Lovverket om kantvegetasjon

Vannressursloven har som formål å sikre en samfunnsmessig forsvarlig bruk og forvaltning av vassdrag og grunnvann. Vannressursloven (vrl) har en egen bestemmelse om kantvegetasjon i § 11. Formålet med bestemmelsen er å sikre at det opprettholdes en naturlig kantvegetasjon som ivaretar de økologiske funksjonene kantvegetasjonen har i naturen. Bestemmelsen sier ikke noe konkret om hvor bred kantvegetasjonen skal være. Loven stiller krav om en begrenset naturlig kantvegetasjon. Denne skal motvirke avrenning, dvs. hindre utrasing og forurensning, og gi levested (skjul, oppholdssted mv) for planter og dyr som har naturlig tilhold ved eller i vassdraget. Bredden vil dermed variere med de naturgitte forhold på stedet.

Hvor bredt beltet skal være (se plan- og bygningsloven nedenunder), må også bero på en konkret vurdering av verdien av å beholde kantvegetasjonen sett opp mot andre samfunnsinteresser. Det skal tungtveiende grunner til for ikke å opprettholde et belte som oppfyller formålet i bestemmelsen.

Vannressursloven gir ikke kantvegetasjonen noe generelt vern. Det er de økologiske funksjonene som skal opprettholdes.

Generelle unntak fra kravet om kantvegetasjon

Vannressursloven § 11 første ledd gir generelle unntak for:

• Byggverk som står i nødvendig sammenheng med vassdraget
• Hvor det trengs åpning for å sikre tilgang til vassdraget

Båthus og byggverk som har en funksjon som er knyttet til vassdraget er eksempler på byggverk som står i nødvendig sammenheng med vassdraget. Boliger og fritidsboliger dekkes ikke av unntaket.

Eksempler på at det trengs åpning for å sikre tilgang til vassdraget, er adkomst til fiskeplasser og brygger. Kravet til kantvegetasjon gjelder også der stier legges langs vassdraget. Disse må legges et stykke fra elvebredden, men med avstikkere til elvebredden på egnede plasser. Dette gjelder for eksempel for utsiktspunkt, rasteplass og bading. Det må likevel utvises aktsomhet når det gjelder hogst ved f.eks. fiskeplasser, rasteplasser e.l., fordi det kan føre til biotopendring, noe som er i strid med et av hovedformålene bak vrl. § 11 om vern av kantvegetasjon. Utsikt til vassdraget omfattes ikke av unntaksbestemmelsen.

Plan- og bygningsloven § 1–8 sier at det i 100 metersbeltet langs sjø og langs vassdrag «skal tas spesielt hensyn til natur- og kulturmiljø, friluftsliv, landskap og andre allmenne interesser». Elvebredder og elvesletter er eksempler på natur som kan dempe effekten av flom, og bør så langt mulig ivaretas i arealplanleggingen.

Etter vannressursloven § 11 har grunneier, tiltakshavere og berørte fagmyndigheter (landbruk og miljø) anledning til å kreve at kommunen fastsetts bredden på kantvegetasjonen. Kommunen fatter i så fall et enkeltvedtak som har hjemmel i vannressursloven. Vedtaket om bredden må konkretiseres gjennom bindende planer, jf. spesielt pbl. §§ 11-7 nr. 6 og 11-9 nr. 6 om arealformål og §§ 12-5 nr. 6 og 12-7 nr. 6 om bestemmelser for hhv. arealplan og reguleringsplan. Kommunen kan også fastsette bredden på kantvegetasjonen i rettslig bindende planer etter plan- og bygningsloven.

Kommunen står ikke fritt når bredden på kantvegetasjonen skal bestemmes. Kommunen må fastsette bredden på beltet ut i fra kriteriene i første ledd, jf. Ot. prp. nr. 32 (1998-1999) s. 81. Kommunen kan ikke gjøre unntak fra kravet om å opprettholde kantvegetasjon i vedtak etter annet ledd ved for eksempel å sette bredden på kantvegetasjonen til null. En reguleringsplan som har satt det generelle byggeforbudet i 100-meterssonen til side, medfører ikke rett til å fjerne kantvegetasjonen i det regulerte området. Det er kun fylkesmannen som kan frita fra plikten til å opprettholde kantvegetasjon.

Hvis kommunen har fastsatt bredden på kantvegetasjonen i plan, kan ikke kommunen gi dispensasjon etter plan- og bygningsloven til å fjerne vegetasjonen før fylkesmannen eventuelt har gitt fritak etter vrl § 11.

Når bredden på beltet fastsettes i en reguleringsplan, gjelder de vanlige reglene i plan- og bygningsloven for planbehandlingen. Fastsettes den som selvstendig enkeltvedtak, må berørte grunneiere få anledning til å uttale seg og relevante naturforvaltningsinteresser trekkes inn, enten via kommunens egen miljøfaglige ekspertise eller ved samarbeid med fylkesmannens miljøvernavdeling. Frivillige organisasjoner bør få anledning til å uttale seg, f.eks. ved at kommunen sørger for kunngjøring om saken i lokalpressen.

Med hjemmel i jordloven er det i forskrift om nydyrking og forskrift om produksjonstilskudd og avløsertilskudd i jordbruket fastsatt minstekrav for bredden på vegetasjonssone/kantvegetasjonen mot vassdrag. Disse forskriftene fastsetter bredden i meter, mens vannressurslovens bestemmelse er tilpasset de ulike forholdene i forskjellige vassdrag ved et funksjonskrav. Reglene med hjemmel i landbrukslovgivingen vil derfor kunne medføre krav om både bredere og smalere kantvegetasjon enn det vannressurslovens regler gir anvisning på. Grunneieren/foretaket må oppfylle kravene i begge regelsettene, dvs. at det i jordbruksområder aldri vil være aktuelt å fastsette en smalere bredde enn det som fremgår av jordbruksforskriftenes faste grenser. 

Etter forskrift om nydyrking skal det settes igjen en vegetasjonssone mot vassdrag med årssikker vannføring. Denne sonen må være minst 6 meter for at kommunen kan gi tillatelse til nydyrking. For vassdrag uten årssikker vannføring er kravet to meter. Kommunen har ikke anledning til å fravike kravet om seks meter vegetasjonssone ved godkjenning av plan for nydyrking.

I forskrift om produksjonstilskudd og avløsertilskudd i jordbruket er det satt et minstekrav til bredde på vegetasjonssone som grenser til vassdrag med årssikker vannføring for å få areal- og kulturlandskapstilskudd. Sonen må være på minst 2 meter målt fra vassdragets normalvannstand, og kan ikke jordbearbeides. Forskriften stiller ikke krav om at det skal være busker og trær i kantvegetasjonen. En vegetasjonssone kan dermed etter denne forskriften kun bestå av gress. Kantvegetasjonen skal imidlertid være tilstrekkelig bred til å motvirke avrenning til åpent vann under normal vannføring. 

Naturmangfoldloven og vannforskriften gir regler for hvordan miljøverdier skal ivaretas ved vedtak etter ulike sektorlover. Vannressurslovens § 11 krever at kantvegetasjonen forvaltes slik at naturlig forkommende arter og naturlig prosesser opprettholdes. Paragrafen gir dermed vassdragsmyndigheten og konkret hjemmel som kan brukes for å ivareta naturmangfoldlovens og vannforskriftens krav til opprettholdelse av miljøverdier langs vassdraget.

Skogbruksloven har flere bestemmelser for å beskytte miljøverdiene i kantvegetasjon i skogområder. Loven bygger på at grunneieren har frihet under ansvar som innebærer at hovedregelen er skogbrukstiltak ikke er søknads- eller meldepliktige.