§ 2. Virkeområde

Forskriftens saklige virkeområde

Forskriften gir nærmere bestemmelser om energikartleggingen foretak plikter å gjennomføre etter energiloven § 8-5. Hva som menes med «energikartlegging», fremgår av energiloven § 1-3 femte ledd og forskriften § 3 annet punktum. Foretakene som omfattes av forskriften skal også, senest innen ett år etter at energikartleggingen er gjennomført, utarbeide en gjennomføringsplan etter forskriften § 9. 

Hvem som omfattes av forskriften

Hvilke foretak som er å anse som «store foretak» iht. energiloven § 8-5, og som dermed omfattes av kravene i forskriften, følger av bestemmelsen om forskriftens virkeområde i § 2. Tre vilkår må være oppfylt for at forskriftens krav skal komme til anvendelse: 

• Det må være snakk om et «foretak» 

• Foretaket må drive økonomisk aktivitet i Norge  

• Foretaket må ha en årlig gjennomsnittlig energibruk i Norge på minst 2,5 GWh de siste tre årene.  

Vilkårene utdypes nærmere nedenfor. 

Bare “foretak” omfattes av forskriften

Reglene om energikartlegging retter seg mot “foretak”. Dette omfatter “alle aktører (...), uavhengig av selskapsform og organisering”, jf. § 2 annet punktum. Formuleringen indikerer at det skal legges til grunn en vid forståelse. Foretak som omfattes kan være allmennaksjeselskap, aksjeselskap, ansvarlige selskap, kommandittselskap, samvirkeforetak, statsforetak, interkommunale foretak (IKS) mv. Også stiftelser og særlovselskap omfattes av foretaksbegrepet her, og kan være omfattet av forskriften dersom de driver økonomisk aktivitet i Norge, f.eks. utleie av hybler. 

Fysiske personer vil normalt ikke være omfattet av energikartleggingsforskriften. Fysiske personer som driver økonomisk aktivitet gjennom et enkeltpersonforetak, vil likevel være omfattet dersom øvrige vilkår er oppfylt. Dette gjelder selv om enkeltpersonforetak som sådan ikke er en juridisk person. Her er det den fysiske personen som driver virksomhet gjennom enkeltpersonforetaket som er ansvarlig for at regelverket etterleves. Normalt vil ikke energibruken i et enkeltpersonforetak være så høyt at energikartleggingsforskriften kommer til anvendelse. Unntak kan likevel tenkes, f.eks. innen landbruksnæringen. Eget privat forbruk kan i disse tilfellene holdes utenfor.   

Reglene om energikartlegging retter seg mot den enkelte juridiske enhet. Dette innebærer at der én juridisk enhet driver økonomisk virksomhet flere steder i landet, er det den juridiske enheten som anses som «foretaket». Dette gjelder selv om foretaket er inndelt i flere underbedrifter i foretaksregisteret etter Standard for næringsgruppering. Den enkelte underbedrift er i slike tilfeller ikke en juridisk enhet. Dette er annerledes dersom den økonomiske virksomheten f.eks. er fordelt på flere datterselskap av samme morselskap i et konsern. I slike tilfeller vil det enkelte selskapet være «foretaket», ettersom et selskap er en juridisk enhet. Der flere juridiske enheter inngår i samme konsern, skal hver juridisk enhet ses for seg, både ved vurderingen av om den omfattes av forskriften og i forbindelse med selve energikartleggingen. Et morselskap vil ikke være omfattet av forskriften med mindre det selv oppfyller vilkårene i § 2.  

Hvorvidt det er snakk om en juridisk enhet eller ikke, er i noen tilfeller uklart og må vurderes konkret. Det finnes f.eks. ulike former for joint ventures. I noen tilfeller vil et joint venture i seg selv være et selskap, og da vil dette anses som et foretak i relasjon til energikartleggingsforskriften. I andre tilfeller er joint ventures bare en løsere samarbeidsform som ikke innebærer at det er etablert en egen juridisk enhet.  

Kommunale foretak (KF) er, i motsetning til interkommunale foretak (IKS), ikke selvstendige  juridiske personer, men en del av kommunen. Kommunale foretak vil derfor ikke omfattes av forskriften, ettersom kommunene ikke hovedsakelig driver økonomisk aktivitet (jf. nedenfor om dette). Registrering av organisasjonsledd i Enhetsregisteret gjør ikke at organisasjonsleddet er et eget rettssubjekt. Ulike deler av staten (herunder f.eks. Statsbygg) anses derfor heller ikke som foretak etter forskriften. Forsvarsbygg er en etat underlagt forsvarsdepartementet, og dermed ikke omfattet av regelverket, selv om Forsvarsbygg i noe omfang tilbyr varer og tjenester. 

Hvem som eier et foretak, er ikke relevant. Et foretak kan derfor være omfattet av forskriften selv om det eies av stat eller kommune.  

Det har ikke betydning hvilken type økonomisk aktivitet foretaket driver – alle sektorer og bransjer er omfattet. Foretak innen industri, detaljhandel, bygg- og anleggsbransjen, eiendomsforvaltning, sjøfart, luftfart, veitransport og landbruk, er eksempler på foretak som kan være omfattet. 

Foretaket må drive økonomisk aktivitet i Norge for å være omfattet av forskriften

Det følger av § 2 første punktum at forskriften gjelder energikartlegging i foretak som «driver økonomisk aktivitet i Norge». I annet, tredje og fjerde punktum er det presisert hvordan dette skal forstås.  

Hva som menes med økonomisk aktivitet 

I § 2 annet punktum er det presisert at foretak som “hovedsakelig driver økonomisk aktivitet” i Norge er omfattet. Med “økonomisk aktivitet” menes det her virksomhet som går ut på å tilby varer eller tjenester. Uttrykket “hovedsakelig” innebærer at denne virksomheten – å tilby varer eller tjenester – må være foretakets hovedaktivitet. Driver foretaket flere ulike aktiviteter, hvorav noen kan sies å være økonomisk aktivitet mens andre ikke er det, beror spørsmålet på  en konkret helthetsvurdering. Foretaket må selv gjøre vurderingen, men NVE kan overprøve denne vurderingen i forbindelse med et ev. tilsyn. 

Normalt tilbys varer og tjenester med tanke på å oppnå økonomisk gevinst på sikt, slik at foretaket går med overskudd. Dette er imidlertid ikke et vilkår for at det skal være snakk om «økonomisk aktivitet» i forskriftens forstand. De fleste foreninger og ideelle organisasjoner vil likevel falle utenfor forskriftens virkeområde. 

Normalt tilbys varer og tjenester i et marked. Dette er ikke et vilkår for at det skal være snakk om «økonomisk aktivitet» i forskriftens forstand. Også aktører som tilbyr varer og tjenester i en monopol-situasjon, vil kunne være omfattet av forskriften. 

Det å eie noe i fellesskap med andre, er i seg selv ikke nok til at det skal være snakk om «økonomisk aktivitet». Tilsvarende vil borettslag ikke omfattes, ettersom borettslag ikke hovedsakelig tilbyr varer eller tjenester, men først og fremst forvalter bygningsmassen som andelseierne selv bor i. Dette gjelder også om en mindre del er leid ut. Eiendomsforvaltere og utleiere ellers vil kunne være omfattet av forskriften. Også studentsamskipnader kan være omfattet, selv om de ikke har som hovedformål å skape gevinst for en eier. 

En rekke av det offentliges kjerneoppgaver faller utenfor forskriften, fordi de er forbundet med utøvelse av offentlig myndighet, og ikke «økonomisk aktivitet». Direktorat og etater vil typisk ikke være omfattet av forskriften. Dette gjelder også om de i begrenset utstrekning driver økonomisk aktivitet. Se nærmere om aktører som driver myndighetsutøvelse nedenfor. Heller ikke det å gi tilskudd anses som «økonomisk aktivitet» i denne sammenheng. Hvorvidt offentlige tjenester ellers er å anse som «økonomisk aktivitet» eller ikke, avhenger av hvordan tjenesten er organisert, finansiert og tilrettelagt for brukerne.  

Offentlige helse-, sosial-, skole- og utdanningstjenester mv. som er finansiert av det offentlige og ikke av brukerne, og som er allment tilgjengelige og underlagt offentlig tilsyn, anses typisk ikke som økonomisk aktivitet. Det at tilsvarende tjenester også ytes av private endrer ikke på dette, og heller ikke det at brukerne må betale en viss egenandel. Helseforetak er et eksempel på foretak som typisk ikke omfattes av forskriften fordi de ikke kan sies hovedsakelig å drive økonomisk aktivitet. Det er imidlertid ikke typen tjeneste som er avgjørende i denne sammenheng, men finansieringsmåten. Private foretak som tilbyr tjenester som også det offentlige tilbyr, kan derfor være omfattet dersom det i hovedsak er brukerne som betaler for tjenestene.  

Så lenge det er brukerne som betaler for tjenestene, har det i utgangspunktet ikke betydning hva vederlaget kalles. Foretak som tar betalt for sine tjenester i form av «avgifter» som ikke betales til statskassen, men direkte til foretaket (f.eks. havneavgifter eller lufthavnavgifter), kan derfor være omfattet. 

Bygninger som brukes av offentlige helse-, sosial-, skole- og utdanningstjenester vil typisk omfattes av plikten til å ha energiattest for bygningen etter forskrift om energimerking av bygninger og energivurdering av varme- og klimaanlegg (energimerkeforskriften for bygninger) § 8, og vil derfor ha kartlagt energibruken i disse byggene. 

Den økonomiske aktiviteten må ha en viss varighet, omfang og regelmessighet 

Det at foretaket må «drive» økonomisk aktivitet, betyr at det må være en viss varighet, omfang og regelmessighet over aktiviteten. Enkeltstående eller sporadiske salg innebærer ikke at det drives en økonomisk aktivitet som utløser plikt til å gjennomføre energikartlegging.  

Foretaket må drive økonomisk aktivitet «i Norge» 

Foretaket må drive økonomisk aktivitet «i Norge». Det er imidlertid ikke et krav at foretaket er stiftet i Norge eller har hovedkontor i Norge. Utenlandske foretak vil også kunne omfattes av forskriften dersom de driver økonomisk aktivitet i Norge.  

Hva som menes med «Norge» i denne sammenheng, må tolkes i lys av energilovens og energikartleggingsforskriftens geografiske virkeområde. Norges landterritorium, luftterritorium og indre farvann ut til grunnlinjene, er dermed omfattet. (Grunnlinjene er rette linjer trukket mellom grunnlinjepunktene langs kystens ytterpunkter, herunder øyer, holmer og skjær som ikke overskylles av bølger ved lavvann). Sjøterritoriet (havområdet utenfor grunnlinjene) og sokkelen er ikke omfattet. Regelverket gjelder heller ikke på Svalbard, Jan Mayen eller de norske bilandene.  

Foretakets årlige gjennomsnittlige energibruk i Norge må være 2,5 GWh eller mer de siste tre årene

For å være omfattet av forskriften må foretaket ha “en årlig gjennomsnittlig energibruk i Norge på minst 2,5 GWh de siste tre årene”. Dvs. at det er tilstrekkelig med et gjennomsnitt på minst 2,5 GWh de siste tre årene. Det er ikke et krav at energibruken skal overstige 2,5 GWh hvert enkelt år isolert sett. Med foretakets energibruk forstås energi som foretaket faktureres for og bruker selv, og egenprodusert energi som foretaket bruker selv, jf. fjerde punktum.  

Indirekte energibruk knyttet til for eksempel innkjøpte varer og tjenester skal ikke medregnes. Energibruken til andre foretak som tilbyr varer og tjenester som foretaket bruker, inngår ikke i beregningen. Derimot omfattes energibruk som konsulenter og innleid personell står for, dersom foretaket betaler for energien. 

Energi som foretaket selger videre til andre, skal ikke medregnes i foretakets energibruk. For boliger og bygninger som leies ut, vil det ofte være leietaker som faktureres for energibruken, og det er da leietager som anses å ha brukt energien. Også der eier faktureres for energien, men viderefakturerer leietager på en slik måte at det er spesifisert at beløpet gjelder energi, skal energien anses brukt av leietageren. Dersom energikostnadene utgjør en del av leien, uten at disse er spesifisert, anses energien brukt av eier. Energien brukes i slike tilfeller av eier for å tilby det endelige produktet, som er leie av bolig/bygning med energi inkludert. Tilsvarende fordeling må gjøres også ved utleie av transportmidler (biler og skip). Dersom energikostnadene er innbakt i leieprisen, vil det være eier (den som har kjøpt energien) som også anses for å ha brukt energien. 

Utleietilfellene kan skape det som omtales som «delte insentiver». Det kan være at leietager må gjennomføre en energikartlegging (alt avhengig av leietagers samlede energibruk), og i den forbindelse lage en tiltaksliste. Samtidig kan de beste tiltakene f.eks. være oppgraderinger av bygningsmassen, noe som ev. eier, og ikke leietager, må gjennomføre. Samtidig vil det kunne være slik at bygningseier ikke har de økonomiske insentivene til å betale for oppgraderingen, ettersom det er leietager som uansett betaler for energikostnadene. Energikartleggingsforskriften pålegger ikke samarbeid mellom bygningseier og leietager om energikartleggingen, eller tiltakslisten, i disse tilfellene, og løser sånn sett ikke utfordringen med delte insentiver. NVE vil likevel oppfordre eiere og leietagere til å gå i dialog og samarbeide om gjennomføringen av energikartleggingen og ev. identifiserte tiltak i slike tilfeller. Et slikt samarbeid kan gi grunnlag for enighet mellom bygningseier og leietager om deling av kostnadene knyttet til energieffektivisering av bygningsmassen.  

Ved utleie av bygninger er eier i utgangspunktet forpliktet til å innhente energiattest etter energimerkeforskriften for bygninger. I den forbindelse må også eier (utleier) utarbeide en tiltaksliste for bygningen. Energiattesten kan være nyttig i arbeidet med energikartleggingen.  

Energitap skal anses som «energibruk». Videre skal energi brukt i forbindelse med produksjon av energi, anses som energibruk hos produsenten, selv om energien som produseres selges videre. Energien som videreselges, skal imidlertid anses brukt av kjøper (forutsatt at denne ikke videreselger energien igjen). En vannkraftprodusent kan f.eks. være omfattet av forskriften dersom denne bruker mye energi i forbindelse med et pumpekraftverk (egenprodusert energi som foretaket bruker selv). Et fjernvarmeselskap kan være omfattet av forskriften dersom selskapet har en årlig gjennomsnittlig energibruk på minst 2,5 GWh de siste tre årene, inkludert energitap i produksjon og distribusjon (enten det er snakk om kjøpt eller egenprodusert energi). Nettselskap kan også omfattes av forskriften, dersom tap i nettet og annen energibruk foretaket har, overstiger innslagspunktet på 2,5 GWh.   

Noen foretak vil ha energibruk både i Norge og i utlandet. Det er energibruken i Norge som er relevant for om forskriften kommer til anvendelse. Foretak som driver økonomisk virksomhet i Norge, men som har en årlig gjennomsnittlig energibruk over innslagspunktet bare hvis energibruk i utlandet telles med, vil ikke være omfattet av energikartleggingsforskriften. Når det gjelder energi kjøpt til bruk i transportmidler (kjøretøy, skip, fly mv.) som krysser inn og ut av energilovens geografiske virkeområde, er det bare energien som brukes innenfor virkeområdet som må telles med i vurderingen av om foretaket er omfattet av forskriften eller ikke. Foretak som gjennomfører energikartlegging, kan velge bare å ta med energien som er brukt innenfor virkeområdet, eller også å ta med energi brukt utenfor virkeområdet, dersom foretaket foretrekker det. Det kan være hensiktsmessig å ta med den samlede energibruken, både for å skaffe seg et realistisk bilde av egen energibruk, og for å slippe å beregne hvor mye som er brukt hvor. 

Nærmere om unntaket for aktører som driver myndighetsutøvelse

Aktører “som driver myndighetsutøvelse”, det vil si offentlig myndighetsutøvelse, regnes ikke som foretak etter forskriften, jf. § 2 tredje punktum. Dette innebærer at hverken stat, fylkeskommune eller kommune regnes som foretak etter forskriften. Det samme gjelder kommunale foretak (KF), som ikke er egne rettssubjekter, og som derfor er unntatt fordi kommunen driver myndighetsutøvelse. Statsforetak (SF) er derimot egne rettssubjekter og vil i utgangspunktet regnes som foretak. 

I noen sammenhenger er det også andre aktører enn stat, fylkeskommune og kommune som treffer vedtak. Dette kan for eksempel gjelde samvirkeforetak i rollen som markedsregulatorer i landbruket eller nettselskap i rollen som Det lokale eltilsyn (DLE). Unntaket for aktører som driver offentlig myndighetsutøvelse skal imidlertid ikke forstås slik at alle aktører som har myndighet til å treffe vedtak, er unntatt fra plikten til å gjennomføre energikartlegging. Bestemmelsen må leses i lys av bestemmelsen om at det er foretak som hovedsakelig driver økonomisk aktivitet som omfattes av forskriften. Vurderes aktøren å hovedsakelig drive økonomisk aktivitet, skal den ikke anses å drive myndighetsutøvelse i den betydning at forskriften ikke kommer til anvendelse. Nettselskap kan derfor være omfattet av forskriften, selv om de også har rollen som lokalt eltilsyn og i denne sammenhengen treffer vedtak. Tilsvarende vil gjelde for mange interkommunale selskap. 

Mange interkommunale selskap (IKS) tilbyr en rekke ulike tjenester, hvorav noen innebærer at de treffer vedtak. Dette gjelder f.eks. IKS med ansvar for vann og avløp, renovasjon og brann- og redningstjenester. Slike tjenester finansieres dels over kommunebudsjettet og dels av innbyggerne gjennom gebyrer, som ofte er satt til selvkost. Selve myndighetsutøvelsen kan i disse tilfellene være helt underordnet i den forstand at den utgjør en liten del av virksomheten. Da vil ikke dette i seg selv være nok til å unnta det interkommunale selskapet fra forskriften.