Lover og forskrifter

Du trenger som hovedregel konsesjon (tillatelse) etter vassdragslovgivningen for å utnytte vannet i norske vassdrag til kraftproduksjon. Med vassdragslovgivningen menes vannressursloven, vassdragsreguleringsloven og vannfallrettighetsloven. Hvilken av lovene det må søkes tillatelse etter, avhenger av størrelsen på kraftverket og omfanget av utbyggingen. Mindre kraftverk med under 40 GWh årsproduksjon behandles normalt etter vannressursloven. Større kraftverk (mer enn 40 GWh årsproduksjon), reguleringsmagasiner og overføringer behandles etter vassdragsdragsreguleringsloven og eventuelt vannfallrettighetsloven.

Kommunene, NVE og Energidepartementet (Kongen/regjeringen) er konsesjonsmyndighet etter vassdragslovgivningen . Hvem som er konsesjonsmyndighet for ulike tiltak er gitt i vannressursloven § 64, Forskrift om vassdragsmyndigheter (FOR-2000-12-15-1270) og Deleg. til NVE etter vannressursloven (FOR-2000-12-19-1705).

I tillegg til vassdragslovgivningen gjelder også flere andre lover (plan- og bygningsloven med forskrifter, naturmangfoldloven, kulturminneloven, forurensingsloven, sameloven mv.) som NVE og/eller utbygger må følge.

Det kan også være nødvendig å søke om tillatelser etter annet lovverk fra andre myndigheter som kommunen (plan- og bygningsmyndighet), fylkeskommunen og Statsforvalteren.

Formålet med vannressursloven (vrl.) er å sikre en samfunnsmessig forsvarlig bruk og forvaltning av vassdragene. Loven inneholder generelle regler om vassdrag og vassdragstiltak som har betydning både for utførelsen av konsesjonspliktige tiltak og for tiltak som ikke er konsesjonspliktige.

Vannressursloven § 8 slår fast at alle vassdragstiltak som kan være til nevneverdig skade eller ulempe for allmenne interesser må ha tillatelse etter vannressursloven (med mindre annet følger av loven). Tiltak som reduserer (utnytter) den alminnelige lavvannføringen er også konsesjonspliktig, jf. vrl. § 10 første ledd. NVE kan vurdere om et tiltak er konsesjonspliktig etter vannressursloven etter forespørsel fra tiltakshaver, jf. vrl. § 18. Les mer om konsesjonspliktvurdering her.lenke her

Konsesjonspliktige vannkraftverk med under 40 GWh midlere årsproduksjon behandles etter vannressursloven. Det samme gjelder mindre reguleringer og overføringer som øker vannkraften med inntil 500 naturhestekrefter.

Større kraftverk (mer enn 40 GWh årsproduksjon) og reguleringer/overføringer som øker vannkraften med minst 500 naturhestekrefter behandles etter vassdragsreguleringsloven, jf. vrl. § 19 og vassdragsreguleringsloven § 3.

Vannressursloven kan du lese i sin helhet på Lovdata.

Vassdragsreguleringsloven (vregl.) gjelder regulering av vassdrag for kraftproduksjon ved å etablere magasin for utjevning av vannføringen på årsbasis, og overføring av vann fra et vassdrag til et annet. Tilleggsreguleringer og tilleggsoverføringer faller også inn under denne loven.

Vregl. § 3 angir hvilke tiltak som må ha konsesjon. Dette er reguleringer og overføringer som øker vannkraften med minst 500 naturhestekrefter i ett eller flere vannfall som utnyttes samlet, eller over 3 000 naturhestekrefter i hele vassdraget. Et tiltak er også konsesjonspliktig dersom det alene eller sammen med tidligere reguleringer eller overføringer har vesentlig påvirkning på naturforholdene eller andre allmenne interesser. Kraftverk med midlere årsproduksjon over 40 GWh krever også konsesjon etter vregl. dersom tiltaket kan være til nevneverdig skade eller ulempe for allmenne interesser.

Vassdragsreguleringsloven kan du lese i sin helhet på Lovdata.

For å utnytte vann til kraftproduksjon må utbygger ha rettigheter til vannfallet. Vannfallrettighetsloven § 2 pålegger konsesjonsplikt for erverv av eiendomsrett til:

«vannfall (fall eller stryk) som ved regulering antas å kunne utbringe mer enn 4000 naturhestekrefter, enten alene, eller i forbindelse med andre vannfall som erververen eier eller bruker når fallene hensiktsmessig kan utbygges under ett».

Konsesjonsplikten kan oppstå ved kjøp av fallrettigheter for utbygging, ved ekspropriasjon av fallrettigheter, eller ved overdragelse av kraftverk i allerede utbygde fall.

En forutsetning for å få konsesjon til erverv av fallrettigheter er at man har mulighet til å sikre seg fallrettighetene. Det kan skje ved avtale eller ved ekspropriasjon etter oreigningsloven. Staten og fylkeskommunen har forkjøpsrett for konsesjonspliktige erverv av eiendomsrett til vannfall.

Konsesjoner for erverv av fall kan kun gis til aktører med minst 2/3 offentlig eierskap, jf.  Bruksrettskonsesjoner (leie av fall) gis verken til offentlige eller private selskaper. Eksisterende leieavtaler med eller uten bruksrettskonsesjon kan forlenges av departementet for inntil 30 år av gangen.

Loven åpner for avtale om utleie av kraftverk og tilhørende anlegg, og avtale med driftsoperatør om drift og vedlikehold av kraftverk og tilhørende anlegg for en periode inntil 15 år. Vilkår for slike avtaler er gitt i forskrift om utleie av vannkraftanlegg.

Vannfallrettighetsloven kommer vanligvis til anvendelse sammen med vassdragsreguleringsloven eller vannressursloven.

Vannfallrettighetsloven kan du lese i sin helhet på Lovdata.

Plan- og bygningsloven (pbl.) er en sektorovergripende lov for forvaltning og bruk av arealer i Norge.

Lovens kapittel 14 har bestemmelser om at virkninger av planer og utbyggingstiltak som har vesentlige konsekvenser for miljø og samfunn skal meldes og konsekvensutredes. Utredningen fremlegges i form av en konsekvensutredning (KU). NVE er ansvarlig myndighet for behandlingen etter KU-bestemmelsene for tiltak som trenger tillatelse etter vassdragslovgivningen eller energiloven. KU-forskriften angir hvilke tiltak som skal meldes og/eller konsekvensutredes.

Det er ikke krav til reguleringsplan for konsesjonspliktige energianlegg etter energiloven, vannressursloven og vassdragsreguleringsloven, jf. pbl. § 12-1. Vassdragsmyndigheten kan bestemme at ethvert kraftproduksjonsanlegg med endelig konsesjon etter vrl., vregl. og energiloven skal ha virkning som statlig arealplan. Dette følger av pbl. § 6-4, jf. vrl. § 22, vregl. § 1 og energiloven § 3-1. 

Reglene om innsigelse i pbl. §§ 5-4 til 6-5 gjelder så langt de passer ved behandling av søknader om konsesjon etter vrl. og vregl.

Plan- og bygningsloven kan du lese i sin helhet på Lovdata.

Forskrift om konsekvensutredninger (KU-forskriften) fastsetter hvilke tiltak som skal konsekvensutredes etter plan- og bygningslovens bestemmelser. KU-systemet omfatter to grupper med tiltak, avhengig av størrelsen og konsekvensene.

Planer og tiltak som skal konsekvensutredes er definert i KU-forskriftens kapittel 2. For vannkraftsektoren skal tiltak nevnt i vedlegg I alltid meldes og konsekvensutredes. Dette følger av KU-forskriftens § 6 c). Disse tiltakene er:

• Utbygging av vannkraft med årlig produksjon over 40 GWh
• Dammer og andre anlegg for oppdemming eller varig lagring av vann dersom mengde oppdemmet eller lagret vann overstiger 10 millioner m³

For tiltak som har krav til melding, skal tiltakshaver utarbeide en melding med forslag til utredningsprogram. Mer om krav til melding finner du i denne veilederen.

For vannkraftsektoren skal tiltak nevnt i vedlegg II alltid konsekvensutredes, men ikke ha melding. Dette følger av KU-forskriftens § 7 a). Disse tiltakene er:

• Konsesjonspliktige anlegg for produksjon av vannkraft
• Alle opprustnings- og utvidelsestiltak (O/U) som kan få vesentlige virkninger

KU-forskriften kan du lese i sin helhet på Lovdata.

Energiloven § 3-1 med energilovforskriften pålegger konsesjonsplikt for elektriske høyspentanlegg og kraftledninger med spenning over 1000 volt vekselstrøm eller 1500 volt likestrøm. NVE er delegert myndighet til å gi konsesjon etter energiloven.

NVE har utarbeidet digitale veiledere for søknader om nettanlegg, solkraft og vindkraft. Disse er tilgjengelige her.

Energiloven kan du lese i sin helhet på Lovdata.

For å kunne gjennomføre tiltak på privat eiendom må det innhentes samtykke fra grunneieren og andre rettighetshavere. Dersom grunneieren/rettighetshaveren ikke samtykker, må tiltakshaveren søke om samtykke til ekspropriasjon (oreigning). Les mer om ekspropriasjon på NVEs nettside.lenke her

Vassdragsmyndigheten (Energidepartementet/NVE) kan i medhold av oreigningslova (orl.) § 2 nummer 51 gi samtykke til ekspropriasjon av grunn og rettigheter som er nødvendige for vannkraftproduksjon. For andre vassdrags- og energiformål gjelder orl. § 2 nummer 19, 47-48, 50 og 52-54.

Skjønn må være påstevnet innen ett år etter at ekspropriasjonstillatelser foreligger, ellers bortfaller den.

Forhåndstiltredelse etter orl. § 25 kan gis dersom det er behov for å ta i bruk arealer eller rettigheter før rettskraftig skjønn er avholdt. En slik søknad skal normalt fremmes etter at ekspropriasjonstillatelsen foreligger og skjønn er påstevnet. Om søker ønsker at NVE skal ferdigbehandle søknad om forhåndstiltredelse samtidig med konsesjon/ekspropriasjonstillatelse, må søknaden inneholde en begrunnelse for hvorfor tiltaket må settes i verk før skjønn er begjært. Søknad sendes til NVE og avgjøres av ED.

Oreigningslova kan du lese i sin helhet på Lovdata.

Naturmangfoldlovens (nml.) krav har til hensikt å ta vare på det biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfoldet, og økologiske prosesser. Loven gjelder for all norsk natur både til lands og til vanns.

Et tiltaks virkning for naturmangfoldet er et sentralt tema ved NVEs behandling av konsesjonssøknader. Prinsippene i naturmangfoldloven §§ 8-12 legges til grunn behandlingen. Dette innebærer at kunnskapsgrunnlaget om naturmangfold må være tilstrekkelig. Dersom det ikke er tilstrekkelig kunnskap, må føre-var prinsippet legges til grunn. NVE skal også vurdere tiltakets påvirkning på et økosystem ut fra den samlede belastningen som økosystemet er eller vil bli utsatt for. Vi kan stille vilkår om at tiltaket skal bygges og driftes ved bruk av miljøforsvarlige teknikker og driftsmetoder, og tiltakshaver må dekke kostnadene knyttet til avbøtende tiltak.  

Naturmangfoldloven kan du lese i sin helhet på Lovdata. 

Oppdatert informasjon om naturmangfold finnes i karttjenestene til Artsdatabanken (Karttjenester) og Miljødirektoratet (Naturbase). 

I mange viktige naturområder kan det være vedtatt verneforskrifter i medhold av naturmangfoldloven. En verneforskrift setter begrensninger for bruken av området av hensyn til naturen. Det kan være nødvendig med dispensasjon fra verneforskriften for å gjennomføre tiltak i slike områder. Forskriftene som er hjemlet i naturmangfoldloven er tilgjengelige på Lovdata.

Formålet med forurensningsloven er å verne miljøet mot forurensning som er eller kan være til skade eller ulempe. Loven inneholder blant annet en plikt til å unngå forurensning eller sette i verk noe som kan medføre fare for forurensning.

Statsforvalteren er forurensningsmyndighet. Dersom et tiltak kan medføre forurensning, skal tiltakshaver søke om tillatelse etter forurensningsloven § 11. Statsforvalteren er også høringspart i behandling av søknader etter vassdragslovgivningen. For konsesjoner gitt etter vassdragsreguleringsloven, vil Kongen i statsråd sette vilkår om forurensning, som gir Statsforvalteren hjemmel til å pålegge tiltak og oppfølgingsundersøkelser.

Forurensningsloven kan du lese i sin helhet på Lovdata.

EUs rammedirektiv for vann (2000/60/EF) gir føringer for en helhetlig vannforvaltning i Europa. Direktivet er gjennomført i norsk rett gjennom vannforskriften.

Vannforskriften inneholder krav som skal bidra til en helhetlig beskyttelse og bærekraftig bruk av vannforekomstene. I vannforskriften § 12 er det satt krav til nye inngrep i vassdrag når disse medfører at miljømålene i forskriften ikke nås eller at tilstanden forringes. NVE skal vurdere om vannforskriften § 12 kommer til anvendelse når vi vurderer om det skal gis tillatelse til utbygging av vannkraftverk eller til andre tiltak som berører vassdrag.

Vannforskriften kan du lese i sin helhet på Lovdata. For mer informasjon kan du også lese NVEs side Vanndirektivet / vannforskriften.

Kulturminneloven gjelder også for vassdrag. Kulturminner er alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø. De fleste kulturminner fra før reformasjonen (år 1537) er automatisk fredet, og det samme gjelder samiske kulturminner fra år 1917 eller eldre. Kulturminner kan også være fredet ved egen forskrift.

Tiltakshaver har en undersøkelsesplikt ved planlegging av offentlige tiltak og ved større private tiltak. Undersøkelsesplikten innebærer at den ansvarlige må undersøke om tiltaket vil virke inn på automatisk fredete kulturminner.

Kulturminneloven kan du lese i sin helhet på Lovdata.

Statens vegvesen har forvaltningsansvar for riksveier og er faglig sektormyndighet for vegtransport, mens fylkeskommunen har forvaltningsansvar for fylkesveier og kommunen for kommunale veier. Disse utgjør vegstyresmaktene. Dersom det i forbindelse med utbygging av vannkraftanlegg planlegges å legge kraftledninger, vannvei eller andre ledninger over, under, langs eller nærmere enn 3 meter fra vegkanten til en offentlig vei, må det søkes om tillatelse fra vegstyresmakten. Tiltakshaver må også søke om tillatelse fra vegstyresmakten hvis det er planlagt å grave, sprenge, ta bort masse, hogge trær eller gjøre andre inngrep på eiendomsområdet til offentlig vei, jf. lovens § 57.

Veglova kan du lese i sin helhet på Lovdata.

Andre lover og bestemmelser som kan være aktuelle er forskrift om internkontroll etter vassdragslovgivningen (IK-vassdrag), forskrift om sikkerhet ved vassdragsanlegg (damsikkerhetsforskriften) og kapittel 7 i forskrift om tekniske krav til byggverk (TEK17).