1.3 Snøprofil

Video 3: Beskrivelse av hvor og hvordan du graver en snøprofil.

---

Det finnes mange grunner til at data fra en snøprofil er interessant. Ved å grave profiler får observatøren et generelt bilde av snødekket i regionen og får mulighet å følge svake lag som kan utvikles til skredproblem. De aller fleste observasjonsturer ender med at en eller flere snøprofiler graves, men det er ikke alltid grunn å grave en fullstendig profil med alle parametere som beskrives i denne seksjonen. Går observatøren en tur med gjentatte skytende sprekker og fjernutløste skred kreves sannsynligvis ikke en times arbeid i en grop for å konstatere hva problemet er. Da er det bedre bruk av tid å finne ut utbredelsen av problemet og dokumentere de skred som observeres.

Selv om det finnes unntak, så er snøprofilen en av de viktigste verktøyene for observatøren, og bør gjennomføres på et sted som er representativt for det område og de forholdene man vil undersøke. Snøprofilen er også lettere enn andre observasjoner å resonnere om etter værhendelser, og har dermed lenger levetid enn andre typer data.

Sikkerhetsmessig vurdering

Eksponering for skredfare er stort sett proporsjonalt med tiden brukt i skredterreng, og når en snøprofil graves tilbringer man en lang periode på samme sted. I tillegg er det vanskelig å være oppmerksom på omgivelsene under snøprofilarbeidet. Det er derfor viktig å vurdere sikkerheten for gravestedet før man begynner.

• Er gravestedet i et løsne- eller utløpsområde?
• Er det observert ferske skred i området?
• Er det observert drønn eller skytende sprekk på vei til gravestedet?
• Er det sannsynlig at noen vil bevege seg ovenfor snøprofilen, eller stå på ski ned i profilen mens den graves?
• Hva sier en lokal skredfarevurdering om gravestedet?

Fremfor alt går det å vurdere snødekket fra trygge steder. Så lenge lagdelingen er representativ for løsneområdene vil snøprofilen gi resultater som tilsvarer de i løsneområdene.

Snømessig vurdering

En snøprofil er en punktobservasjon som brukes for å si noe om snøforholdene i et større område. Dette området kan være et heng, en fjellside, et fjell eller en større region. Før man velger en plassering for en snøprofil må man bestemme utstrekningen av det område man prøver å lære noe om, og hva i snødekket man leter etter. Profilen plasseres sånn at den er representativ for det område og de spørsmål om snødekket man har valgt (tabell 1). Velger man å stille omfattende spørsmål om en stor region er det sjeldent at en enkel profil er nok.

Spørsmål før graving av snøprofil	Plassering av profil
Hvordan har siste døgns snøfokk påvirket stabiliteten i den øvre delen av snødekket?	Lesider, gjerne nært tregrense. Tilpass leformasjonen etter vindstyrken: problem fra kraftigere snøfokk trekker seg inn i mer skjult terreng enn fra lettere slik.
Hvor utbredt er det to uker gamle rimlaget?	For å påvise lagets eksistens kan vi lete i de mest skjulte lelommene. Men for å si noe om hvor utbredt laget er må vi lete også i mer vindutsatt terreng.
Hvordan har det siste døgnets regn påvirket kantkornen over det siste skarelaget?	Et sted hvor vi vet at kantkornlaget vært utbredt tidligere (f.eks. i høyden, på sider med tynnere snødekke), men under nullgradersgrensen som var under regnværet.
Hvor mye regnvann stopper opp i snødekket og hvor mye går videre nedstrøms i nedbørfeltet?	Lavt liggende flate snøfelt under nullgradersgrensen.
Hva er snøforholdene i et nytt område som vi kommer til?	Her bør vi bruke værhistorikk og gamle observasjoner for å få et bilde av hva vi skal lete etter og hvor, sånn at vi kan stille et mer presist spørsmål.

Tabell 1: Plassering av snøprofil gitt undersøkelsens formål.

Som regel er det en god idé å gå gjennom alle steg i seksjon 1.3.3 (unntatt tetthetsmåling) i en profil, om det ikke er en meget kjapp profil som skal svare på et veldig spesifikt spørsmål. Dette betyr ikke at steg som er åpenbart overfladiske skal gjennomføres, for eksempel er det meningsløst å notere vanninnhold i snøprofilen under et kaldt høytrykk i januar, eller å måle temperaturprofil i et tydelig gjennomfuktet homogent snødekke i mai.

Alle egenskaper må heller ikke noteres for alle lag. Den eksakte kornstørrelsen for et tykt velsintret flak med avrundede korn er både vanskelig å vurdere, og av begrenset nytteverdi. Derimot er samme informasjon om det svake laget rett under flaket meget interessant. Generelt vil man vite så mye som mulig om det svake laget, litt mindre om flak og glideflate. Alle andre lag er stort sett bare bakgrunnsinformasjon.

Kontroll av snødybde og valg av nøyaktig gravested

Sonder snøfeltet på ski og kartlegg hvordan bakken, snødybden og de grove trekkene i snølagene ser ut. Når et gravested er valgt, sondere ekstra nøye der for å sikkerstille at bakken er jevn og at det ikke er noen hull, store steiner eller busker til stede, og hvis mulig om det laget du er spesielt interessert i finnes på dette stedet. I eller under tregrensen, finn en plass minst 5 meter fra trær om mulig. Unngå steder hvor det er trolig at det kan være spor av ski, skuter, vilt eller skred i snødekket.

Prosessene i snødekket er hyppigere og raskere ved høye temperaturgradienter, og denne er høyere i et tynnere snødekke. Profiler som skal kartlegge hele snødekket fra overflaten ned til bakken bør derfor graves på plasser hvor den gjennomsnittlige snødybden er mellom 100 og 120 cm. Selv om man leter etter problem høyt opp i snødekket er det lurt å være bevisst på snødybden, da også overflatenære problem kan ligge under meget tykke fokksnøflak når snødybden er stor.

Profiler i bratte heng vil være enklere å grave ut enn de i flatere terreng. En godt plassert profil vil være representativ for løsneområder selv om den graves i flatere terreng.

Notat av observasjonspunkt og -tid samt forenklet værobservasjon

Noter sted, tid, høyde, himmelretning, helning og relevante værparameterer (seksjon 2.3). Beskriv også terrenget i profilens nærhet og hva formålet med profilen er.

Graving av snøprofil

Marker profilens utbredelse på snøoverflaten for kunne bruke det som referanse utover i gravingen. Profilen bør være bred nok at relevante tester kan foretas i profilens front og 1,5 m i fallinjen. I tilfelle man skal grave en meget dyp profil kan man begynne med å grave 1,5 m ned, for å så fortsette å grave dypere når de øvre observasjonene er ferdige.

Etter at snøprofilen er gravet, skal en tommestokk eller søkestang med cm inndeling plasseres i et hjørne for å brukes som dybdereferanse. Er profilen gravd til bakken kan skalaen på tommestokken begynne ved bakken. Ellers skal den begynne ved overflaten.

Håndtering av verktøy

Bruk alltid hansker for å håndtere verktøy samt for å føle snøens hardhet og fuktighet, selv i varmt vær. Dette dels for å forhindre oppvarming av verktøyene, dels for at skalaene som brukes for å vurdere snøen er tilpasset bruk av hansker.

Verktøy som ikke brukes skal oppbevares i skyggen. Rasterplater oppbevares gjerne i snøen.

Valg av observasjonsvegg

En av veggene i profilen skal brukes for å gjøre observasjoner på. Denne skal om mulig være plassert i skyggen. Graves profilen i bratt terreng vil enkelte observasjoner være enklere å gjøre om man bruker sideveggen, da lagdelingene går rett inn i snøen i stedet for skrått oppover. Siden tester må gjøres i front av profilen gjør dette også at man får mer plass til tester.

Sørg for at observasjons- og testveggene er vertikale, jevne og har rette kanter, sånn at lag og brudd syns tydelig i snøen. Siden du må kunne gå tilbake og referere til lagdelingene ved gjennomføring av tester, er det en fordel om du markerer en del av observasjonsveggen som ikke brukes til målinger, og holder denne jevn for fremtidig referanse.

Temperaturprofil

Da selve profilen påvirker temperaturen i snøen skal temperaturprofilen måles så snart gravingen er ferdig. Temperaturer skal måles i skyggen, så også snøoverflatetemperaturen. For å oppnå dette kan man skygge snøoverflaten med et spadblad.

Snøtemperaturen måles ved å føre termometeret horisontalt inn i profilveggen og avleses med en nøyaktighet på 0,1 ℃. Mål temperaturen i snøen fra overflaten og nedover til bakken eller til snødekket er isotermt. Temperaturmålingene tas hver 10 cm nedover i snøen. Der en stor temperaturgradient forventes eller hvor temperaturen er nært 0 ℃ kan målingene foregå med tettere intervaller.

Snø holder en temperatur som er mindre enn eller like med 0 ℃. Om plussgrader måles er det et tegn på et ukalibrert termometerer. Kalibrer termometeret jevnlig.

Klassifisering av snølag

Identifiser lagdelinger i snøen ved å se på snødekket og ved å trykke på det med hansker og rasterplate. Rasterplate på høykant kan også trekkes ned gjennom profilveggen for å identifisere ulike lag. Noter dybden for hver lagdeling ved å bruke tommestokkens skala. Det er også en fordel å markere lagdelingen i snøen, for eksempel med ispinner. Ved å bruke en pensel kan lagdelinger ofte gjøres tydeligere.

Snøens hardhet

Vurder hardheten av hvert lag i snøen ved å prøve å presse inn objekt i laget i henhold til tabell 2. Det største objektet som går å presse in med et lett trykk (1–1,5 kg) definerer lagets hardhet.

Kode	Hardhet
F	Knyttet neve i hanske
4F	Fire fingrer i hanske
1F	En finger i hanske
P	Butt ende av blyant
K	Knivblad
I	For hardt for kniv, is

Tabell 2: Hardhetsskala for snølag.

Erfarne observatører kan bruke + og − for å angi at et lag er litt hardere eller mykere enn den referanse man angir, for eksempel 4F− og 4F+, hvor 4F− er mykere enn 4F+. I tillegg kan et mellomsteg mellom to hardheter angis ved å bruke tankestrek, 4F–1F. Denne skalaen går altså fra mykt til hardt: F−, F, F+, F–4F, 4F−, 4F, 4F+, 4F–1F og så videre.

I tillegg kan et lag beskrives ha en hardhetsgradient ved å angi en øvre og en nedre hardhet for laget. 4F/1F betyr altså at laget går fra en øvre del med hardheten 4F til en nedre del med hardheten 1F.

Hvis det ikke er særlig viktig, kan både mellomstegene mellom hardhetene og gradientbeskrivelsene ignoreres. Med unntak av i forskningssammenheng er målet med en snøprofil oftest å få en generell beskrivelse av forholdene i snødekket, og går man inn altfor detaljert vil man beskrive hardheter på en skala som er altfor eksakt for å gi dette generelle bildet.

Korntype og -størrelse

Identifiser hvert lags korntype og -størrelse i henhold til felthåndboka ved å bruke rasterplate, lupe, klassifiseringstabell og skjønn. Ved varmt vær eller snøfokk bør laget rengjøres før det studeres. I mange forhold forandres krystallene meget kjapt etter at de har blitt fjernet fra snødekket, så identifikasjonen bør skje umiddelbart etter at krystallene har blitt plassert på rasterplaten.

Korntypen skal i hovedsak identifiseres ved å bruke hovedgrupper, men erfarne observatører kan velge å definere også undergrupper. Er flere typer korn til stede i samme lag kan en sekundær kornform angis i parentes. MF(FC) betyr for eksempel at laget i hovedsak består av smelteformer, men at det også er kantkorn til stede.

Vurder kornstørrelsen og angi denne i millimeter. Varierer kornstørrelsen noteres et spenn, for eksempel 0,5–1,5.

Vanninnhold

Vanninnholdet i et snølag anslås i henhold til tabell 3 ved å lage en snøball. Fuktigheten i et snølag forandres ofte kjapt når en profilvegg er eksponert, enten grunnet høy utstråling eller høy innstråling. For å få en nøyaktig måling må denne målingen foretas rett etter at veggen er eksponert, eller etter at en del av observasjonsveggen blitt avhøvlet sånn at snøen som måles er fersk.

Kode	Fuktighet	Beskrivelse
D	Tørr (dry)	Løse snøkorn uten evne til holde sammen når man lager en snøball
M	Fuktig (moist)	Snøen binder seg godt sammen når man lager en snøball
W	Våt (wet)	Snøen binder seg godt og føles våt, men man kan ikke presse vann ut av snøballen
V	Meget våt (very wet)	Det er mulig å presse vann ut av snøballen
S	Sørpe (slush)	Vann renner ut av snøen og snøen holder ikke sammen lengre

Tabell 3: Skala for vanninnhold i snø.

Tetthetsmåling

Tetthetsmålinger foretas kun når det foreligger særlig grunn for det. Målingen gjennomføres ved å hente ut et spesifikt volum (med en sylinder eller for formålet lagd spade) snø fra hvert lag som er tykt nok å måles og veie denne volumen. Volum og vekt konverteres sånn at tettleiken angis i kg/m³.

I bratt terreng må tetthetsmålingen foretas på en sidevegg for å sikkerstille at kun snø fra det aktuelle laget hentes ut. For å måle tetthet i et lag må man få med en representativ del av laget i høydeledd. Dette betyr at små sylindrer og spader må settes inn vertikalt (vinkelrett mot lagdelingen), mens større verktøy med fordel kan føres in horisontalt i snødekket.

Kompresjons- og propageringstester

Etter at profilen er gravd utføres de tester som er hensiktsmessige ut ifra forholdene og de lagene som er interessante, i henhold til seksjon 1.4. Ved våte forhold er det sjeldent hensiktsmessig å gjennomføre tester. Formålet med testene er å komplettere den informasjon man allerede har samlet inn i profilen. Har man for eksempel allerede identifisert de mest interessante svake lagene skal testen si noe om lagets evne til kollaps eller propagering.

Dybden for et testresultat skal noteres som den dybde lagdelingen er gitt på observasjonsveggen. Dette betyr at den faktiske dybden for kollapsen i testkollonnen kan avvike fra den som noteres.

Kjappere tester kan gjennomføres uten å først grave en profil. Formålet med testen er da å kjapt få en oversikt over snødekket og identifisere hvor de svake lagene er, noe som for eksempel lille blokktest (seksjon 1.4.1) er godt evnet til.

Kontroll av data og opprydding

Før profilen forlates skal den data som er innsamlet sjekkes for å oppdage eventuelle feil. Det er lett å føre inn informasjon på feil lag, og disse feilene er veldig mye lettere å rette i snøgropen enn to timer senere når man allerede har glemt mesteparten av detaljene. En mulig løsning ved krevende arbeidsforhold er å ta bilde av profilen for å lette arbeidet med å gjenskape profilen.

Er profilen gravet i et område hvor det kan forventes andre terrengbrukere er det en god idé å delvis fylle igjen gropa for å unngå personskader.