Utføre skredvarslingsplan

Du skal bruke en digital terrengmodell med den mest hensiktsmessige oppløsningen, både til å generere helningskart og skyggekart.

DTM gir indikasjoner på og brukes for å vurdere terrengets evne til å samle snø og hindre eller redusere bruddforplanting. Terrengets form og ruhet er viktige faktorer.

Innhent historikk på skredaktivitet og skredhendelser for å vurdere løsneområder, utløp og utløsningsmekanismer. Historikk inkluderer skredhendelser, tidligere rapporter, kartlegginger og varslingstjenester for området, som utgjør det totale kunnskapsgrunnlaget for skredbanen/baner. Henvis til disse hvis de eksisterer. Undersøk også om det finnes værdata i forbindelse med hendelse for å få et komplett situasjonsbilde.

De historiske dataene som tilfører informasjon til den operasjonelle varslingen skal registreres i GIS i et registreringskart (.gdb), som polygoner med løsneområder og utløp, samt dato.

Kilder til historiske hendelser kan være Skredregistrering, Nasjonal vegdatabank, RegObs, lokalkjente, bygdebøker og gamle avisartikler mm. Lokalkjente har også ofte kunnskap om værsituasjoner og snø, som kan være relevant.

Som en del av vurderingsgrunnlaget for historiske hendelser kan også flyfoto via Norge i bilder, gi viktig informasjon om tidligere skredhendelser. Eksempel er spor i vegetasjonen eller skredavsetninger. Dato bildene ble tatt er også en referanse for historikk og skredfrekvens. Ved en utredning for skredvarslingsplan bør du gå gjennom tilgjengelige flyfoto, samt historiske foto hvor dette er tilgjengelig. Skråfoto er bilder som i tillegg gir gode muligheter for terrenganalyse.

Feltarbeid er en avgjørende del av utarbeidelse av skredvarslingsplan. På befaring får man inntrykk av terrenget som ikke er mulig å få fra skrivebordet. For komplekse fjellsider vil det være en fordel med flere personer i felt for å diskutere vurderingen av terrenget. Hvis flere av varslerne som seinere skal gjennomføre varsling kan delta, vil de også få bedre forståelse for varslingsområdet

Før gjennomføringen av et feltarbeid skal du ta stilling til hva som er nødvendig for å kunne gi en god beskrivelse av skredbaner, og hva som er praktisk mulig å få til. Tidspunkt for befaring er også viktig, det kan være en fordel å utføre befaring når det er minimalt med bladverk i terrenget hvis det gjennomføres på barmark, eller midtvinters.

Ved feltarbeidet bør du vurdere dette:          

• • Areal/utstrekning av mulig løsneområde(r)
  • Helningsforhold og terrengform/ruhet -hvordan påvirker dette potensialet for snøskred og akkumulasjon av snø?
  • Skredavsetninger og andre spor etter skred (erosjon, skredskadet skog)
  • Vegetasjonsforhold. Vurder eventuell skog og dens dempende faktor på løsnesannsynligheten og utløpslengden

Hva er spesielt for varslingsområdet? Oppsummer vurderingen av varslingsområdet, dvs. forhold som har betydelse for hva som skal til for at skred når objekt. 

• • Terrengform, og dets evne til å samle snø med potensiale for skavloppbygging
  • Helning i løsneområde og påvirkning på bruddkanthøyde
  • Himmelretning og høyde av løsneområde
  • Skogtetthet, skoggrense i skredløpet
  • Terrengruhet
  • Tilfangstområde for snøtransport i forhold til dominerende vindretning

Resultat kan presenteres i tabell og/eller tekst, samt kart.

NB! For flere genetisk like løsneområder/skredbaner kan du gi en generell beskrivelse.

Hvilke værstasjoner som er relevante for objektet skal vurderes. Tilgjengelige værstasjoner og kvaliteten på relevant data for varsling, vil variere. Plasseringen av disse kan være avgjørende for hvorvidt dataene er representative for varslingsområdet. Det er heller ikke alle værstasjoner som har stabil logging av både vind, temperatur og nedbør. Betydelsen for varslingsområdet skal utredes, og det bør gjøres en vurdering om man trenger mer eller bedre instrumentering, og evt. plassering av denne.

For vurdering av hvor representativ måledata fra værstasjonen er bør følgende vurderes:

• Høyde over havet
• Topografi og andre objekter rundt værstasjonen som kan påvirke måledata (vind, snødybde, temperatur, nedbør, stråling osv.)
• Hva som måles og hvilken høyde sensorene er plassert
• Lengde på måleserie og oppløsning på dataene

Ved bruk av data fra værstasjoner til væranalyse:

• Legg merke til lengden på måleserien – den indikerer hvorvidt værhistorikken er til å stole på
• Varslingsrelevans: Vurder hvor representative målestasjonen(e) er for varslingsområdet (høyde over havet og himmelretning)
• Værdata og kritiske værforhold: Relevansen på den tilgjengelige instrumenteringen som du har vurdert vil også påvirke hvor mye du kan stole på værdataen og de historiske hendelsene

Værdata kan gi indikasjoner på løsnesannsynligheten for snøskred og for det mulige volumet av det. Sammen med historiske hendelser får man gode indikasjoner på hvor mye nedbør, vindstyrke og retning samt temperaturer som skaper kritiske værsystem og gir skredfarlige forhold.

Vurder om de største nedbørsmengdene kommer med milde temperaturer og regn høyt opp. Observasjoner av dominerende vindretning med nedbør i kombinasjon med temperatur er også relevant for snøpålagring.

Hvis det allerede finnes eksisterende sikringstiltak som f. eks. støtteforbygninger, fang/ledevoller eller aktiv skredkontroll skal det beskrives og registreres i GIS-kart.

Hvis det eksisterer eller skal etableres aktiv skredkontroll for objektet, beskriv hvilken type: RACS/Daisybell/manuell skredkontroll.

Dersom RACS, beskriv også plassering og type.

Dersom Daisybell eller manuell, henvis til rutiner, og beskriv hvorvidt det finnes erfaring med utløsningspunkter fra tidligere.

For sørpeskred anbefales det å vurdere løsneområder iht. FoU-rapporten "Identifisering av løsneområder for sørpeskred. Klassifikasjon og beskrivelse av de mest typiske  løsneområdene for sørpeskred". Det finnes mange ulike typer terreng hvor sørpeskred kan løses ut, hvor det er viktig å identifisere slake partier hvor vann hindres drenering. Sørpeskred kan også opptre som en sekundær effekt, hvis et snøskred demmer opp et bekkeløp.

I arbeidet med skredvarslingsplanen bør du finne kritisk skredstørrelse for objektet. Kritisk skredstørrelse er et teoretisk hjelpemiddel for å identifisere hvilke snøskred som kan bli store nok til å treffe/skade objektet. Den kritiske skredstørrelsen defineres normalt som en gjennomsnittlig bruddkanthøyde for et gitt løsneområde (dermed et definert volum), da dette gjør det lettere å bruke operativt i varsling (1). Da kan en også oppdatere skredvarslingsplanen etter hvert som en får mer historikk.

Kritisk skredstørrelse skal ses opp mot skreddynamikken, og vil være forskjellig for f.eks. våte og tørre skred. Det er også viktig å bemerke at bruddkanthøyde aldri alene kan benyttes som en deterministisk verdi, da det totale skredvolumet også avhenger av snødekket i skredbanen. Eksempler på dette er ved medriving eller utløsning av skred i et dypere svakt lag, såkalt "step down". Den kritiske skredstørrelsen for hvert objekt kommuniseres i skredvarslingsplanen iht. EAWS skala for skredstørrelse med skadepotensiale, se neste avsnitt. Skalaen gir en indikasjon på størrelse, og ved utarbeidelse kan leverandør vurdere det som nødvendig å forholde seg til delte størrelser, f. eks. 1,5.

Den kritiske skredstørrelsen skal sees i sammenheng med sårbarheten til objektet og hvordan det tåler skredlast. Den kritiske skredstørrelsen fra samme løsneområde kan dermed  variere i tilfeller hvor det er flere ulike objekt å ta hensyn til.

Eksempel på dette kan være at både et hus, og en fylkesveg er utsatt for skred fra samme skredbane, se Figur 1. Her vil kanskje skredet nå veg først, noe som kan skje oftere og være av mindre størrelse, men som påvirker trafikken, mens skredet trenger å være mye større og ha større hastighet for å både nå, og skade huset. Små skred med skredsky kan også være kritisk for veier med høy hastighet, også om massene ikke når selve veien.

Slik blir det et vurderingspunkt i varslingen der en skal sammenligne forholdene og prognosen i sanntid med situasjonene beskrevet i varslingsplanen.

Størrelsen på snøskred kan klassifiseres på forskjellige måter. Det er mest vanlig å klassifisere snøskred etter skadepotensial. Skredene deles inn i fem størrelseskategorier (se Tabell 1) som baseres på hvor store ødeleggelser snøskredet kan forårsake. Indikasjonen på skadepotensial for hver kategori 1-5 gjør det enkelt å benytte klassifiseringen i kartlegging og feltarbeid. Klassifiseringen gir også en felles forståelse av skredstørrelse på tvers av forskjellige bakgrunnskunnskaper. Dette gjør det enklere å forstå konsekvensen av de forskjellige skredstørrelsene, og de anbefalte tiltak.

Tabell 1: Størrelsekategorier snøskred

For mindre skredbaner er det også relevant å beskrive maksimal forventet skredstørrelse. Den mest destruktive hendelsen, blir da avgjørende for anbefalingen av tiltak som bør gjøres.

Dynamiske modeller kan brukes som strømningsmodeller for å få frem skredets mest sannsynlige bane, de kan også brukes til å vurdere hvor store løsnevolum man kan ha for at skred ikke når fram/gir treff/medfører skade (2). I praksis vil det si at man skal kjøre en rekke modeller med ulike variasjoner av bruddhøyder og løsneareal (volum), som da leder fram til en terskelverdi.

Sårbarheten til objektet, og omfanget av skredvarslingsplanen, avgjør hvordan du presenter resultatet i rapporten og hvilke kriterier som utgjør den kritiske skredstørrelsen.

Historikk er viktig for å antyde en frekvens av skred, og tidligere lengde på utløp, og det er spesielt viktig hvis det går å antyde bruddkant og volum på tidligere hendelser. Fallhøyden fra løsneområdet til objektet kan også gi en indikasjon på hastighet ved treff (1). Ved modellering skal resultatene fra beregningene av utløp, sees i sammenheng med historikk og spor i terrenget og resultatene diskuteres. Kjent skredhistorikk kan brukes til å kalibere modellene.

Eventuelle modellresultat vil være en del av utredning av kritisk skredstørrelse for objektet, og gir en indikasjon på hastigheten og trykket som snøskredet har når det treffer. For utredninger hvor objektet er bebyggelse, skal manglende bruk av beregningsverktøy begrunnes. Ved bruk av dynamisk modellering, bør utvalgte modelleringsresultater presenteres i rapporten, sammen med hvilke parametre som er brukt. Vurder også om det mest hensiktsmessige er å presentere resultat som flytehøyde, hastighet, eller trykk. Det skal gjøres en faglig tolkning av modellresultatene med fokus på styrkene og svakhetene til det simuleringsverktøyet som er brukt, og hvordan utløpskalibrering påvirker resultatet.

I modellering skal man også vurdere tettheten til skredet og temperatur man har lagt til grunn, siden tørre, raske skred har lavere tetthet, og våtere, mindre raske skred høyere tetthet (4). Dette kan påvirke hvilke parametre men viser som resultat, og er relevant for den faktiske situasjon man prøver å beskrive. For skredvind bruker man også oftest trykk som referanse. 

Robustheten til objektet vil variere stort, og i Norge er det enda ikke fastsatt en skala for akseptabelt trykk mot bebyggelse. Det er ventet at det blir innført en grense på at trykk skal være <5 kPa for bygg. I "The technical avalanche protection handbook" (5) bruker man tabell 2 for å vurdere skadepotensialet på infrastruktur:

Tabell 2: Potensial for skade ved det aktuelle trykket ved treff 

For sørpeskred finnes det ingen dynamisk modell spesielt tilpasset for beregning av utbredelse. RAMMS:Debris Flow kan brukes for å beregne utløp, da iht.  NVE Ekstern rapport nr. 9/2021.

Basert på kartlagte skredbaner, kritiske skredstørrelser og skredscenario i varslingsområdet, anbefales det at leverandør av skredvarslingsplanen grupperer objekter i tiltakssoner. F.eks. vil objekter som ligger nedstrøms for samme skredbane kunne bli plassert i to ulike tiltakssoner, da den kritiske skredstørrelsen som kreves for at objektene vil bli påvirket er ulik, se Figur 4. I andre tilfeller vil objekter nedstrøms for flere ulike skredbaner kunne grupperes, da værforhold som gir økt skredfare er lik. Gruppering av objekter i ulike tiltakssoner bør gjøres i samråd med risikoeier, da det også kan være andre forhold enn kun det skredtekniske som er styrende for når en ønsker å utføre tiltak for en gruppe objekter.

Stedspesifikt snøskredvarsel blir utformet for å gi beslutningstaker raskest og enklest mulig oversikt over situasjonen. Derfor skal man vise tydelig hvilke områder som er vurdert og med fordel samle områder som blir rammet sammen eller på lignende måte i ulike tiltakssoner. Slik kan varselet komme med et aktsomhetsnivå per tiltakssone. 

Leverandør av skredvarslingsplanen skal også i samråd med risikoeier definere aktsomhetsnivåene som skal benyttes i den operative varslingen. Sårbarhet til objektet, kunnskapsgrunnlag for varsling, hvor komplekst terrenget er (1), og føringer fra risikoeier er styrende for antall aktsomhetsnivå en fastsetter. Som utgangspunkt anbefales det imidlertid å benytte fire aktsomhetsnivåer, da dette ofte vil gjøre det mer gjenkjennbart for risikoeier og evt. evakueringsmyndighet.

Hvert aktsomhetsnivå skal definere løsnesannsynlighet, utløpslengde og skadepotensial, samt nivå kunnskapsstyrke. Definisjonene kan gjøres kvalitativt eller kvantitativ (6), men det er viktig at risikoeier og leverandør av varslingstjenesten får en felles forståelse av definisjonen og risikobildet knyttet til hvert aktsomhetsnivå.

Risikoeier har ansvar for å oppsummere risikoaksepten for hver tiltakssone, f. eks. i en risikomatrise. Denne bør minimum være basert på konsekvens og sannsynlighet for skred og matrisen skal tydeliggjøre graden og konsekvensen av usikkerhet knyttet til vurderingene. Risikoeier bestemmer terskelverdiene som indikerer tiltak, men trenger ofte bistand fra fagpersoner til å gjøre vurderingen. Tersklene kan bestå av «skredstørrelse» og «sannsynlighet for skred», «løsnesannsynlighet» og «sannsynlighet at skred når objekt» eller tilsvarende, se eksempel Figur 2. Matrisen skal presenteres i snøskredvarslingsplanen og brukes både i planleggingsfasen og underveis i varslingssesongen. Risikomatrisen er en modell og kan overstyres. 

Figur 2. Eksempel risikomatrise

Beredskapsplanen vil videre koble aktsomhetsnivå til de risikoreduserende tiltak som risikoeier beskriver i beredskapsplanen og som anbefales gjennomført ved de ulike nivåene. 

Overordnet usikkerhet til enhver tiltakssone skal kort beskrives i snøskredvarslingsplanen. Etter at skredvarslingsplan er ferdigstilt, utarbeider risikoeier tiltak basert på risikomatrise og aktsomhetsnivå, som kan visualiseres som i Figur 3 som skal brukes for veg. 

Figur 3. Eksemplarisk tiltaksbeskrivelse basert på aktsomhetsnivå og risikomatrise

I forbindelse med vurdering av risikoen for objektet, og behov for kunnskapsstyrke vurderer man beste metodikk for varsling. Varsling kan gjennomføres som hhv. feltbasert og fjernbasert varsling. Feltbasert varsling betyr at leverandør utfører varsling med en varsler tilstede ved varslingsområdet hver dag. Denne type varsling er mer ressurskrevende, men reduserer usikkerheter knyttet til formidling av observasjoner vær og snødekkets egenskaper betraktelig. Feltbasert varsling egner seg oftest best ved varslingsområder hvor selv små skred kan gi uakseptable konsekvenser, og hvor oppetid er viktig for risikoeier. Fjernbasert varsling gjøres ved at varslerne er etablert et annet sted enn selve objektet, og utfører varsling basert på tilgjengelige data. Dette kan være observasjonsturer, instrumentering eller ved å selv reise til lokasjonen med jevne mellomrom. Dette er den vanligste type varsling som utføres i Norge.

Man skiller på enkle observasjoner i lavlandet, som oftest er visuelle og utføres fra objektet eller i dess nærhet (Figur 6). Det kan være observasjon av snøhøyde på plate, lokale værforhold, skredaktivitet og -avsetninger, bilder opp mot fjellsiden o.l. Disse observasjonene kan mange ganger utføres av ukvalifisert personell, og kan noen ganger erstattes med instrumentering. Observasjoner fra lavlandet kan gi mye relevant informasjon, og observatør er ofte et knutepunkt i lokalmiljøet. En lokal kontakt er viktig for tilliten til varslingen.

Figur 6. Eksempel på enkle observasjoner

I tillegg kan kvalifiserte observatører utføre mer detaljerte observasjoner, både fra objektet og oppe i fjellet, der for eksempel snøens lagdeling og stabilitet undersøkes (Figur 7). Observasjoner i fjellet omtales som snødekkeundersøkelser. Disse er gjennomført av observatør i relevant terreng.

Snødekkeundersøkelser skal samle inn informasjon om snødekket et sted eller i et område og kan ta utgangspunkt i Veilederen for feltobservasjoner. Dette kan være:

• Snømengde og -fordeling
• Lagdeling, både lokalt i et punkt og over større område
• Hvilke prosesser som foregår i snødekket
• Stabiliteten til snødekket, i.e. snødekkets evne til å produsere skred

Snødekkeundersøkelser er eneste måten å samle informasjon om lagdelingen til snødekket, men vil også gi mye informasjon om vær, snøfordeling og stabilitet. Rapport "Om observasjoner for stedsspesifikk snøskredvarsling" går mer i detalj på ulike roller og verdi av manuelle observasjoner for stedsspesifikk snøskredvarsling, inklusive kompetanse, frekvens og kommunikasjon mellom varsler og observatør. LINK.

En observasjon kan potensielt ha stor nytte langt frem i tid. Derfor er det viktig at det utføres jevnlige observasjoner også når det ikke er kritiske forhold, da dette vil bygge informasjonsgrunnlag som trengs for å håndtere de kritiske situasjonene. Det anbefales minst en snødekkeundersøkelse per uke gjennom varslingssesongen. Avvik fra dette skal begrunnes i skredvarslingsplanen. Regelmessige snødekkeundersøkelser gir bedre forståelse av snødekket, noe som fører til mindre usikkerhet i varslene, øker sjansene for å være tidlig ute med økt aktsomhetsnivå ved kritiske situasjoner og gir læring til leverandøren. Observatørens erfaring, lokalkjennskap og utdanningsnivå vil i høy grad styre kvaliteten til observasjonene.

Hyppighet på observasjoner er avhengig av det spesifikke prosjektet, hvor også tilgjengelighet på observatører vil ha betydelse for en kost/nyttevurdering opp mot andre alternativ. Parameter som for eksempel utsatthet og sårbarhet til objektet, prosjektets kompleksitets nivå, kostnad for å utføre risikoreduserende tiltak og hvilken øvrig instrumentering som er tilgjengelig skal inkluderes i vurderingen.

Skredvarslingsplanen skal, hvis mulig, omtale relevante observasjonsturer til varslingsområdet, og gjøre en vurdering av hvilke turer som gir mest relevant informasjon for ulike forhold. Turene skal beskrives med kritiske punkter, observasjonspunkter og ha tegnet inn eventuelle skredbaner. Alle observasjoner skal registreres uten opphold i RegObs.

Ved å beskrive betydelsen av observasjoner, omfang og hvilken form for observasjon som egner seg for objektet i skredvarslingsplanen, vil det bli enklere for risikoeier å vurdere tilbud, samt kostnader.

Figur 7. Eksempel på detaljerte observasjoner

Leverandør bruker instrumentering for å styrke kunnskapsgrunnlaget i vurderingen av snøskredfaren. Instrumentering har ulike styrker og svakheter og det skal gjøres en vurdering opp mot annet eksisterende grunnlag for stedsspesifikk snøskredvarsling, og kost/nytte i det spesifikke prosjektet.

Leverandør skal vurdere om tilgjengelige værstasjoner, eller andre måleinstrument, er representative nok for varslingen, og gjøre en vurdering av fordeler og ulemper ved å bruke eksisterende instrumentering eller å etablere ny. Det vil være behovet for reduksjon av usikkerhet som er avgjørende.

Hvis det ikke finnes tilstrekkelig etablert instrumentering for overvåking av relevant vær og snødata, skal leverandør anbefale i skredvarslingsplanen hvilken type instrumentering som er nødvendig for å redusere usikkerheten til et passende nivå, og plassering av dem. Vurdering av plassering er svært viktig da det dreier seg om punktmåling. Plassering kan gi store utslag på snødybde og vind, men også temperatur, som kan føre til feil tolkning av resultatene og dermed feil skredvarsel. 

Krav til kunnskapsstyrke vil ofte være styrt av sårbarhet til objektet og hvor lang tid man kan akseptere risikoreduserende tiltak i prosjektet. Det bør gjøres en vurdering i samråd med risikoeier, hvor man drøfter hvilken pålitelighet man trenger av sensorer og krav til back-up løsninger. F.eks. kan det være akseptabelt å varsle på begrenset kunnskapsgrunnlag i en begrenset periode.

Instrumenteringen og etablering av denne, skal følge regelverk og anbefalinger knyttet til instrumentet

Rapport "Instrumentering i stedsspesifikk skredvarsling" utdyper nytteverdi av ulike former for instrumentering, valg av sensorer, og prioriteringer, den kan leses her. Oppsummering av arbeidsflyt og anbefalinger nedenfor.

Behovet vil variere i hvert enkelt prosjekt, men det er hvor stor restrisiko som aksepteres i det stedsspesifikke snøskredvarselet som definerer behovet. Det anbefales å følge denne arbeidsflyten i vurderingen:

• Hva finnes av eksisterende målinger?
  Er det tilgjengelige og representative MET-stasjoner eller andre stasjoner med
  forutsigbar drift i området? Finnes det relevante webkamera?
• Hvor kan instrumenteringen plasseres?
  Finnes det fast strøm, eller bør stasjonen være batteridrevet? Er plasseringen egnet
  for solcelle? Er det mulig å bytte batteri midtvinters ved behov? Finnes det snøhøyde
  fra laserdata som kan si noe om snøfordeling i skredbanene i varslingsprosjektet?
  Hvor er det trygg plassering for installasjonen?
• Er det spesifikke områder som skal prioriteres?
  Eksempelvis indikator-skredbaner eller andre kritiske soner.

Anskaffelse av supplerende instrumentering til et nytt stedsspesifikt snøskredvarslingsprosjekt, anbefales å gjøres separat, men kan gjøres samtidig som to anskaffelser. 

Rekkefølge ved et nytt varslingsprosjekt er dermed:

1.  Anbefaling i skredvarslingsplan,
2.  Anskaffelse av instrumentering
3.  Anskaffelse av skredvarslingstjeneste.

Værstasjoner bør ha MET-standard og data skal sendes til MET uten opphold. Instrumentering som ikke innehar MET standard kan sende dataene til NVE, som da publiseres i Sildre. 

Generell anbefaling vedrørende hvilken type instrumentering man bør prioritere er følgende:

1. Kamera som ser både løsneområdet og skredbanen, fortrinnsvis styrbart (PTZ).
2. Værstasjon med minimum temperatur og vind, plassert i høyde med løsneområdene.
   Dersom det er stort henteområde, bør snødriftmålere vurderes.
3. Snødybdemåling i løsneområder, eller i et skjermet område som proxy for nedbør.
   Alternativt for snødybde kan nedbørmålere benyttes i en skjermet plassering.
   Nedbørmålere som klarer å måle snø krever strøm, og er ikke egnet til batteridrevne stasjoner.
4. Stråling og overflatetemperatur på værstasjonen (punkt 2 over) – særlig viktig i
   prosjekt som inkluderer modellering.

Ved slutt av varslingssesong gjøres det en evaluering av hvordan instrumentering har fungert og om det er behov for å flytte eller supplere ytterligere. 

I noen prosjekt hvor leverandør av varslingstjenesten eier alt utstyr, kan man havne i en posisjon hvor utstyret skal skiftes ut hvis leverandør endres ved ny kontrakt. Risikoeier har et overordnet ansvar for at forvaltning og drift og vedlikehold, og kan sette krav om at utstyr skal kunne videreføres. Kontinuitet i instrumentering er viktig da det vil sørge for historikk i måleserier, og bidra til å validere tjenesten. Det kan derfor være en fordel at risikoeier, eier nødvendig instrumentering. Det er også viktig at informasjon om målingenes plassering, evt. usikkerhet og sensoroppsett lagres og står i skredvarslingsplanen, se "Instrumentering i stedsspesifikk skredvarsling". 

Ved manglende data (f.eks. pga. driftsproblemer) skal leverandøren ta høyde for økt usikkerhet i datagrunnlaget når stedsspesifikt snøskredvarsel utarbeides. Leverandør skal uten opphold si fra om alvorlige mangler i observasjonsgrunnlaget (observatører, instrumentering, mangel på observasjonsturer) til risikoeier.

Leverandør skal velge gode og representative plasseringer for sine instrumenter, basert på topografisk analyse fra feltarbeid, tidligere skredhendelser, flyfoto osv. 

Det er viktig å velge rett plassering av vindmåler, som er representativt for løsneområdet. Vind blir i stor grad påvirket av lokale topografiske forhold, vind skyter fart over ryggformasjoner, inn i trange daler og over fjelloverganger. Lesiden kan også være preget av turbulens. 

Plassering av snødybdemålere bør også gjøres med omhu. Snødybden er avhengig av lokal topografi, som forsenkninger eller ruhet, og vil også sterkt påvirkes av vind som transporterer eller avsetter snø. Rapport "Overflatenær fjernmåling av snødekket" utdyper temaet snøfordeling, og bruk av fjernmålingsteknikker.

For at snødybdemålere skal fungere optimalt i et prosjekt og være relevant for løsneområder, kreves ofte god planlegging, og vurdering av snøfordeling i forkant. Dette kan gjøres ved feltbefaringer, eller ved bruk av LiDAR eller droner, som bruker teknikker som TLS (Terrestrial Laser Scanning) eller SfM (Structure for Motion).

Ved å scanne bakken ved barmarksforhold, og deretter gjøre det på nytt ved maksimal snødybde, får man god forståelse for hvor man finner relevante plasseringer av snødybdemålere. Kunnskap om snøfordeling er nyttig både på kort sikt, som på ukentlig eller månedlig basis, som et supplement til andre type observasjoner. Detaljert kunnskap om snøfordeling er også nyttig på lang sikt hvis man skal prosjektere permanente sikringstiltak. Det vil da gi svært relevant kunnskap om hvor den beste plasseringen er. For bruk i det daglige, har dessverre disse teknikkene enda noen svakheter.