Definisjoner

Her finner du sentrale begrep og definisjoner brukt i denne veilederen samlet i alfabetisk rekkefølge.

Bør vs. skal: I denne veilederen finner du både ordene "skal" og "bør". "Skal" brukes når det refereres til krav i regelverket, mens "bør" brukes for anbefalinger eller råd som er viktige for å ivareta biologisk mangfold eller hindre erosjon og avrenning, men som ikke er lovpålagt.

Dispensasjon (for å skjøtte kantvegetasjon): Det kan søkes om dispensasjon for å felle trær og busker i kantsonen. Dispensasjon må søkes hvis kantsonens funksjon forringes, se kapittel om lovlig skjøtsel.

Død ved: Død ved er en fellesbetegnelse på stammer, grener og andre trerester, enten i vannet eller på land. Flere arter har levested knyttet til død ved.

Kantsone (kantvegetasjonsbelte): Kantsone refererer til arealet i overgangen mellom land og vassdrag. Utgangspunktet for kantsonen er der kantvegetasjonen naturlig starter langs vannspeilet. Kantsonen omfatter normalt vegetasjon på bredden som kan forventes å bli vanndekt i gjennomsnitt hvert 10. år (definert som vassdrag i vannressursloven) og en begrenset sone utover dette. Bredden av kantsonen varierer med terrengets utforming og kan være vanskelig å avgrense.

Innen jordbruket brukes begrepet "kantsoner" om areal langs vassdrag hvor det foregår grasproduksjon, i henhold til tilskuddsordningene i Regional Miljøplan (RMP). Hensikten med disse sonene er å redusere avrenning fra jordbruksareal. Kantsonen med gras skal ikke gjødsles eller sprøytes uten tillatelse. Det skilles mellom grasproduksjon i kantsone mellom åker og vannforekomst, og ugjødslet randsone i eng. Her fortsetter graset fra engen mot vannkanten, men de siste meterne kan det ikke gjødsles eller sprøytes. Slike kantsoner opprettholder ikke en naturlig økologisk funksjon. De er kun egnet til å holde tilbake næringsstoffer, plantevernmidler og jordpartikler.

Kantvegetasjon: Kantvegetasjon er vegetasjonen som vokser i kantsonen, og kan være alt fra åkervekster, gras og urter, til vedplanter som busker og trær. Naturlig kantvegetasjon defineres som vegetasjonen som ville vokst i kantsonen uten menneskelig inngripen, og består av ulike grasarter, urter, busker og trær.

Skjøtsel: Skjøtsel refererer til all endring av hovedsakelig vedplanter i kantsonen. Dette kan omfatte fjerning av levende og døde trær, busker og andre planter, samt fjerning og kapping av greiner og topper på trær og busker. Skjøtsel kan ha ulike formål, som kan deles i to hovedtyper: Skjøtsel for å bedre levested for planter og dyr/bedre økologisk funksjon av kantsonen, og skjøtsel for andre formål. Formålet bestemmer ikke om skjøtsel er innenfor lovverket eller ikke.

Styva/lauva trær: Et styva tre er et lauvtre som har blitt formet ved skjæring av greiner og høstet med bestemte intervaller for å skaffe husdyrfôr (lauv, ris, beit eller skav) eller bark (til garving av fiskegarn og huder). (Kilde: Artsdatabanken)

Urter: En urt er en plante med ikke-vedaktig stengel, forskjellig fra busker og trær (vedplanter). Stengelen kan være grønn og saftfylt. Hele planten (ettårige planter) eller bare de overjordiske delene visner hvert år etter frøsetting (toårige eller flerårige planter). (Sitat: Store norske leksikon)

Vedplanter: Busker og trær, altså alle planter med en vedaktig stengel.

Vannforekomst: Begrepet vannforekomst kom inn i forvaltningen etter innføringen av Vanndirektivet. En vannforekomst er en "avgrenset og betydelig mengde av overflatevann, som for eksempel innsjø, magasin, elv, bekk, kanal, fjord eller kyststrekning, eller deler av disse, eller en avgrenset mengde grunnvann innenfor en eller flere akviferer". (Kilde: vannforskriften). Et vassdrag kan være inndelt i flere vannforekomster.

Vannføring: Vannføring defineres som vannvolum per tidsenhet som renner nedover et vannløp, for eksempel en kanal, bekk eller elv. Høy vannføring omtaler mye vann, for eksempel ved flom, og lav vannføring ved tørke.

Vannstand: Vannstand er en vannoverflates høyde beregnet i forhold til et fastpunkt.

Høyeste vanlige flomvannstand: Definert i vannressursloven § 3 som vannstand ved den høyeste flom som erfaringsmessig kan påregnes i gjennomsnitt hvert tiende år.

Vassdrag og nedbørfelt: Et vassdrag er et sammenhengende system av bekker, elver, innsjøer og eventuelt isbreer, samt grunnvann. Nedbørfelt er arealet som drenerer til vassdraget. Vannet samles til slutt i et utløpspunkt i form av en elv som munner ut i en annen elv, i en innsjø eller til kysten.

Økologi: Økologi er vitenskapen om organismers forhold til miljøet. Alle organismer lever i miljøer hvor de påvirkes av levende (biotiske) og ikke-levende (abiotiske) faktorer. Abiotiske faktorer kan for eksempel være geologiske forhold, temperatur eller nedbør. (Sitat: Store norske leksikon)

Økologisk funksjon: I forskrift om bærekraftig skogbruk, § 5, miljøomsyn står det: "Ved hogst i kantsoner mot vatn og vassdrag og mellom skog og anna mark skal kantsona sin økologiske funksjon takast vare på."

Naturmangfoldloven § 3 bokstav r og s inneholder følgende legaldefinisjoner som er relevante for begrepet økologisk funksjon:

Økologisk funksjonsområde: Område – med avgrensing som kan endre seg over tid – som oppfyller en økologisk funksjon for en art, slik som gyteområde, oppvekstområde, larvedriftsområde, vandrings- og trekkruter, beiteområde, hi-område, myte- eller hårfellingsområde, overnattingsområde, spill- eller parringsområde, trekkvei, yngleområde, overvintringsområde og leveområde.
Økologisk tilstand: Status og utvikling for funksjoner, struktur og produktivitet i en naturtypes lokaliteter sett i lys av aktuelle påvirkningsfaktorer.

I forarbeidene til naturmangfoldloven står det at:

«Bokstav r definerer hva som regnes som et økologisk funksjonsområde for en eller flere arter. En økologisk funksjon for en art eller bestand kan generelt beskrives som summen av biologiske og ikke-biologiske prosesser som er nødvendige for å opprettholde en levedyktig bestand og naturlig utvikling av arten. Bestemmelsen angir de mest aktuelle eksemplene på økologiske funksjonsområder, men er ikke uttømmende. Begrepet er brukt for å sikre at artsforvaltningen tar tilstrekkelig hensyn til områder som en art bruker bare over kort tid, men som arten er helt avhengig av for å overleve på sikt.
Bokstav s definerer økologisk tilstand. Begrepet er knyttet opp mot en naturtypes lokaliteter. Begrepet sier noe om kvaliteten i lokalitetene, ikke om antallet lokaliteter og naturtypens utbredelse. Den økologiske tilstanden er en kombinasjon av status på et konkret tidspunkt og den utviklingen som har skjedd og antas å skje fremover, jf. ordene "status og utvikling". For å kunne vurdere utviklingen må også påvirkningsfaktorene trekkes inn. Begrepet "funksjoner" kan beskrives som de bidrag som leveres til samspillet i naturen, og omfatter bl.a. tjenester i form av vannreservoar, næringsleverandør og beiteressurs, og gjenspeiler de økologiske prosessene i naturtypen, herunder vannhusholdning, næringsomsetning, kulturpåvirkning og relasjoner mellom arter. Indirekte omfatter begrepet "funksjoner" dermed også de økologiske prosessene. Er de økologiske prosessene skadet, vil naturen ikke kunne ha de samme funksjoner som en sunn natur i økologisk balanse. Begrepet "struktur" viser til sammensetningen av arter og bestander, samt den fysiske utformingen av lokaliteten. Med "produktivitet" menes produsert biomasse pr. arealenhet, dvs. det kvantitative utbyttet av prosessene.»

Årssikker vannføring: Årssikker vannføring er definert i vannressursloven § 3 bokstav c slik: «vannføring som ved middeltemperatur over frysepunktet ikke tørker ut av naturlige årsaker oftere enn hvert tiende år i gjennomsnitt». Hvis du er i tvil om et vassdrag har årssikker vannføring, skal du anta at det har det.

Vannressursloven § 2 sier: «Som vassdrag regnes også vannløp uten årssikker vannføring dersom det atskiller seg tydelig fra omgivelsene».

Det følger av forarbeidene til vannressursloven § 3 bokstav c at «[b]are uttørring av naturlige årsaker har betydning i denne forbindelse; man må altså se bort fra det som skyldes vannuttak og bortledning.» Det er ikke en naturlig årsak hvis en bekk er tørr på grunn av drenering, inngrep som gjør at vannet renner ned i grunnen eller tar andre veier, eller hvis nedbørfeltet har stor andel tette flater som gjør at vannet renner raskt av. Dette kan for eksempel gjelde i urbane områder, tett infrastruktur eller jordbruksareal med pakket jord. Uttak av vann til vanning er et annet eksempel på en ikke-naturlig årsak til uttørking.

NVE presiserer også: «Vassdrag som fryser igjen om vinteren (når middeltemperaturen er under frysepunktet) har fortsatt årssikker vannføring, fordi dette ikke er det samme som at vassdrag tørker ut. Om det er årssikker vannføring i et vassdrag avhenger av størrelsen og egenskapene til vassdragets nedbørfelt (feltkarakteristikker). Generelt er det større sannsynlighet for at vassdrag med små nedbørfelt naturlig tørker ut enn vassdrag med store nedbørfelt. Små nedbørfelt med innsjøer/tjern, eller som inneholder areal dekket av våtmark (bl.a. myr) og/eller isbreer, har større sannsynlighet for å ha årssikker vannføring enn vassdrag uten disse egenskapene. Vannløp uten årssikker vannføring regnes også som vassdrag hvis det skiller seg tydelig fra omgivelsene.» (https://www.nve.no/vann-og-vassdrag/vassdrag-og-grunnvannstiltak/definisjoner-og-ofte-stilte-spoersmaal-vassdrag-og-grunnvannstiltak/)

Det er viktig å notere seg at middeltemperatur over frysepunktet ikke tilsvarer temperaturen på varme sommerdager.