§ 4. Innholdet i energikartleggingen

Minimumskrav til innhold og krav til inndeling i kategorier

Bestemmelsen oppstiller krav til innholdet i energikartleggingen. Dette er å regne som minimumskrav, og et foretak kan på frivillig grunnlag gjennomføre mer omfattende energikartlegginger. 

I første ledd beskrives kravene til hva kartleggingen skal inneholde, og det oppstilles noen minimumskrav til inndeling. For elektrisitet er det oppstilt et særlig krav om å kartlegge forbruksprofiler. Områder som er særlig energikrevende, skal vektlegges. Med områder menes plasseringer eller aktiviteter, og disse defineres av den som utfører energikartleggingen.  

Innhold: Energibruk i Norge

Det er bare energibruken i Norge som må være tatt med i energikartleggingen. «I Norge» skal her forstås som innenfor energilovens geografiske virkeområde, se nærmere under merknadene til § 2. Foretak som har energibruk utenfor energilovens geografiske virkeområde, kan også ta med denne på frivillig grunnlag.  

Innhold: Energibruk foregående kalenderår 

Det er kun foretakets energibruk kalenderåret forut for energikartleggingen (rapporteringen) som skal kartlegges. For energikartleggingene som oversendes i 2026, vil det være energibruk i 2025 som skal kartlegges. Det følger av forskriften § 4 tredje ledd siste punktum at data fra tidligere år skal fremgå for å vise den historiske utviklingen. Her siktes det kun til data fra tidligere års energikartlegginger. Det er ikke nødvendig å kartlegge eller rapportere foretakets energibruk i årene forut for året som skal kartlegges. Også slik informasjon kan imidlertid være nyttig i forbindelse med energikartlegging, og bør tas med i den grad opplysningene er tilgjengelig. 

Innhold: Forbruksprofiler for elektrisitet

Det følger av § 4 første ledd at energikartleggingen skal inkludere forbruksprofiler for elektrisitet. Forbruksprofilen viser hvordan strømforbruket varierer gjennom dagen, uken, måneden eller året. Forskriften spesifiserer ikke nærmere hvor detaljert slike forbruksprofiler må være. Ett og samme foretak kan også ha flere forbruksprofiler. Hvor mange og hvor detaljert forbruksprofilene skal være, blir opp til den som foretar energikartleggingen å vurdere. For at foretaket på en god måte skal kunne identifisere de beste energieffektiviseringstiltakene, kan det være en fordel med flere og detaljerte forbruksprofiler.  

Inndeling i kategorier: Energikartleggingen skal minst være oppdelt i drift av bygninger, drift av prosesser og transport

For at foretaket skal ha god oversikt over egen energibruk, krever forskriften at foretakets energibruk minimum deles opp i de tre kategoriene drift av bygninger, drift av prosesser og transport. Dersom foretaket ønsker en mer detaljert inndeling, står det fritt til å gjøre det.  

Inn under kategorien «drift av bygninger» hører typisk energi som går med til oppvarming, belysning og drift av tekniske anlegg i bygningen. Utenfor faller f.eks. energi som går med til produksjonsprosesser, selv om energibruken finner sted i en bygning. Energibruk som har nær tilknytning til driften av bygningen, som utendørs belysning og oppvarming av fortau, kan tas med under denne kategorien. Energi som brukes av foretakets maskiner, datamaskiner, i fryse- og kjølerom mv. er nærmere å kategorisere under «drift av prosesser», men kan føres under drift av bygninger dersom det er uforholdsmessig vanskelig å skille energien fra resten av energien som brukes i bygningen. 

Foretak som skal energikartlegge energibruk i bygninger, bør samtidig vurdere om bygningene må ha energiattest etter energimerkeforskriften for bygninger. 

Med «drift av prosesser» siktes det ikke bare til typiske industriprosesser der energi brukes for å omdanne råvarer til nye produkter. Også drift av servere og IKT-utstyr kan anses som drift av prosesser. Både mekaniske og kjemiske prosesser omfattes av kategorien. 

Under «transport» kategoriseres energi foretaket bruker i forbindelse med veitransport, sjøtransport og luftfart. 

Den europeiske standardserien EN 16247 «Energy audits» har en tilsvarende inndeling: Som tillegg til den generelle delen EN 16247-1, er det utarbeidet egne standarder for hver av kategoriene (EN 16247-2 for bygninger, EN 16247-3 for prosesser og EN 16247-4 for transport). Det er ikke et krav etter forskriften at disse standardene skal benyttes. Ved eventuell motstrid mellom standardene og forskriften, er det forskriften som gjelder. Standardene krever på noen punkter mer mht. energikartleggingen enn det forskriften gjør. Forskriften kan da være overholdt, selv om energikartleggingen ikke er gjort iht. standardene.  

Fordeling på de ulike kategoriene

Foretaket er selv nærmest til å fordele energibruken under de ulike kategoriene. Energibruk som klart hører til i én av kategoriene drift av bygninger, drift av prosesser eller transport, må føres under riktig kategori. I noen tilfeller vil det imidlertid være vanskelig å vite hvilken kategori energibruken hører hjemme. Foretaket kan fordele energibruk på flere kategorier enn de som følger av forskriften, og kan også ha en sekkepost for annen energibruk. 

Energikartleggingen skal være inndelt etter energibærer 

Hver av kategoriene «drift av bygninger», «drift av prosesser» og «transport» skal deles opp slik at energibruken fordeles på de ulike energibærerne foretaket benytter. Som et minimum krever forskriften at foretakets energibruk deles inn etter de ulike energibærerne. Med «energibærere» menes her strøm, fjernvarme, olje, naturgass, bensin, diesel, hydrogen mv. Hvor detaljert inndelingen skal være, er ikke spesifisert i forskriften. Her kan foretaket velge detaljeringsgrad ut fra hva som er mest hensiktsmessig for foretaket.  

Energibruk per energibærer skal oppgis i kWh, ikke f.eks. i tonn, volum eller innkjøpspris.  

Områder som er særlig energikrevende skal vektlegges

Energieffektiviseringspotensialet er sannsynligvis størst i de delene av virksomheten som bruker mest energi. Derfor krever forskriften at energikartleggingen fokuserer spesielt på disse områdene, slik at foretaket bruker mest tid og ressurser der det trolig gir best resultat.  

Foretaket bør ellers prioritere områder der egne eller andres erfaringer tilsier at det er et stort potensial for energieffektivisering.  

Med «områder» her, menes ikke bare aktiviteter, men det kan også være geografiske lokasjoner. Dersom foretaket har virksomhet i flere deler av landet, kan det være hensiktsmessig å foreta grundigere kartlegging av energibruken i de områdene foretaket har høyest energibruk. 

Minst 90 prosent av foretakets energibruk skal være omfattet

Energikartleggingen skal minimum dekke 90 prosent av foretakets energibruk, jf. § 4 annet ledd. En energikartlegging bør være kostnadseffektiv, og samtidig forholdsmessig og tilstrekkelig representativ for å kunne gi et troverdig bilde av samlet energibruk. Dette er bakgrunnen for at det ikke er oppstilt krav om at 100 prosent av foretakets energibruk skal omfattes av energikartleggingen.   

Normalt vil det være en fordel for foretaket å ha oversikt over all energibruk. Samtidig kan dette i noen tilfeller være utfordrende eller uforholdsmessig arbeidskrevende. Ofte vil det heller ikke være nødvendig å ha full oversikt over foretakets energibruk for å kunne ta stilling til hva de mest aktuelle energieffektiviseringstiltakene er. Forskriften åpner derfor for at ikke all energibruk tas med i kartleggingen.  

For foretak som i enhetsregisteret er inndelt i flere underenheter, er det ikke slik at 90 prosent av energibruken i hver enkelt underenhet skal kartlegges. Dersom en av underenhetene f.eks. bruker mindre enn 10 prosent av foretakets samlede energibruk, er det ikke nødvendig å kartlegge energibruken i denne underenheten.  

Selv om et foretak er inndelt i flere underenheter som driver samme type virksomhet, er det i utgangspunktet ikke tilstrekkelig å foreta en energikartlegging av energibruken i én av disse. En grundigere energikartlegging av én av underenhetene, særlig mht. hvilke tiltak som kan være relevant, kan imidlertid ha god overføringsverdi til de øvrige delene av foretaket.  

Det er foretakets samlede energibruk (energibruk foretaket er fakturert for og bruker selv, samt egenprodusert energi som foretaket bruker selv) som er avgjørende for hvor mye 90 prosent av energibruken er. Foretaket må til en viss grad ha oversikt over samlet energibruk, for å kunne ta stilling til om mer enn 90 prosent er tatt med, men i mange tilfeller vil det være klart. Et foretak som bruker mye energi i forbindelse med energiintensive prosesser, må f.eks. ikke ta med innkjøp av drivstoff til firmabiler, gressklippere o.l., så lenge dette utgjør mindre enn 10 prosent av foretakets samlede energibruk. 

Det er energibruken i kWh, som skal legges til grunn for vurderingen av om 90 prosent av energibruken er omfattet. Energikostnadene har ikke betydning i denne sammenheng. 

Foretaket kan bli pålagt å redegjøre for foretakets totale energibruk i forbindelse med ev. tilsyn.  

Energibruk på foretaksnivå – det er ikke nødvendig å kartlegge energibruk per lokasjon/underbedrift eller samlet for et konsern

Det er foretakets energibruk som skal kartlegges. Mange foretak er i enhetsregisteret inndelt i underbedrifter, enten fordi foretakene driver virksomhet på ulike lokasjoner, eller fordi de driver forskjellige typer virksomhet. Forskriften krever ikke at hver enkelt underenhet energikartlegges for seg. I mange tilfeller vil dette likevel være hensiktsmessig, særlig der underenheten bruker mye energi. Dette vil gjerne gi den beste, og mest konkrete, oversikten over aktuelle energitiltak. Så lenge foretaket aggregerer energibruken opp til foretaksnivå ved innrapporteringen, står derfor foretaket fritt til å gjennomføre energikartlegging per underbedrift. 

Foretak som bruker energi f.eks. i flere bygninger, plikter ikke å dele inn energikartleggingen per bygning. Dette kan likevel ofte være hensiktsmessig. Dersom foretaket velger å gjøre det, skal energibruken i bygningene legges sammen, slik at energikartleggingen gir uttrykk for energibruken i foretaket som helhet.     

Et konsern kan velge å gjennomføre en felles energikartlegging for alle foretak i konsernet. Hvert foretak i konsernet er likevel ansvarlig for at energikartleggingen oppfyller kravene i energikartleggingsforskriften for egen del, og at det blir rapportert for det enkelte foretaket.  

Hvor skal energibruksdata hentes fra

I tredje ledd beskrives kravene til data som skal danne grunnlaget for kartleggingen. Dersom det ikke er data tilgjengelig som oppfyller kravene, forutsettes det at den som utfører energikartleggingen beregner energibruken etter anerkjente standarder og metoder.  

Data fra tidligere år

Data fra foregående år skal fremgå for å vise den historiske utviklingen, dersom slike data foreligger. Endringer i energibruk sammenlignet med tidligere år kan skyldes organisatoriske endringer, som fusjoner og fisjoner eller oppkjøp. For foretaket kan det være en fordel om endringer i energibruk forklares i forbindelse med energikartleggingen, men det er ikke et krav etter forskriften. 

Tiltak for energieffektivisering skal identifiseres

Energikartleggingen skal etter § 4 fjerde ledd identifisere aktuelle tiltak for energieffektivisering. Dette inkluderer tiltak som effektiviserer effektbruk.  

Hvilke energieffektiviseringstiltak som kan være relevante, kommer an på foretakets virksomhet og hva foretaket bruker energi på. Forskriften krever ikke at alle aktuelle energieffektiviseringstiltak blir identifisert. Det er heller ikke et krav at det skal identifiseres tiltak innen alle områder som blir energikartlagt.  

Energikartleggingen skal beskrive i hvilken grad tidligere identifiserte tiltak er gjennomført

Etter hvert som foretak har gjennomført energikartlegginger, vil en del av den nye energikartleggingen være å undersøke hvilke tiltak som ble foreslått i forbindelse med forrige energikartlegging, og om disse tiltakene er gjennomført. Energikartleggingen skal derfor beskrive i hvilken grad tidligere identifiserte tiltak er gjennomført. For tiltak som er foreslått tidligere, men som ikke er gjennomført, bør det vurderes hvorfor tiltaket ikke er gjennomført, og hva som må til for at tiltaket skal bli det. 

Det er bare tiltak som er foreslått i energikartlegging etter energikartleggingsforskriften som må beskrives. Dersom foretaket tidligere, uavhengig av kravene i energikartleggingsforskriften, har identifisert energieffektiviseringstiltak, og har gjort vurderinger av slike uten å gjennomføre dem, vil det imidlertid være hensiktsmessig å beskrive også dette i forbindelse med den obligatoriske energikartleggingen.   

Lønnsomheten og energi- og effektbesparelsen skal beregnes for hvert tiltak

For hvert identifiserte energieffektiviseringstiltak skal lønnsomheten og energi- og effektbesparelsen beregnes. Detaljgraden i disse beregningene vil kunne justeres ut fra hvor store besparelser det er mulig å oppnå. For tiltak som uansett bare kan gi små besparelser, er det ikke nødvendig å foreta grundige analyser.  

Der det er mulig, skal beregningene ta hensyn til livssykluskostnader. Livssykluskostnader er alle kostnader forbundet med et tiltak i hele tiltakets levetid. Dette omfatter ikke bare anskaffelseskostnaden, men kan også omfatte f.eks. kostnader til forvaltning, drift og vedlikehold, omstillingskostnader, kostnader på andre brukeres hånd og kostnader ved avhending. 

I lønnsomhetsberegningen bør det ikke ensidig legges vekt på hvor mye energikostnadene reduseres. I beregningen bør det også legges vekt på andre virkninger av tiltakene, som økt trivsel og arbeidsmiljø, økt eiendomsverdi, økt produktivitet mv. Også ev. negative konsekvenser av tiltaket bør tas med i beregningen. 

Muligheten for tilkobling til fjernvarme- eller fjernkjølenett og bruk av overskuddsvarme skal vurderes

Fjernvarme og fjernkjøling og bruk av overskuddsvarme, gir økt fleksibilitet i energisystemet og kan bidra til å redusere foretakets behov for effekt fra kraftnettet. I forskriften § 4 femte ledd er det derfor stilt krav om at kartleggingen skal inkludere en vurdering av den tekniske og økonomiske muligheten for tilkobling til eksisterende eller planlagt nett for fjernvarme eller fjernkjøling.  

For foretak som er lokalisert i områder med eksisterende eller planlagt nett for fjernvarme eller kjøling, skal kartleggingen derfor inkludere en vurdering av den tekniske og økonomiske muligheten for å koble seg til dette nettet.  

Kartleggingen skal også identifisere mulighetene for utnyttelse av overskuddsvarme. Både utnyttelse av egen og av andres overskuddsvarme bør vurderes. Utnyttelse av overskuddsvarme må vurderes, selv om foretaket ikke er lokalisert i nærheten av fjernvarme- eller fjernkjølenett. 

For mange foretak vil det være åpenbart at det ikke er mulig å utnytte fjernvarme- eller kjøling eller egen eller andres overskuddsvarme i større grad. Dette kan skyldes at det ikke finnes fjernvarme- eller kjølenett i nærheten, og heller ikke utnyttbar overskuddsvarme, eller det kan skyldes at den type virksomhet foretaket driver med ikke kan utnytte slik varme eller kjøling. For disse foretakene vil det være tilstrekkelig å beskrive at det er gjort en vurdering, men at slik tilkobling eller utnyttelse ikke er relevant for foretaket.  

Bestemmelsen om at energikartleggingen skal inneholde en vurdering av muligheten til å knytte seg til fjernvarme- og fjernkjølenett og identifisering av muligheten for å utnytte overskuddsvarme, bør ses i sammenheng med forskrift 25. september 2024 nr. 2263 om kost-nytteanalyse av mulighetene for å utnytte overskuddsvarme. Begge de to forskriftene vil bl.a. kunne øke bevisstheten rundt tilgjengelig overskuddsvarme. 

Muligheten for fleksibilitet i forbruket 

Energikartleggingen skal identifisere muligheter for fleksibilitet i forbruket, jf. forskriften § 4 femte ledd. Med fleksibilitet i forbruket menes ikke bare muligheter for å bruke fjernvarme, fjernkjøling eller overskuddsvarme i stedet for elektrisitet, men også muligheter for å flytte laster for å redusere effektforbruk. Det bør også vurderes om foretaket kan tilby fleksibilitet. 

For foretak som ikke, eller bare i liten grad, bruker elektrisk kraft, er det ikke relevant å vurdere fleksibilitet i forbruket. Disse vil da bare måtte beskrive at det er gjort en vurdering, men at tiltaket ikke er relevant for foretaket. 

Muligheten for kostnadseffektiv produksjon av fornybar energi

Energikartleggingen skal også si noe om muligheten for kostnadseffektiv produksjon av fornybar energi, jf. forskriften § 4 femte ledd. Det er ikke nødvendig å foreta en fullstendig kost- nytteanalyse av alle muligheter for å produsere fornybar energi. Energikartleggingen skal imidlertid inneholde tilstrekkelige vurderinger til at kravet kan sies å være oppfylt. For energiproduksjon som fremstår som realistisk for det aktuelle foretaket, bør energikartleggingen inneholde en mer grundig vurdering av teknikk og økonomi. Dette gjelder typisk der foretaket eier bygninger med større takflater som kan utnyttes til solenergiproduksjon, men også annen energiproduksjon kan være relevant å vurdere nærmere. 

For foretak der produksjon av fornybar energi fremstår som åpenbart upraktisk, vil det være tilstrekkelig å beskrive at det er gjort en vurdering, men at tiltaket ikke er relevant for foretaket.