Kantvegetasjonen langs vassdrag

Kantvegetasjonen kan bestå av mange forskjellige urter, gras, busker og trær med ulike krav til fuktighet. Dette fører til at kantvegetasjonen ofte er tett, og med flere sjikt. Denne variasjonen gir gode leveområder/habitater for dyr og planter. Langs vassdrag kan tettheten av fuglereir i kantvegetasjonen være like stor som i tropisk regnskog. Mange insekter har livsstadier både i vann og på land. Disse artene trenger en slik rik kantvegetasjon langs vassdraget for å finne skjul og føde. I tillegg er disse organismene viktig næring for fugl og fisk.

I tettsteder og områder med mye jordbruk er eksisterende skogsområder små og fragmenterte. Her tilbyr intakt kantvegetasjon langs elvestrenger viktige levesteder og vandringskorridorer for pattedyr som rådyr, rev og grevling. En stor del av de kartlagte viktige naturtypene i bebygde områder finnes nettopp langs vassdragene.

Kantvegetasjonens betydning er ulik for innsjøer og rennende vann. Kantvegetasjonen langs en innsjø er viktig for mange arter som lever der, men er vanligvis ikke avgjørende for produksjonen. Dette er fordi grunnlaget i innsjøens næringskjede er vannvekster og planteplankton som vokser ved hjelp av fotosyntese og tar til seg næringsstoffer fra vannet. I rennende vann derimot vil mye av næringsgrunnlaget for næringskjeden bestå av nedfall fra vegetasjon langs elva, som blader, kvister og insekter.

Kantvegetasjonen reduserer solinnstråling og gir skygge til vassdraget. Begge deler er viktig for mange fiskearter, elvemusling og andre ferskvannsorganismer. Kantvegetasjonens skyggeeffekt er spesielt viktig når vannføringen er lav på sommerstid. Kantvegetasjonen gir fint skjul for fisken, og tett vegetasjon gjør tilgangen vanskeligere for fiskespisende fugl.

En naturlig kantvegetasjon med busker, trær og urter er et viktig landskapselement. Vegetasjonen bryter opp monotone jordbrukslandskap og gir naturfølelse til boområder i tettbygde områder. Den fungerer også som grønnkorridor for rekreasjon, som viltkorridor for småvilt og som spredningskorridor for vekster og insekter.

I rennende vann er elvebunn og elvekanter utsatt for store erosjonskrefter, særlig under flom. Erosjon av elvebredder er en del av den naturlige elvedynamikken og kan gi tap av areal, jordbruksjord, og skade på bygninger og infrastruktur. I tillegg kan forurensingsbelastning i vassdragene øke pga. tilførsler av næringsrike partikler eller forurenset masse. En velutviklet kantvegetasjon langs vannstrengen vil beskytte elveskråningene mot erosjon. Røttene armerer jordmassene. Røtter fra busker og trær vil holde bedre på jorda enn gras og urter. En velutviklet kantvegetasjon kan bidra til å redusere vannhastigheten under flom og redusere potensialet for erosjon.

Klimaendringene kan øke kantvegetasjonens betydning som erosjonsvern. Som følge av klimaendringer forventes det at temperaturen og nedbøren vil øke. Den kortvarige intense nedbøren vil øke mer enn gjennomsnittsnedbøren. Det vil bli flere regnflommer og færre flommer forårsaket av snøsmelting. Høyere temperatur vil gi økt fordampning. Dermed øker sannsynligheten for sommertørke, med liten vannføring og lav grunnvannstand. Dette gjelder spesielt i deler av Sør-Norge, hvor sommernedbøren ikke er forventet å øke vesentlig. Disse forholdene vil føre til redusert vanntrykk og påfølgende utrasing (erosjon), og forsterker behovet for godt fungerende kantvegetasjon.

Kantvegetasjonen tar opp næringssalter i vekstsesongen. En sone med kantvegetasjon vil dermed fungere som en buffer som holder tilbake næringssalter fra landbruksarealer til vassdrag. Undersøkelser har vist at kantvegetasjonen kan holde tilbake betydelige mengder tilført fosfor og nitrogen fra overflateavrenningen.