerke, kan man få et brudd i kontinuiteten av vannstandsserien og i verste fall kan man måtte opprette nytt fastmerke og måle opp ny vannføringskurve. Har man flere fastmerker er man bedre sikret mot dette. Gode hjelpepunkter (se kapittel 4.5 Manuelle vannstandskontroller) kan fungere som sekundære fastmerker.

Fastmerker trenger ikke være kulebolter i fjell. Det vil heller ikke være mulig overalt. Betongkonstruksjoner står som regel på fast grunn, eller i det minste frostfritt, er et godt alternativ. Store steiner som ligger slik til at det ikke dannes tele under på vinteren er et annet alternativ, men dette innebærer gjerne at de må ligge helt ute i vann eller i vannkant. Da må man være sikker på at ikke is eller drivgods kan flytte på steinen. Om det er mulig å grave seg ned til fast fjell kan man støpe en søyle på samme måte som terrassesøyler og sette en kulebolt på toppen (husk armering og forankring i fjellet). Om alt annet er umulig må et fastmerke etableres ved at det graves til frostfritt dyp og støpes et bredere fundament i betong. På dette fundamentet støper man så en søyle som beskrevet ovenfor. Figur 6.1.a nedenfor viser eksempler på montering av fastmerker. Alternativ A er alltid å foretrekke over alternativ B og B er alltid å foretrekke over C.

Man finner tall for frostdyp i tabeller som gjelder på kommunenivå. Det er likevel store lokale forskjeller. Derfor anbefales det å grave minst 50 cm dypere enn tabellene for å være på den sikre siden, i alle fall dersom dette er praktisk gjennomførbart. Kle søylene i dreningsplast (knotteplast) for å redusere belastningen (knottene mot søyla). Ved forankring i fjell, bor hull som er litt tykkere enn armeringen og fyll betong i hullet, slik at armeringen støpes fast, eller bruk ekspansjonsbolter.

Som beskrevet i kapittel 4.5 Manuelle vannstandskontroller, er det lurt å tenke praktisk når man etablerer fastmerker, hjelpepunkter og målestaver. Det anbefales på det sterkeste at man så langt som mulig monterer alle elementer slik at nivellement fra fastmerke til hvert enkelt element kan utføres uten å flytte på kikkerten. Med dette menes at man kan kontrollere hjelpepunkt 1 mot primært fastmerke med en enkelt kikkertoppstilling og at man kan kontrollere målestav 1 mot primært fastmerke med en enkelt kikkertoppstilling. Dette trenger ikke være samme oppstilling, selv om det er enda mer praktisk. Nivellement med omlegg bør kun brukes dersom alt annet er umulig. Fastmerker og målestaver bør også, om mulig, monteres slik at de ikke står under overheng som gjør det vanskelig å sette nivellerstang loddrett oppå merket.

Kamjern og festebolter til master, autovern, stålrør, med mer kan også brukes som fastmerke. I tilfeller der man bruker noe annet enn en kulebolt er det viktig å passe på at alternativet ikke bare står fast i høyden, men at det ikke for eksempel kan bøyes (som for eksempel et kamjern som stikker mange cm opp). Det er også viktig at slike ting merkes og dokumenteres på en måte som gjør at det aldri oppstår tvil. Det kan være en god idé å bruke en festebolt for autovern oppe på en bru som fastmerke og/eller et hjelpepunkt. Det er aldri bare én slik festebolt og selv om det kan se ut som de har samme høyde, skal man ikke anta det. Velger man dette alternativet må man dokumentere grundig, med både merking og beskrivelse, hvilken bolt man bruker. Velg gjerne første bolt inne på brua og noter hvilken side av elva det er og om det er oppstrøms eller nedstrøms side av brua. Merk at om autovernet byttes ut, får man neppe beskjed om det. Det er derfor lurt å ha minst et annet fastmerke i tillegg til autovernbolten.

Uansett hva man benytter som fastmerke er det det høyeste punktet på fastmerket som gjelder for alle høydeangivelsene til det aktuelle merket. Slit vekk eventuelle klumper med spraymaling eller tørk det vekk før malingen tørker.

Vær nøye ved etablering av fastmerke. Dette er noe NVE vil legge ekstra vekt på ved godkjenning av planer for etablering av pålagte målestasjoner.

Fastmerket danner utgangspunktet for alle høydeangivelser ved målestasjonen, inkludert vannstanden. Det betyr at man ikke ønsker at høyden på fastmerket skal endres etter at det først er satt. Gjør man det, må det brukes offset-verdier for å presentere vannstandserien i et kontinuerlig høydesystem og det kan fort bli rot og feil. Enda mer tungvint er det at man må lage vannføringskurven på nytt dersom man endrer høyden på fastmerket. På grunn av automatisk utregning av en del faktorer som usikkerheter og konfidensintervall under generering av vannføringskurver, er det ikke bare å legge til offset-tall i en kurve for å kompensere for endringen.

Det er ønskelig at alle vannstandsserier i Norge skal kunne presenteres i det offisielle, nasjonale høydesystemet NN2000. For å løse dette i praksis anbefaler NVE at alle fastmerker skal ha både en lokal høyde og en høyde i NN2000. Vannstandsregistreringer, vannstandskontroller, vannstand til vannføringsmålinger og vannføringskurver skal benytte det lokale høydesystemet og NN2000-høyden lagres slik at vannstandsserien kan presenteres i dette høydegrunnlaget ved enkel omregning. Dersom man på et tidspunkt senere etter første innmåling i NN2000 gjør en ny og bedre innmåling, kan denne høyden endres, uten at noe annet må endres. Tilsvarende, når man en gang i fremtiden bytter nasjonalt høydesystem igjen, kan dette håndteres enkelt.

For gamle fastmerker ved gamle målestasjoner godkjenner NVE en omregning fra NN1954. Alle fastmerker som opprettes i forbindelse med etablering av nye målestasjoner for vannstand anbefales, så langt det er praktisk gjennomførbart, målt inn med GPS i høydesystemet NN2000. Dokumentasjon fra denne innmålingen bør lagres av den som eier målestasjonen.

NVE anbefaler at den lokale høyden som tilordnes fastmerket er et tall som overhodet ikke kan forveksles med noen av de andre høydesystemene. Er stedets høyde over havet mer enn 25 m vil fastmerkehøyder i lokal høyde på under 10 m eliminere slik forveksling. En lokal høyde defineres nærmest som man vil, men det er ikke ønskelig at fastmerket tildeles en høyde som gjør at salpunktet i det bestemmende profil får høyde lavere enn 0 i det lokale høydesystemet (se kapittel 3.2 Oppmåling og generering av vannføringskurve). Ta gjerne godt i for å være sikker.

Mange steder er det tidligere offisielle høydesystemet NN1954 benyttet som høyde på fastmerker. NVE godkjenner at denne praksisen kan benyttes videre på nye målestasjoner dersom man ønsker det, og mener at det er god grunn til det. Da er det veldig viktig at eier av målestasjonen alltid er helt klar på hvilke høyder som er NN1954 og hvilke som er NN2000 når fastmerket omtales. NVE anbefaler likevel å bruke lokal høyde fremfor eller i tillegg til NN1954, fordi også nye innmålinger i NN1954 kan gi nye tall på fastmerkehøyden med alt det medfører.